Klarer ikke å fylle langfilmsformatet

Johanne Svendsen Rognlien

26. februar 2015

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Det er mental helse blant menn, debutant Dahlsbakken ønsker å fokusere på med filmen Å vende tilbake. Langfilmen på kun 75 minutter forsøker lavmælt å visualisere tematikken, men berører den kun på overflaten.

 

Faren Einar (Gimle) kommer tilbake etter avsluttet oppdrag i Afghanistan. Mens han har vært borte har to brødre, Oscar (Høeg) og Fredrik (Grøndahl), sittet hjemme med moren Anne (Boysen), som sliter og sover det meste av dagen. Hjemkomsten blir alt annet enn koselig, og det tar kort tid før far drar på jakt og blir borte. De to brødrene setter ut for å lete, og kanskje viktigere: bli litt bedre kjent med hverandre.

 

Det er ingen tvil om at regissøren forsøker å skildre en historie om savn og mot. Mental helse er en viktig tematikk, men får aldri virkelig dybde. Filmen blir aldri så inntrengende og vondt som den kunne ha vært, og bedre dialog hadde løftet filmen betraktelig. Her burde det man gått flere runder med manuset og filmens overhengende oppbygning.

 

Det skal sies at fotoet i filmen er fantastisk vakkert. Landskapsbildene forteller en historie og fremstår som en egen karakter. De fleste av skuespillerne leverer. Høeg og Grøndahl har en fin og varm tone seg i mellom som jeg tror på. Gimle beviser med minimal scenetid at han er en sterk skuespiller. Problemet er verken utførelsen foran eller bak kameraet under innspilling. Det er historien som er for tynn og burde vært bedre utviklet på et tidligere stadium. Derfor klarer den ikke å fylle langfilmsformatet, dessverre.


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost