Snøhulemannen

”Snøhulemannen” er en av de mest interessante norske dokumentarfilmprosjektene på en god stund. Regissør Fridtjof Kjæreng har fulgt Sverre Nøklings strabasiøse liv oppi den norske fjellheimen og laget et interessant filmportrett om et unikt menneske.

Sverre Nøkling har en gang gjort de sammen tingene som alle oss andre: Hatt jobb, inntekt, levd et streit liv. Men på et tidspunkt tok han et oppgjør med livsstilen og det materialistiske samfunnet, og flyttet ut i naturen.

Han bor i huler og provisoriske telt, og lever på et eksistensminimum. Han gjenbruker ting turister har slengt fra seg (også mat, dersom det er rent og spiselig), og klarer seg med de få kronene han får gjennom uføretrygden sin.

Filmen tegner et godt bilde av snøhulemannen, men mangler en dypere konfrontasjon med mannen og de få menneskene som har noe med han å gjøre. Jeg skulle ønske regissøren gikk dypere inn i materien, særlig på snøhulemannens syn på samfunnet, og også samfunnets syn på en slik livsstil som Sverre Nøkling har valgt.

Men uansett, dette er godt filmhåndverk i form av stødig regi og et nydelig foto av den svært så fotogene norske fjellheimen.