Kurt Josef Wagle og legenden om Fjordheksa

Humor er, som man sier, individuelt. Komedier på film trenger ikke nødvendigvis å være gjenstand for samme type analyse som for eksempel drama eller politiske thrillere. Enten ler man, eller så ler man ikke. Som anmelder må man forklare hvorfor.

Siden undertegnede har tatt mål av seg å være en såkalt ”ærlig” kritiker, en som sier det han selv mener og tenker og ikke det han tror folk liker er det maktpåliggende å si at jeg ikke synes Kurt Josef Wagles Blair Witch Project-inspirerte skogseventyr var en spesielt morsom filmopplevelse.

En ekspedisjon ledet av tittelkarakteren setter ut i skogen for å finne en bortkommen sønn. Med på laget er en bygdeidioten Rock Fjeldstad (Jørn Tore Nilsen) , en Zack fra Politiskolen-inspirert skikkelse som lett kan oppfattes som filmens Jar Jar Binks, irriterende som han er. Skjeling til Politiskolen manifesteres også i den våpengale lensmannen Burt Erik (Jeppe Beck Laursen med finnmarksdialekt) som kan beskrives som en grisete, sexgal Tackleberry.

Filmen prøver også å lage morsomheter av en pedofil lærer, spilt av en inspirert og tilstedeværende Kristoffer Joner og en rimelig stereotyp spåkone, stødig gestaltet av Cecilie Mosli.

Som i Lange Flate Ballær 2 spises det avføring, og det er filmens humormessige høydepunkt. Forsøket på å toppe scenen med kollektiv drikking av urin var ikke like gøy.

Håndholdt kamera og svært mørke bilder er ingen god ramme når man prøver å være skøyal, særlig ikke når filmen samtidig gjør krav på en viss spenning og horror.

Selv om det er kult med energiske initiativ og prosjekter med lavt budsjett betyr det ikke at ALT skal opp på kino. Og i genren rølpefilm finnes det langt bedre saker enn dette. Men som sagt, humor er en personlig (og kanskje til og med privat) greie og jeg fordømmer deg absolutt ikke hvis du synes dette er artig.

PS: Filmen er sett uten luktekort.