Inception

Teorien om “markedets makt over sinnene” blir satt ut i praksis når Christopher Nolan (manus og regi) forteller historien om drømmetyven Dom Cobb og hans medsammensvorne.

For å bøte på tidligere synder tar vår hovedperson, i Leonardo DiCaprios skikkelse, på seg et oppdrag der en tanke, en idé skal implanteres i sinnet til en industriarving slik at han løser opp farens selskap. Hvordan han gjør det? Han entrer drømmene hans.

Nøyaktig hvordan skal vi ikke henge oss opp i her, men ved å konstruere tre lag med drømmer (en drøm inni en drøm inni en drøm) skal rikingens mentale forsvarsverk brytes ned. Ved hjelp av det man trygt kan kalle menneskelige virus, gjennom penetrasjon av bevisstheten, skal så offeret gjøre det som er mest gunstig for konkurrenten.

Det gir Nolan mulighet til å la handlingen foregå på minst fem forskjellige plan, et ambisiøst prosjekt som avhenger av hans evne til å holde historien noenlunde ryddig uten at det går på bekostning av drømmenes egne logikk. Det klarer han.

Her er actionsekvenser og spenning, og Nolan styrer unna de mange kvasieksistensielle fallgruvene han lett kunne gått i. For dette er elegant, tankevekkende, på sitt beste nesten hypnotisk, og uten intellektuelt eller følelsemessig staffasje.

Den fantastiske røverhistorien blir sjelden lettkjøpt og dveler aldri ved uforpliktende føleri. Mektige, nesten overveldende saker.

Hovedinnvendingen mot filmen er musikken. Historien, stemningen og måten begge deler forvaltes på er mer enn nok i seg selv, den svært insisterende og allestedsnærværende scoren virker ofte mot sin hensikt, og høyeste karakter kan dessverre ikke gis.

Men dette er litt av en film, det skal du vite. Ved å forholde seg til drømmene gir Nolan seg frie tøyler og oppgaven er som sagt ikke for stor for ham. Forbilledlig action (bortsett fra en halvhjertet scene der våre helter blir skutt på i en bil) er det også.

En nesten perfekt drømmefilm.