Hallström bor i Bedford, New York, sammen med sin skuespillerkone Lena Olin og deres felles datter Tora (15). På en skurrete telefonlinje snakker han med FilmMagasinet en formiddag New York-tid, og i bakgrunnen høres det ut som kona Lena er travelt opptatt med et eller annet.
Paret, som begge opprinnelig kommer fra Stockholm, giftet seg i 1994 og flyttet året etter til USA for å bosette seg der. Da hadde Hallström allerede fått sitt store internasjonale gjennombrudd med «What’s Eating Gilbert Grape» (1993), mens Olin hadde gjort seg bemerket i filmer som «Tilværelsens uutholdelige letthet» (filmatisering av Milan Kunderas mesterlige roman) i 1988, «Enemies: A Love Story» (1989) og «Romeo is Bleeding» (1993).
DEPP OG DICAPRIO
Hallström hadde selvfølgelig vist talent i hjemlandet før han fikk sjansen i USA, først og fremst med «Mitt liv som hund» (1985), men det var altså med «What’s Eating Gilbert Grape» at karrieren virkelig skjøt fart.
– Hvor mye har Gilbert Grape betydd for din karriere?
– Den gav meg nye sjanser. Viser man talent og lager en bra film i USA sprer ryktet seg fort, og produsentene vil jobbe med deg. Samtidig er det jo slik at amerikanerne elsker comebacks, så det er ikke nødvendigvis slik at man må lage suksessfilmer på rekke og rad for å få flere sjanser. Men som utlending, så er det nok en fordel å prestere bra umiddelbart, sier Hallström.
Gilbert Grape hadde Johny Depp og en ung Leonardo DiCaprio hovedrollene som et hardt prøvet brødrepar, og ble en suksess både hos kritikere og publikum. DiCaprio mottok for øvrig sin første Oscarnominasjon for innsatsen, og har uttalt i ettertid at innspillingen av filmen er blant det fineste han har opplevd.
LIKER IKKE SENTIMENTALITET
Etter «What’s Eating Gilbert Grape» gikk det imidlertid litt i stå for Hallström. «Something to Talk About» (1995) ble en kunstnerisk nedtur, til tross for navn som Julia Roberts, Robert Duvall, Dennis Quaid og Gena Rowlands på rollelista.
– Jeg slet med produsentene på denne filmen, innrømmer regissøren.
– I Sverige var jeg vant til å ha større grad av kunstnerisk kontroll og ansvar. I USA er filmkulturen annerledes, og i enkelte av filmene jeg har lagd her, har jeg opplevd at sterke produsenter drar filmen i en annen retning enn det jeg ønsker.
I 1999 og 2000 presterte Hallström imidlertid to nye suksesser, med henholdsvis «Siderhusreglene» og «Sjokolade». Begge disse hører til blant høydepunktene i karrieren så langt, men utover 2000-tallet har det svingt opp og ned for Hallström.
Med årets «Dear John», basert på forfatteren Nicholas Sparks’ bestselgerroman, tar den svenske regissøren for seg nok et emosjonelt, mellommenneskelig drama, en sjanger som på mange måter har blitt hans varemerke.
Sparks er kjent sine for søtladne og lettleste bøker, og da Hallström takket ja til å regissere «Dear John» bestemte han seg ganske umiddelbart for hvilke feller han ville unngå å tråkke i når han skulle bringe en kjærlighetshistorie av denne typen fra bok til film:
– Jeg liker sterke følelser, men jeg liker ikke sentimentalitet. Jeg har prøvd å ta sentimentaliteten ut av historien, og samtidig bevare de følelsesmessig viktige aspektene. Sparks er jo en veldig populær forfatter, og bøkene hans følger ofte en gjenkjennelig formel. Derfor var det en utfordring å sparke litt liv inn i dette her, rive opp historien en smule.
KRIG OG KJÆRLEIK
USA har jo vært involvert i noen kriger opp gjennom årene, for å si det forsiktig, og uttrykket ”Dear John letter” (kjærlighetsbrev mellom soldaten og jenta som venter på ham der hjemme) er godt innarbeidet det amerikanske vokabularet. Og der har du i grunnen handlingen i Hallströms nye film: En amerikansk soldat (som for sikkerhets skyld heter John til fornavn…) er stasjonert i Tyskland. På en toukers permisjon i hjembyen treffer han en vakker pike og de blir stormforelsket. Men så må han av gårde igjen, og militæroppholdet blir utvidet i etterkant av 9/11-angrepet, og det ene med det andre - ja, du skjønner tegninga.
– I Dear John jobbet du med velkjente skuespillere som Amanda Seyfried og Channing Tatum, hvordan var de?
– De er veldig flinke begge to. De har egenskapene jeg bryr meg mest om hos en skuespiller; nemlig viljen og evnen til å portrettere ordentlige mennesker. Men viktigst av alt: de har evnen til å improvisere, jobbe hardt for å finne det riktige uttrykket.
Etter Dear John skal Lasse Hallström regissere «The Danish Girl» (med Nicole Kidman i hovedrollen), en film som forventes kinoklar i 2012. Dessuten har han flere prosjekter på gang, så det blir nok travelt for svensken i årene som kommer.
– Er det ikke litt stress å hoppe fra film til film? Føler du behov for å roe ned litt av og til?
– Nei, tvert imot. Jeg elsker film, og skulle gjerne jobbet enda mer. Men det er vanskelig å finne de riktige prosjektene, de gode manusene.
– Du har laget over ti filmer i USA og jobbet med mange store stjerner. Vil du trekke frem noen som du synes er virkelig store skuespillere, og ikke bare store navn?
– Å, det er mange. Jeg har vært heldig og fått jobbet med mange dyktige skuespillere, og folk som Leo DiCaprio, Johnny Depp, Robert Redford, Juliette Binoche og Richard Gere har imponert meg. Og min kone Lena Olin, da, selvsagt.
Bli den første til å kommentere denne saken!