Finner ikke opp hjulet.

Nicolai Berg Hansson

11. januar 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Woody Allen gjør det han gjør best, og lager film om kunstinteresserte mennesker i mislykkede, kronglete kjærlighetsforhold. Unge Carolina gjenopptar kontakten med sin alkoholiserte far Humpty og hans nye kone Ginny, etter å ha tystet på gangster-mannen sin og frykter for livet. På farens fornøyelsespark kan hun holde seg skjult, og på stranda rett bortenfor klarer både hun og stemoren å forelske seg i den følsomme badevakten.

Wonder Wheel er underholdende på sitt vante Woody Allen-vis, men ikke spesielt gripende. Han skal ha for at han tør å gjøre sine kvinnelige hovedroller svært uglamorøse. Her renner både sminke og svette allerede fra første scene. Og med gangster-trusselen som bakteppe, får historien litt ekstra krydder, som sårt trenges. Artig liten meta-touch at det er Paulie Walnuts og Bobby Bacala fra The Sopranos som kommer og leter etter den bortkomne bruden. Og om ikke filmen finner opp hjulet på nytt, er i hvert fall Kate Winslet helt vidunderlig som sliten kone som prøver å holde familien sammen – samtidig som hun faller for Justin ‘badevakt’ Timberlake. Jim Belushi, som senest var et av de store høydepunktene i siste sesong av Twin Peaks, er også verdt å trekke fram. Si hva du vil om Allen, men han klarer fortsatt å skape karakterer det er lett å bry seg om.

Visuelt gjør filmen stort inntrykk. Scenene bades i et unaturlig, overdrevent lys, muligens for å etterligne filmene fra tiden handlingen er satt i. Noen ganger er det forstyrrende og tar fokuset bort fra historien, andre ganger er det unektelig vakkert. Noe uvanlig og eksentrisk for gamle Woody, i hvert fall. Selv om glansdagene som resulterte i Annie Hall (1977) og Manhattan (1979) for lengst er over, er det fortsatt lov å håpe på noe like friskt som Midnight in Paris (2011), men der har ikke Wonder Wheel det som skal til.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost