Anti-
skandinavisk krim

Foto: PR / Nordisk Filmdistribusjon

>> Les anmeldelsen av «Cash» her.

Skandinavisk krim; filmer, tv-serier og bøker selger så det griner etter om dagen. Store britiske bokhandlere har gjerne en egen hylle med sjangeren, og når for eksempel Jo Nesbø kommer med ny bok, pryder ansik- tet hans ofte attraktiv vindusplass.

Henning Mankell, Karin Fossum og Sjøwall/Wahlöö kom nylig på London Times’ Top 50-liste over tidenes beste krimforfattere, mens Stieg Larsson var Europas mest leste forfatter i 2009, skal man tro salgslistene.

Felles for alle disse forfatterne er det vi kanskje kan kalle et Agatha Christie-kompleks: Et mord eller en misgjerning skal oppklares, og blant mange impliserte finnes en skyldig. Eller flere skyldige, som hos Stieg Larsson.

Denne strukturen finner man ikke hos Jens Lapidus, forsvarsadvokat og forfatter av kjempesuksessene «Snabba Cash», oppfølgeren «Aldri fucka» upp og tegneserieromanen «Gängkrig 145», alle med utgangspunkt i sammenvevde, men ulike kriminelle miljøer i den svenske hovedstaden. Et intrikat system med autonome smådeler, men med gangsterkongen Radovan på toppen.

Stocholm Noir, som serien kalles, har av kritikerne blitt sammenlignet med det ordknappe, steinharde universet til James Ellroy («LA Confidential») og snaue èn million solgte bøker vitner om at publikum også har sansen. «Snabba Cash», som nå har blitt film og heter bare «Cash» på norske kinoer, lar oss bli kjent med tre hovedpersoner og deres respektive miljøer.

FRA PIRATTAXI TIL KOKAIN
JW er en stureplan-brat, en skikkelig stekare. Det vil si, han vil gjerne være en. Han bor billig, kjøper Armani-dresser og Burberry-frakker i bruktsjapper og kjører pirattaxi for å opprettholde sleskaslivsstilen.

Gjennom pirattaxi-kontakten begynner han etter hvert å selge kokain til sine rike og vellykkede venner og drømmen om å bli virkelig, virkelig rik synes ikke utenkelig.

Jorge er en gatesmart svenskchilener Jens Lapidus modellerte etter Dogge Doggelito, frontfiguren i hiphopgruppa Latin Kings. Han er på flukt fra politi og mafia, vet alt om kokainbransjen og vil gjøre tidenes kupp før han forlater Sverige.

Mrado er serbisk krigsveteran og tar hard hånd om pengeinnkrevninger og hvitvasking for sjefen, den tidligere krigsherren Radovan. Dynamikken i kokain-businessen fører skjebnene til de tre sammen, og vi røper selvsagt ingenting her. Annet enn at miljøenes måte å forholde seg til språk, biler, kokain, klær og musikkstil og logikk er tegnet på detaljplan av Lapidus, som etter flere år som advokat nok kjenner kriminelle miljøer bedre enn medelsvensson.

Som nordmann lurer undertegnede riktignok på hvor tett på den svenske kriminelle ”scenen” Lapidus selv mener han legger seg. Er forstaden Alby virkelig så likt South Central, Los Angeles?

- Jeg skildrer bare en del av Stockholm, underverdenen, sier Lapidus til FilmMagasinet.

- Men i denne delen ligger jeg tett til virkeligheten, i hvertfall utfra mine erfaringer som forsvarsadvokat. Mange klienter, politifolk, aktorer og andre sier at jeg treffer på en prikk.

- Du er advokat til daglig. Hvordan ser egentlig en gjennomsnittsdag ut for deg?
- Jeg vekkes klokka sju av sønnen min, tar ham på dagis, går til domstolen. Der har jeg rettergang hele dagen – det kan være hva som helst; bankran, barslagsmål eller narkotika. Så drar jeg hjem, spiser middag, legger ungen. Senere på kvelden jobber jeg og forbereder neste dags rettsforhandlinger. Ikke så sexy, kanskje. Jeg skjønner ikke helt selv når jeg får tid til å skrive.

MØLLKULER
- I Snabba Cash blottlegger du detaljert kunnskap om kokaindistribusjon. Har du brukt fantasien eller latt deg inspirere av ting fra jobben?
- Begge deler. Det meste av det som skjer i bøkene kunne ha skjedd i virkeligheten, jeg har hentet inspirasjon fra ekte tilfeller og retterganger. Men i visse deler er det ren fantasi – i en scene fra boka, som ikke er med i filmen, smugler en jente kokain i kofferten. For å skjule lukten for narkotikahundene legger hun møllkuler over stoffet. Det fant jeg på selv, jeg aner ikke om det lurer hundene i virkeligheten.

- Du gikk på et ”deckarkurs” før du begynte å skrive. Hva lærte du der?
- Jeg tror ikke man kan lære seg å skrive på et skrivekurs. Men jeg tror man kan finne talentet sitt. For min del handlet det om å vaske stilen og språket mitt, den korthugde, slangfylte måten å skrive på.

- Med Gängkrig 145 tok du universet ditt til tegneserien, eller til den grafiske romanen. Hvorfor?
- Min ambisjon er å eksperimentere med kriminalsjangeren. Snabba Cash var et forsøk på å skrive en anti-skandinavisk krim hva gjelder stil og språk. Med Gängkrig 145 vil jeg, for første gang i Sverige, skrive en kriminalroman i tegnet form.

- Når kommer neste del i Stockholm Noir-serien, og hva kan vi vente oss fra den?
- Jeg skriver på den akkurat nå og håper å få den ut neste år. Den kommer til å knytte sammen med sekken fra de to første bøkene.

BISARR OPPLEVELSE
Lapidus vokste opp i middelklasseforstaden Gröndal, en bakgrunn som i følge ham selv har gjort det lettere å betrakte miljøene i «Cash» fra utsiden. Han har blitt kåret til Sveriges best kledde mann. Den juridiske utdanningen er fra Sverige og London og han har studert filosofi, idèhistorie, og media. Mange baller i luften hele tiden, men filmmanuset til Cash var han ikke direkte delaktig i:

- Jeg så på manuset underveis og ga kommentarer. Jeg hadde imidlertid ikke tid til å skrive selv eller delta i innspillingen. Samarbeidet mellom meg og produksjonsselskapet var veldig bra, jeg opplevde at de lyttet på meg og tok hensyn til synspunktene mine.

- Hvordan var det å se karakterene få filmatisk liv i filmatiseringen? Ser de ut som du hadde tenkt?
- Det var en bisarr følelse. Jeg besøkte settet en gang og det var masse mennesker der. Plutselig ser jeg en person i mengden og skjønner med en gang at det må være JW. Så ser jeg en annen og forstår at det er Jorge. Det var intuitivt – de har castet karakterene veldig bra og har våget å spille på nye kort.