Cold Souls

Av og til er det noen usedvanlig smale, arty filmer som får grønt lys hos investorene. Filmer som er såpass langt ute at man skjønner at Being John Malkovich må ha åpnet noen dører da den kom.

Cold Souls er en smart meta-affære om skuespilleren Paul Giamatti som spiller seg selv. Han har hovedrollen i teaterstykket ”Uncle Vanya” av Anton Chekhov, og klarer ikke riste av seg karakteren. Han er tungsindig og rådløs før han leser en artikkel i The NewYorker om et firma som har spesialisert seg på å ekstrahere menneskesjelen og lagre den på glass. Uten sjel blir man, men energisk og glad. Giamatti er skeptisk men slår til.

Det samme firmaet har også en lyssky sidevirksomhet i å hente inn sjeler fra Russland. Disse smugles inn til USA via ”mulldyr” akkurat som narkotika. Livet uten sjel funker ikke for vår helt, så han tester ut sjelen til en russisk poet. Det hele blir ytterligere komplisert da Giamattis egen sjel blir stjålet.

Filmen 21 Grams av Inarritu (2003) hevder at et menneskes kropp blir 21 gram lettere i det døden inntreffer. At sjelens vekt er nøyaktig 21 gram.

I Cold Souls har alle forskjellige sjelekstrakt. Noen ser ut som svisker, andre som gelebønner. Giamattis ser ut som en kikert.
Kanskje ikke nødvendig å si, men Cold Souls er en svart komedie. Regissør Barthes har kun laget noen kortfilmer i forkant av denne langfilmen, men det er fint lite som tilsier at dette er en debutants arbeid. Cold Souls er et nydelig stykke håndarbeid, alt fra kameraarbeid til lys, via klipperytme er fryd for øyet, men totalt sett er ikke dette for enhver smak. Tilegnet smak, kan man si det?