>>Les anmeldelsen av The Road her.
Apokalypsen kan komme i så mange former. Enten det er naturkatastrofer, atombomber, dødelig virus, forurensing, krig, kometer, invasjon fra rommet, zombier, vampyrer, roboter, demoner, drapsplanter, Guds vrede eller allmenn menneskelig dumhet. Selv holder jeg en knapp på sistnevnte, mens jeg inderlig håper på et zombie-utbrudd.
Frykten for apokalypsen var nok betydelige større da Bush hadde fingeren på knappen, så hvorfor kommer det så mange kinofilmer om dommedagen nå? Vel, for å sitere TV-serien Battlestar Galactica: ”All this has happened before, and will happen again”.
For sannheten er jo at verden går under på kino flere ganger årlig. I fjor fikk vi Terminator Salvation, Knowing, Zombieland og 2012. i 2008 kom Doomsday, Blindness og WALL-E. I 2007 I am Legend, The Mist og 28 Weeks Later. Sånn kunne vi ha telt oss ned til Mad Max 2: The Road Warrior hadde premiere i 1981 – og videre nedover til den kalde krigen, eller atombombingen av Hiroshima og Nagasaki. Det ligger vel i den menneskelige naturen å være redde for elementer vi har null kontroll over. Og det vi frykter mest blir det ofte bra film av.
UNDERGANSBØLGE
Denne dommedagsfrykten startet ikke akkurat med filmmediet. Så tidlig som i år 2800 BC advarte syriske steintavler om at apokalypsen var rett rundt hjørnet, og siden den gangen har religiøse tøysepinner og konspirasjonsteoretikere spådd at verden vil ende omtrent hvert bidige år. Uansett hva Roland Emmerich forsøker å innbille deg er det ingenting i Maya-indianernes kalender som tyder på at jorden går under i 2012. Men hvis postapokalypsen virkelig kommer, får vi saktens håpe at det leder til en cool, Mad Max-aktig ødemark der alle får utdelt sin egen gimp, trimmet spesialbil og fete våpen. Eller i det minste en fargerik fotballhjelm og en armbrøst.
Det blir uansett mer dommedag på kino fremover: vampyrene serverer sin egen apokalypse i Daybreakers, og senere på året kommer The Crazies, Legion og Red Dawn. George Miller har endelig startet forarbeidet med Mad Max: Fury Road.
Desto mer realistiske de postapokalyptiske filmene er, desto mer deprimerende blir de. Fremtidsbildet i den kinoaktuelle Cormac McCarthy-filmatiseringen The Road er betydelig grimmere enn i den mer tegneserieaktige konkurrenten The Book of Eli – men disse to filmene deler mer enn bare det postapokalyptiske miljøet. Begge dreier seg om hvordan man bygger opp en ny sivilisasjon etter at verden ender, og finner en slags orden i kaoset. Verken Book of Eli eller The Road forteller oss hvordan apokalypsen utspilte seg, men det spiller ingen rolle nå. Verden har blitt en lovløs ødemark, og de få gjenlevende er enten jegere eller bytte. Landskapet herjes av kannibaler som har voldtekt til frokost og babykjøtt til lunsj.
THE ROAD
Cormac McCarthys postapokalyptiske bestselger The Road har hatt en lang og kronglete vei opp til lerretet. Den skulle opprinnelig komme på kino tilbake i 2008, men dårlige værforhold og en lang postproduksjon utsatte premieren halvannet år. Vi slo av en prat med regissør John Hillcoat da han var en snartur innom Tromsø filmfestival.
En utmagret mann (Viggo Mortensen) og hans unge sønn (Kodi Smit-McPhee) stabber gjennom et kaldt, grått landskap preget av totalt forfall. De triller rundt på en handlevogn med alle eiendelene sine, og bærer på en revolver med to kuler – til selvforsvar eller selvmord. Nesten alt liv på jorden døde i apokalypsen, og de få gjenlevende menneskene tyr til kannibalisme for å livnære seg. Trusler lurer over alt, men mannen og sønnen har i alle fall hverandre – og håpet om at et sted ved havet finnes det flest ”gode mennesker” som dem. The Road er ikke akkurat muntre, lettfordøyelige saker – men romanen ble allikevel en enorm suksess etter at den ble publisert i 2006.
Regissør John Hillcoat fikk boken før noen hadde hørt om den, og var midt oppe i planleggingen av filmen da romanen plutselig ble et fenomen. Den vant litteraturverdenens gjeveste utmerkelse: Pulitzerprisen, toppet bestselgerlistene og ble kåret til tiårets bok av Time Magazine.
