Den store Jeff Bridges

>>Les anmeldelsen av Crazy Heart her.

Sønn av filmstjernen Lloyd Bridges og broren til Beau. En likandes fyr og en av sin generasjons største skuespillere. Jeff Bridges fikk Hollywood-søkelyset på seg allerede i 1971 med The Last Picture Show. Siden den gang har karrieren hans rommet filmer som The Iceman Cometh (1973), Heaven’s Gate (1980), TRON (1982), The Fisher King (1991), og ikke minst The Big Lebowski fra 1998.

ELSKER Å SYNGE
Nylig aktuell som hippiegeneral i Menn som stirrer på geiter, og snart klar for å gjenta skurkerollen i Iron Man 2. Men først skal du se ham som avdanka countryartist i Crazy Heart.

Regien er ved debutanten Scott Cooper, som også har skrevet manus.

– Scott har fortalt at det var vanskelig å få deg med på denne filmen, selv om den er skrevet med deg i tankene. Hvorfor?
– Vel, jeg gjør mitt beste for å unngå å jobbe. Fordi det krever mye å engasjere seg. For meg må prosjekter jeg takker ja til være så gode at jeg ikke angrer meg hvis noe annet interessant dukker opp. Og også fordi det tar meg vekk fra kona mi, min skatt, hun jeg elsker. I fjor jobbet jeg elleve måneder med film. Det må være som i Gudfaren; de må kunne gi meg et tilbud jeg ikke kan avslå.

– Og hva var det som overbeviste deg med Crazy Heart?
– Jeg nektet jo først, selv om jeg elsker temaet, elsker å synge og elsker countrymusikk. Et år senere traff jeg T-Bone Burnett (neo-tradisjonell country-, rock- og pop-producer og musikkansvarlig i filmer som Oh Brother, Where Art Thou og Walk the Line – journ anm.) på gata og han sa: ”Hvis du gjør det, gjør jeg det”. Dermed falt alt på plass.

– Har du angret?
– Jeg kan ikke huske sist jeg hadde det så morsomt på et filmsett. Dette var ”up there”. Og filmene mine er som barn. Jeg blir så glad i dem.

– Noen personlige favoritter?
– Jeg elsket The Faboulous Baker Boys som jeg gjorde med Beau, broren min. Jeg elsket å spille piano. Og The Last Picture Show. The Big Lebowski, der har du også en.

KERAMIKK OG ROMANTIKK
Den 61-årige kalifornieren er kjent for sin kamp for sulterammede, for sin sløye sjarm, en egenskap han deler med sin mest kjent rollefigur, The Dude i Coen-brødrenes The Big Lebowski (1998). Han spiller gitar, har et avslappet forhold til pot, er stor Brian Wilson-fan, og de norske melankoliroCkerne i Midnight Choir har hyllet ham i sangen ”Jeff Bridges”. Er det rart vi lurer på hva han driver med utenom film?

– Hva er det som driver deg sånn ellers? Noen lidenskaper bortsett fra film og skuespill?
– Musikk. Jeg liker å male. Drive med keramikk. Fotografi. For meg hører alle disse tingene sammen. Ta en titt på websiden min, jeffbridges.com. Jeg skriver alt, lager all musikken og tar alle bildene, og så er det en dame som setter opp siden for meg.

– Crazy Heart er intenst romantisk, og det er jo du også. Kan du ikke fortelle om hvordan det gikk til da du møtte kona di, Susan?
– Vel, for 31 år siden gjorde jeg en film som het Rancho Deluxe, vi spilte inn i en liten småby og jeg så en pen jente på settet. Hun var utrolig vakker, faktisk. Og stuepike på hotellet mitt. Til slutt tok jeg mot til meg og spurte henne om en date. Men hun sa ”nei, men kanskje vi ser hverandre en dag”. Og hun fikk rett, senere traff vi hverandre på en bar og ble vilt forelsket. Og et par. Femten år senere fikk jeg en telefon fra den sminkeansvarlige fra filmen, hun hadde funnet noen gamle fotografier fra settet. De var av oss, fra det aller første møtet, der hun sa nei til meg, det første hun sa til meg. Det bildet går jeg med i lommeboka hele tiden.

– Du er veldig overbevisende som forelsket countrysanger i Crazy Heart. Hvordan fikk du til de følelsesmessige scenene med Maggie Gyllenhaal?
– Hvordan du får til illusjonen av kjærlighet? Ved å være åpen. Ved å åpne hjertet og skape kjemi mens man er på settet. Det er en vidunderlig følelse når det skjer. Det gir meg tro på hele menneskeheten.