Dogtooth

En familie under streng og bestemt ledelse av en industriledertype-patriark bor i et øde område av Grekenland. De tre barna, to døtre og en sønn, alle i tyveårene, har aldri vært utenfor eiendommen, de er innesperret uten å vite det, og fôres med regulær vranglære når for eksempel flyene over hagen (de er ”leker som faller fra himmelen”) skal forklares.

Barna har ingen navn, det er kun far i huset som får lov å forlate det borgerlig-nøytrale området, hele opplegget kan fint beskrives som en slags øvre middelklassevariant over historien om østerrikerne Fritzl og Priklopil, som uavhengig av hverandre holdt sine ofre innesperret over flere tiår og utsatte dem for omfattende sexmisbruk.

Det forstyrrende, som i lignende «Bad Boy Bubby», består i hvordan de innesperrede ser på tilværelsen som naturlig, at de simpelthen ikke kjenner til noe annet.

Handlingen raser ikke akkurat unna, den drives fremover av at faren bryter barnas isolasjon ved å ta med en sikkerhetsansatt kvinne fra arbeidsplassen med hjem for å ha sex med sønnen mot betaling.

Dette fucka universet forteller regissør Giorgos Lanthimos fra på en nøktern måte, han moraliserer ikke, og plager heller aldri publikum på samme insisterende vis som østerriske (!) Michael Haneke.

For «Dogtooth» er alt annet enn overtydelig og fabulerende, med lavmælt fortellerstemme og svært rolig tempo tas vi med i stadig mer forstyrrende situasjoner. Det gir en stemning som sitter i lenge.