HILLCOAT FORTELLER VIDERE:
– Alt detonerte da vi var i midt oppe i forproduksjonen. Boken hadde akkurat kommet ut, og ble en hitt. Oprah hoppet på den, og Coen-brødrene kom ut med No Country for Old Men, noe som bare bidro til McCarthy-feberen. Så den ble et fenomen i opptakten til innspillingen av The Road. Det økte utvilsomt forventningene, men det forandret egentlig ikke arbeidsforholdene så mye. Jeg hadde skylapper på, for jeg måtte jo fokusere på å lage filmen. Alt annet var bare en distraksjon, og utenfor kontrollen til filmselskapet.
Men all oppmerksomheten rundt romanen hadde både negative og positive sider. Det positive var at det bidro til å øke filmens profil i forhold til publikum. Det negative med en så populær bok er at forventingene bygget seg så kraftig opp at folk ikke kan se filmen objektivt.
Selv om John Hillcoat er fra Australia, Mad Maxs fødeland, har han ikke så veldig sansen for den postapokalyptiske sjangeren, som han føler er for full av klisjeer. Så hva tror han det kommer av at så mange av de postapokalyptiske filmene portret- terer verdens ende som et eneste, stort eventyr? Noe som jo er det stikk motsatte av hva The Road gjør.
– Vel, det er unektelig noe forførende og spennende ved å se enorme bygninger som kollapser. Det er som en berg-og-dal-bane, en skrekkblandet fryd. Jeg har slett ikke noe imot den typen filmer, men de fungerer på et annet nivå enn The Road, og mangler ofte det menneskelige aspektet. Det er en slags trygghet i disse store fantasifilmene, som dreier seg om det sensasjonelle og spektakulære – men Cormac McCarthy stripper bort all tryggheten på en måte som føles autentisk. Boken er en veldig rørende kjærlighetshistorie mellom en far og sønn, selv om den utspiller seg under de forferdeligste omstendigheter.
Hva føler han selv er de beste filmene i sjangeren?
– Den apokalyptiske filmen jeg selv setter mest pris på er Dr. Strangelove. Den russiske krigsfilmen Gå og se er nok den mest sannferdige, apokalyptiske filmen om skrekken i masseødeleggelse. En annen er Vredens druer. Jeg føler at disse filmene, i likhet med The Road, har mer å gjøre med menneskeheten. De dreier seg om hvordan dette miljøet påvirker menneskene på en realistisk måte, og hvordan vi oppfører oss når alle bekvemligheter blir strippet bort.
– Apropos det, hvor tøff var innspillingen?
– Vi forsøkte å gjenskape realismen fra boken, og det betød å unngå datagenererte storbybilder. Så vi var nødt til å dra ut på location, utendørs i ødemarken, midt på vinteren. Vi måtte skape en kald verden uten sol, og dro rundt i fire stater og femti forskjellige innspillingsplasser. Det var tøft, men landskapet ble en viktig karakter, akkurat som i min forrige film The Proposition. Bare stikk motsatt. I The Proposition er alt dominert av sol og varme, mens i The Road er alt kaldt og grått. Ironisk nok var vi på topp da været var miserabelt, og ble fortvilet da himmelen var blå og solen skinte. For det ødela hele illusjonen. Men selv om forholdene under innspillingen var røffe hjalp det både skuespillerne og crewet veldig – for du kunne virkelig føle verdenen vi prøver å skape. Det øker innsatsen på en konstruktiv måte, som Viggo sa.
– Hvor langt inn i denne verdenen bevegde Viggo Mortensen seg?
– Totalt! Han var totalt dedikert. Han var ofte kliss våt, sov i klærne, var ustelt og spiste ikke. Han ble slengt ut fra steder: ”Hvem er denne uteliggeren, få ham ut herfra!” Jeg mener, han ga seg helt hen til den verdenen.
– Det var hans egen metode å komme inn i rollefiguren på, ikke noe dere avtalte før innspillingen?
– Nei, det var totalt hans greie. Folk har forskjellige måter å tilnærme seg sånt på, og det var en vanskelig rolle. Det ble veldig intenst, og kunne ha blitt et problem – men Viggo hadde også et helt fantastisk forhold til Cody, som spilte sønnen.
Den australske barneskuespilleren Cody Smit-McPhee fikk rollen etter å ha sendt inn et videoopptak han hadde spilt inn sammen med faren sin. De hadde gjenskapt en av The Roads mest rystende scener, der sønnen blir instruert i hvordan man begår selvmord.
– Hva følte Hillcoat da han så dette opptaket for første gang?
– Vel, jeg trodde de var sprøyte gale! Men så tenkte jeg: vent litt, dette må være et budskap. Enten at ”sønnen min kan takle dette”, eller ”ring barnevernet!” Førstnevnte viste seg å være tilfelle. Cody var virkelig et mirakel. Veldig moden for alderen og i stand til å skjønne hvordan drama fungerer. Han var helt briljant!