I Huttetuenes land

Månedens andre bokbaserte film om barns fantasiverden tar oss med til et ganske annet landskap enn Alle mine kjære. I Til Huttetuenes land blir vi kjent med Max, en åtte-niåring med ukontrollerbar fantasi og raseri.

En kveld blir han sendt til sengs uten kveldsmat grunnet bølling i ulvekostymet sitt, og før han og publikum vet ordet av det, befinner han seg i et trolsk landskap befolket av like trolske skapninger som først vil spise ham. Etter litt barnlig, fantasifull fabulering overbeviser Max huttetuene, som de heter på norsk, at han er kongen deres. Huttetuene er en usikker gjeng som gjerne vil ha lederskap, men de krever nok mer enn et barn kan gi. Og Max er verken en Sun Tzu eller en Macchiavelli, skal det vise seg.

Resultatet er en film om usikkerhet og sårbarhet som sitter i systemet ditt lenge etter du har sett den. Huttetuenes organiske menneskelighet skyldes at de er laget av Jim Hensons selskap, de bak ”Muppet Show” og ”Fragglene”. Dermed drukner ikke filmen og de følelsesmessige temaene i bråkete CGI som lett stjeler oppmerksomheten.

Med sine vare, kunstneriske kvaliteter kan nok Til Huttetuenes land lett føles mer som en film for voksne enn som barn, i hvert fall sammenlignet med den jevne barnefilm av i dag. Den er til tider voldsom og frarådes barn under sju år. Men ved å ikke gjøre Maurice Sendaks berømte barnebok til en glætt og ufarlig barnefilm, har Spike Jonze (Being John Malkowich, ”Jackass”-serien, Adaptation) og hans manusmedarbeider, hipsterforfatteren Dave Eggers, prestert et verk som både får voksne og barn til å tenke, for å si det med klisjeene.