Apen

Jesper Ganslandt slo gjennom som en bombe i 2006 med den forfriskende upretensiøse og nydelige halvbiografiske Farvel Falkenberg. I Apen skrur regissøren til konseptet ytterligere. Han benyttet riktignok en etablert skuespiller i Olle Sarri, men ingen fikk lese manus før rett før de skulle skyte scenen. Dette for å oppnå minst mulig teatralsk patos hos skuespillerne. Det funker.

En mann våkner opp på et badegulv med hendene fulle av størknet blod. Han husker ingenting. Gradvis utover dagen går det opp for ham hva han har gjort. Panikken setter inn og han haster rundt i småbyen og prøver slette alle spor. Panikken er ekte nok og Sarri ser virkelig desperat ut.

Det hele er riktig så udelikat og mørkt. Man kommer inn i samme kvalme stemning som Sarri, og føler den dype angsten hans. Pustebesvær og panikkangst blandet med overveldende dårlig samvittighet over å ha gjort noe grusomt mot sin nærmeste familie er ikke et hyggelig skue.

Problemet er at Apen ikke har noe mer på hjertet enn å fortelle om en mørk skjebne for en vilkårlig, middelaldrende svensk mann i en forstad. Til syvende og sist blir det litt i tynneste laget. Apen er forsåvidt vellaget og formspråket mer eller mindre det samme som i Farvel Falkenberg, men det hjelper ikke når historien ikke byr på mer enn det den gjør.

Det er noe kaldt, grått og skandinavisk over denne filmen som gir den et litt i overkant realistisk preg til at man får det på avstand. Det er sterkt og ubehagelig, men stikker ultimativt ikke særlig dypt.