Alle mine kjære

Det skulle ikke forundre meg om bestselgeren som Alle mine kjære er basert på er tynn, sentimental søtsuppe. Men av og til er jo tolkning det beste som kan skje et verk, og i dette tilfellet står produsent Steven Spielberg og regissør Peter Jackson for adaptasjonen. Med originalmusikk av Brian Eno og en Peter Jackson som virkelig har modernisert sitt allerede dynamiske filmspråk har Alle mine kjære blitt en både flott og alvorlig tåreperse, i ordets mest positive betydning.

I 1973 blir den livlige fjortenåringen Susie Salmon voldtatt og drept. Fra sin egen personlige himmel forteller hun historien om sin familie, om sorgen, om gjerningsmannen og om hvordan familien forholder seg til å miste et barn. Det spares ikke på filmatisk konfetti, her er storslagne spesialeffekter og gripende scener som lett kaller på tårer og andre følelsesreaksjoner, og det er nok meningen. Som sekvensen der det klippes mellom Susies fatale møte med drapsmannen og familien som venter eldstejenta hjem til middag. Alt i en slags drømmende, svært detalj- og fargerik stil som holder på nerven og stemningen gjennom to timer og søtten minutter.

Jada, det er sikkert mange surpomper som finner filmen lettkjøpt i sitt enkle forhold til det gode og det onde, men det er nå engang den slags Hollywood er best på i hele verden. Melodrama er den mest undervurderte genren av dem alle, og når vi spares for stivheten og krampaktigheten for eksempel Benjamin Button var belemret med, må det da virkelig være lov å gå på kino og la følelsene strømme.

Selv gråt jeg kanskje ti ganger uten å føle meg kjerring av den grunn.