Marmaduke

Marmaduke er i utgangspunktet en vitsetegning-hund som har holdt det gående fra 1954 og frem til i dag. Den er ikke veldig morsom.

Humoren spiller på at tittelpersonen, den digre Grand Danoisen Marmaduke, er stor, frekk og menneskelig. Eksempel: Marmaduke ligger smilende i hundehuset omgitt av hundeleker. Ett av barna i huset spør ”Har du handlet på internett igjen?” Vits ferdig. Hver eneste spøk går på at Marmaduke er en hund med menneskelige trekk, den samme vitsen hver jævlades gang, egentlig.

Nå har dette antropomorfe vesenet fått sin egen spillefilm, han har stemmen til Owen Wilson, som den oppdaterte leser vil vite spilte hundeeier i den svært lignende, men mer sentimentale «Marley & Me» som gikk på norske kinoer i fjor. En film, som i likhet med «Marmaduke» er mer interessant for de som er mer opptatt av artige bisker enn av gode opplevelser i kinomørket.

For dette er ikke spesielt bra: Winslow-familien som eier hovedpersonen flytter fra Midtvesten til California, der husets patriark skal markedsføre biologisk hundefôr. Marmaduke sliter med å tilpasse seg det harde, mer urbane hundemiljøet, men stikker til slutt av med hundeprinsessa og halve kongeriket etter å ha tatt diverse oppgjør med seg selv.

Det funker dårlig, bikkja har med skam å melde ikke personlighet nok til å rettferdiggjøre en spillefilm. Dermed går det som i tegneserien, morsomhetene er ikke morsomme nok, og forsøket på å være sjarmerende funker dårlig fordi det prøves i hardeste laget.