Folk er rare

Tom DiCillo ✔ Amerikansk manusforfatter, filmfotograf og regissør. ✔ Debuterte i 1991 med «Johnny Suede», en lavbudsjettfilm med den kommende stjernen Brad Pitt i hovedrollen. ✔ Andrefilmen, «Stille, kamera går» (Living in Oblivion, 1995) handler om den trøblete innspillingen av en indiefilm, der James LeGros på nydelig vis parodierer Pitts stjernenykker som åpenbart må ha plaget DiCillo. ✔ Jobber gjerne med indiegjengangere som Steve Buscemi, Catherine Keener, John Turturro, Sam Rockwell, Dermot Mulroney og Michael Pitt. ✔ Har ofte drømmesekvenser i filmene sine. ✔ Kona Jane Gill er landskapsarkitekt. The Doors ✔ Amerikansk rockeband, stiftet 1965 i Los Angeles. ✔ Bestod av Jim Morrison (vokal), Ray Manzarek (orgel, piano og keyboard), Robbie Krieger (gitar) og John Densmore (trommer). ✔ Regnet som et av sekstitallets mest kontroversielle band, sannsynligvis på grunn av Morrisons gåtefulle og mystiske persona: Ung, farlig, følsom og ekstremt intelligent. ✔ Ga ut platene The Doors (1967), Strange Days (1967), Waiting for the Sun (1968), The Soft Parade (1969), Morrison Hotel (1970) og LA Woman (1971) ✔ Morrisons tekster er inspirert av diktere som Rimbaud og William Blake. Navnet Doors er stjålet fra hans dikt ”The Doors of Perception”. ✔ Jim Morrison døde i Paris i 1971, av hjertestans. Sannsynligvis var årsaken kokain og alkohol, selv om noen mener det må ha vært heroin. Morrson ble 27 år, akkurat som Janis Joplin, Brian Jones, Jimi Hendrix, Kurt Cobain og bluesgitaristen Robert Johnson.

Foto: PR / Oro Film

>>Les anmeldelsen av «When You're Strange» her.

- Hvorfor ville du lage en film om The Doors?
- La meg stille deg et spørsmål først: Kommer filmen til å bli satt opp på kinoene i Norge?

- Ja.
- Vel, en gruppe mennesker tok kontakt med meg, de hadde en veldig generell ide om at de ville lage en dokumentar om The Doors. De spurte meg om jeg var interessert og da jeg hørte ordene «The Doors» sa jeg ja, jeg hadde ingen ide om hva de drev med eller hvordan de hadde tenkt seg en film, av ren beundring for bandet sa jeg ja uten å tenke meg om, på prinsipielt grunnlag.

- Historien om bandet er så besnærende, den er som en amerikansk tragedie. Jeg måtte bare si ja.

KUN ORIGINALE OPPTAK
- Hvor lenge holdt du på med den?
- To og et halvt år.

- Jøss.
- Ja, det tok litt tid. Vi bestemte oss tidlig for å bare bruke originale opptak. Ingen nåtids-intervjuer med bandet eller noen andre, kun Doors-bilder fra sekstitallet. Å samle materialet var litt av en jobb. Det gikk ikke an å fortelle historien uten det bildematerialet.

- Hvordan gikk du frem for å få tak i alt sammen?
- Doors-arkivet ble gjort tilgjengelig for meg.

- Har de sitt eget arkiv? Det visste jeg ikke.
- Ja, Jim Morrison hadde en venn fra filmutdanningen på UCLA (Californias største offentlige universitet). På et tidlig tidspunkt spurte Jim om ikke Paul Ferrara, som han het, kunne følge ham med 16mm-kameraet sitt. Mesteparten av bildene stammer fra hans opptak i 1966, 1967 og 1968.

- Lever han ennå?
- Ja.

JOHNNY DEPP
- Johnny Depp har fortellerstemmen Hvordan ble han involvert?
- På grunn av den enorme mengde opptak vi hadde, lå det et gedigent ansvar i forhold til måten historien skulle fortelles på, både stemme- og tekstmessig. Johnny Depp var førstevalget mitt, men jeg fikk ikke kontakt med ham. Så ble filmen vist på Sundance med min fortellerstemme.

- Johnny var på Sundance og så filmen der, og syntes den var fantastisk. Dermed ble han ikke vond å be. Han tar med seg noe helt fantastisk til filmen. Noe av det har med generasjonen hans å gjøre. Det er kult at en yngre stemme forteller historien, det understreker hvordan The Doors appellerer til hver nye generasjon.

- Jeg ser ikke på dem som et gammeldags band på noen som helst måte. Musikken kunne vært gitt ut i går. Johnny Depp er på en måte sin generasjons stemme og jeg elsker nærheten han har til dette stoffet.

MYTER, FANTASIER OG BULLSHIT
- Er det misforståelser knyttet til bandet, og føler du at du forteller en mer ukjent historie?
- Ja, utgangspunktet for filmen var å røske litt opp i alle misforståelsene om The Doors, representere noe annet enn de siste tyve årenes løgner, myter, legender, fantasier, ja, bullshit som er sagt om The Doors. Jeg ville lage en så ren film som mulig. For hardcore Doors-fans gjør jeg nok ikke noe for drastisk. Jeg beklager å måtte si det, men det er ikke Jims ansikt vi ser på likkledet i Torino.

- Det jeg har oppnådd med filmen er en intimitet, en nærhet. Man føler at man henger med disse fyrene gjennom hele filmen. Jeg får også frem noen aspekter ved Jim Morrisons personlighet som nok ikke er så kjente. Han er jo ikke sånn som i den Oliver Stone-filmen.

- Den var jo ikke så veldig bra.
- Nei, og der blir Jim tegnet som en destruktiv, forfylla og ufølsom type. Det er ikke han i det hele tatt.

MØRK OG MYSTISK MUSIKK
- Hva betyr The Doors for deg rent personlig? Når ble du fan?
- Jeg hørte «Light My Fire» første gang da jeg var fjorten, den lange versjonen. Allerede som fjortenåring skjønte jeg at dette var popmusikk i sin pureste form, og jeg var imponert av at man kunne lage låter som varer mer enn tre minutter. Og så følte jeg at dette var musikk for folk som ikke helt hører til eller passer inn i samfunnet. Et mørkere, mer mystisk musikkunivers jeg umiddelbart identifiserte meg med.

- Og du har vært fan siden?
- Ja, og nå er jeg en enda mer… skal vi si respektfull fan, siden jeg vet så mye om dem. Ingen kan vel vite alt om disse fyrene, men jeg har lært ganske mye. Det viktigste var de var et band på fire, en helhet.

- Visste du at det var Robbie Krieger som skrev «Light My Fire»?

- Nei, jeg trodde han var medvirkende, ikke at han skrev hele greia.
- Han skrev hele låta. Det var den første låta han noensinne skrev. Visste du det?

- Nei, jøss.
- Det kommer frem i filmen. Disse fire gutta var vanvittig talentfulle musikere, og soundet deres var avhengig av dem alle. Det var ikke et Jim Morrison-show med backingmusikere.

- Hva synes du om dagens «The Doors», altså Riders on a Storm, bandet der Ray Manzarek, Robbie Krieger og The Cult-vokalist Ian Astbury turnerer med Doors-sanger?
- Jeg har ikke hørt dem.

- Men hva tenker du om dem? Noen følelser?
- Nei. (Pause) Jeg er glad de spiller musikk. De liker åpenbart å spille musikk og det støtter jeg alltid.