Samtidswestern som holder deg ute på stolkanten

Le LD Nguyen

7. november 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Taylor Sheridan er manusforfatteren bak to av de beste filmene de senere årene – Sicario (Denis Villeneuve, 2015) og Hell or High Water (David Mckenzie, 2016) – og debuterte selv som regissør med indiegrøsseren Vile tilbake i 2012. Med Wind River, en film han ble tildelt beste regi for under årets Cannes-festival, har han nå fått sitt store gjennombrudd som filmskaper.

Wind River kan (i sammenheng med Sicario og Hell or High Water) ses som tredje akt i Sheridans såkalte «grensetrilogi», og denne gangen skal vi langt nord i landet. Dette er en nær perfekt sammenskrudd samtidswestern med handling satt til et indianerreservat i snødekte Wyoming. Her møter vi Elizabeth Olsen som FBI-agenten Jane Banner, som sendes opp sørfra og får det utakknemlige oppdraget å oppklare et mordmysterium når en ung kvinne blir funnet død langt ute på den iskalde vidda – barbeint, tynt kledd og med spor etter mishandling. Uten erfaring i å jobbe under forhold der spor slettes raskere enn snøen rekker å dale ned og der samfunnet er preget av stram indre justis og en sterk skepsis mot fremmede, er hun avhengig av den lokale kjentmannen Cory Lambert (Jeremy Renner).

Regissør Sheridan balanserer fint mellom tidsbruk på miljø- og karaktertegning, og på å rulle ut mordmysteriet stegvis i et tempo som til enhver tid holder deg ute på stolkanten. Actionsekvensene er uhyre godt komponert; realistiske og hardtslående. Her har Sheridan tydeligvis lært litt av folk som Villeneuve og McKenzie.

Hele produksjonen oser av klasse, og fotoarbeidet til Ben Richardson (Beasts of the Southern Wild og The Fault in Our Stars) er både presist og grandiost. Det nedtonede, mørke og gripende lydsporet levert av Nick Cave og Warren Ellis bidrar effektivt til å sette en melankolsk og foruroligende stemning på mektige panoreringer av Wyoming-ødemarken. Man kjenner godt at trusselen ikke bare kommer fra menneskene, men også fra de nådeløse elementene.

Litt plukk kan vi bedrive på enkelte partier med lite inspirert dialogskriving samt todimensjonal fremstilling av visse bikarakterer, men dette trekker ikke helhetsopplevelsen ned i altfor stor grad. Wind River setter pekefingeren på en viktig del av USAs dårlige samvittighet og er i det store og hele en triumf av en film.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost