Gal Gadots prinsesse Diana er den komplette superhelt-pakken.

Le LD Nguyen

15. juni 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Wonder Woman er en beriende superheltfilm. Ikke bare har vi det feministiske aspektet med en kvinnelig hovedfigur og det faktum at en kvinnelig regissør (Patty Jenkins, som fra før av har gjort sterke Monster (2003), og ellers mest tv-serier) har blitt tiltrodd ansvaret for å lage en gigabudsjettfilm i en sjanger som normalt har vært guttas boltreplass. Bakgrunnshistorien til vindunderkvinnen går også utenfor den vanlige superhelttralten; vi slipper gjentagelse av det stakkars barnet hvis foreldre har blitt drept av småskårne kriminelle, trener seg opp, erverver seg superkrefter ved en tilfeldighet; eksempelvis ved edderkoppbitt eller kampkunstopplæring i fjellene i Tibet, skaffer seg noen fancy leketøy, får på seg trikot, søker hevn, for så å bli kastet ut i et større opplegg og må hamle opp med stormannsgale skurker som vil ta over verdenen. Dette er noe ganske annet enn Spider-Man, Batman og den slags.

DC Comics Wonder Woman har mer til felles med Marvels Thor, her tas det utgangspunkt i etablert mytologi. Men mens Thor er en karakter hentet direkte fra norrøn mytologi (og riktignok endret og videre oppdiktet), er Wonder Woman et avskjær fra gresk mytologi og en ren fiksjonsfigur. Prinsesse Diana (Gal Gadot), som hun egentlig heter, tilhører amasonene; et krigerfolk bestående av bare kvinner som bor på en bortgjemt øy langt ute på havet. Amasonene anser at hele deres eksistens og formål er å en dag bekjempe krigsguden Ares. Ondskapen selv, som vil menneskeheten og jorden alt vondt. Under andre verdenskrig redder Diana en havarert britisk pilot (Chris Pine), og involveres i terroren og grusomhetene som foregår bortenfor den beskyttede amasonerøya. Hun kaster seg inn i krigen for å avslutte det hun tror er Ares’ verk, men lærer snart at både verdenen og menneskesinnet er mer komplekst enn som så.

Wonder Woman har det meste man kan kreve av en superheltfilm. Interessant premiss, spennende handling som fortelles med god rytme og en fin veksling mellom observerende distanse og inderlig nærhet. Den tekniske utførelsen er også særdeles god, med deilige kamerasveip over storslått øylandskap og en nær sømløs miks av foto og CGI. Gal Gadots prinsesse Diana er den komplette superhelt-pakken. Ungdommelig, idealistisk, perfekt kropp, tøff. Sånn må det være. Imidlertid hadde jeg ikke blitt lei meg om kampkoreografien var røffere og bedre sammenskrudd, til tider ser det litt for mye ut som fotomodeller som svinger sverd. Men dette er bare nerdete pirk og på ingen måter forstyrrende for helhetsopplevelsen.

Årets beste superheltfilm? Skulle ikke forundre meg.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost