Kultklassikeren
THE PRISONER
England - 1968 til 1968
Regi: bl.a. Patrick McGoohan.
Med: Patrick McGoohan, Leo McKern, Angelo Muscat, Peter Swanwick
«No man is just a number.»
Vi har lenge forsøkt å få til en kultside om TV-serier, men det er jo så fordømt mange av dem. Det smarteste er dermed å dele dem inn i tidsepoker, så denne gangen drar vi til det swingende sekstitallet. The Prisoner er en personlig favoritt som har vært like innflytelsesrik på fantastisk fjernsynsfiksjon som Monty Python’s Flying Circus var på britisk humor. Uten denne, ingen X-Files, Twin Peaks eller Lost.
Vi har den irske eksentrikeren Patrick McGoohan å takke for The Prisoner: en psykedelisk allegori som forundrer og fascinerer den dag i dag. McGoohan var allerede den høyest betalte skuespilleren på britisk TV i 60-årene, etter glansrollen som agenten John Drake i suksessen Danger Man/Secret Agent. Han kom opp med konseptet til The Prisoner, sjefsproduserte, spilte hovedrollen, samt skrev og regisserte flere av episodene under ymse dekknavn.
En navnløs, hemmelig agent (McGoogan) har rasende sagt opp jobben sin, og er i ferd med å ta seg en lang ferie da skumle begravelsesagenter i høye flosshatter sprøyter gass inn gjennom nøkkelhullet på ytterdøren hans i London. Han våkner opp igjen i ”The Village”, en isolert ferieby der alle er tildelt nummer, ikke navn. Et totalitært mikrokosmos styrt av en storebror kalt ”Number Two”, som forandrer seg fra episode til episode.
Vår mann tituleres ”Number Six”, men nekter å være et nummer. De fleste innbyggerne i landsbyen er tidligere spioner som er bortført fordi de bærer på topphemmelig informasjon. Hjernevasking, indoktrinering og psykologiske eksperimenter er en del av hverdagen her. Verden utenfor eksisterer ikke, alt du trenger er i The Village. De fleste ser ut til å innfinne seg passivt og lydig, men ”Six” nekter å følge spillereglene. Han er som et fanget dyr, og akter A) å rømme, B), eksponere hva som skjer i landsbyen, og deretter C) ødelegge den.
Hans motivasjoner er forholdsvis lette å forstå, men hva med Number Two? Hvem er hans sjef, Number One - og hva i helvete er Rover?! Denne digre, brølende ballen som kveler enhver som prøver å rømme…? Vel, sistnevnte er egentlig bare en værballong, men resten av spørsmålene er vanskeligere å besvare.
For Patrick McGoohan ble arbeidet med serien en besettelse, og han pisket alle andre på settet like hardt som seg selv. Budsjettet var høyere enn noen annen tv-serie produsert i England, og alle tidsskjemaer ble sprengt. Mot slutten hadde McGoohan gjort seg grådig uvenner med store deler av staben. ”Number Two”-skuespilleren Leo McKern fikk faktisk et mentalt sammenbrudd under opptakene, fordi McGoohan presset ham for hardt.
McGoohan var lite lysten på å gi serien en klar avslutning, til dels fordi han ikke hadde en anelse om hvordan han skulle ende den. Etter press fra TV-sjefen Lew Grade satte McGoohan seg motvillig ned og skrev hele finaleepisoden i løpet av en febrilsk langhelg - og resultatet var i følge enkelte et klart tegn på at han hadde mistet vettet sitt. Et syrete sammensurium av raketter, apemasker, og voldsomme skuddvekslinger til tonene av The Beatles’ ”All You Need is Love”. Vidåpen for tolkning, og en stor del av årsaken til at folk ikke klarer å glemme serien.
McGoohan var ute etter å provosere, men var neppe forberedt på seerstormen som kom etter finaleepisoden ”Fall Out”. Folk var så rasende at TV-selskapet ble stormet av iltre publikummere, og McGoohan hevdet at han ikke kunne vise seg offentlig i England etterpå. Han flyttet derfor til USA, der han ble boende frem til sin død i januar i år.
Man kunne ha mistenkt at McGoohan hadde tyllet i seg betydelige doser LSD som en del av forarbeidet til serien, men neppe. Han var en rigid katolikk med en så streng moralkodeks at han nektet å så mye som kysse en kvinne på film. Noe som nok var en medvirkende årsak at han angivelig takket nei til å spille James Bond før Sean Connery kom inn i bildet. Han klarte aldri å overgå The Prisoner, og levde resten av livet sitt i skyggen av serien.
Christopher Nolan funderer nå på å lage en filmversjon. I mellomtiden har kabelkanalen AMC produsert en miniserie med Jim ”Jesus” Caviezel som Number Six, og Ian McKellen som Number Two. Serien startet på amerikansk TV nå i november.
The Prisoner ble nylig relansert på Blu-ray i England. En nyrestaurert spesialutgave som kommer utstyrt med bok, massevis av bonusstoff og helt vanvittig bra bildekvalitet. Varmt anbefalt! Den kan innhandles hos www.play.com.
Se også: Dr. Who (1963), The Outer Limits (1963) og Star Trek (1966).
The Prisoner:
Potensiell kultserie
THE GREEN HORNET
USA - 1966 til 1967
Regi: Allen Reisner
Med:Van Williams, Bruce Lee, Wende Wagner & Lloyd Gough.
«…To protect the rights and lives of decent citizens, rides THE GREEN HORNET.»
Denne grønne vepsen har en frodig forhistorie. Opprinnelig skapt på 1930-tallet av George W. Tredle og Fran Striker, som også diktet opp westernhelten The Lone Ranger (”Den ensomme rytter” på norsk). Begge hadde sin start som radioserier, og var fjerne slektninger. De deler etternavnet Reid, og er begge maskerte forbryterbekjempere med hemmelig identitet. Mens The Lone Ranger hadde sin lojale indianerassistent Tonto, har The Green Hornet en nevenyttig tjener kalt Kato. The Lone Ranger red på sin trofaste ganger Silver, mens The Hornet kjørte en spesialbygget bil kalt ”Black Beauty”. Førstnevnte har Rossinis ”William Tell-overtyren” som kjenningsmelodi, sistnevnte Rimskij-Korsakovs ”Humlens flukt”. Og så videre.
Radioserien banet vei for to filmserier på 1940-tallet, samt en populær tegneserie. Spol frem til 1966, og tv-serien Batman er en suksess på dumboksen. TV-kanalen ABC er på jakt etter en maskert helt som kan gjenta suksessen, og finner gode, gamle Green Hornet. Han ble skapt før Batman, men deler jo de samme interessene. Britt Reid (Van Williams) er en søkkrik mediemagnat som i fritiden trer på seg grønn hatt, øyenmaske og bekjemper kriminelt pakk sammen med kung-fu-mesteren Kato.
Det var selvsagt sistnevnte som fikk mest oppmerksomhet, siden rollen ble spilt av Bruce Lee. Han var på dette tidspunktet ukjent i USA, men The Green Hornet satte ham på kartet. I Asia ble serien en kjempesuksess under tittelen The Kato Show. Hjemme i USA var ikke engang Lees karisma nok til å redde serien, som til tross for flere gjestespill i Batman ble lagt ned etter en sesong.
Tarantino er en stor fan, som hyllet The Green Hornet i Kill Bill Vol 1. Det må allikevel sies at serien tar seg selv alt for seriøst, og historiene er trøttende endimensjonale. En stor del av problemet er nok at episodene er unnagjort på under 25 minutter. Ikke akkurat mye tid til karakterutvikling og overraskende vendinger, da.
Ingen bombe at den største styrken her er Bruce Lee, selv om kampscenene i The Green Hornet selvsagt ikke kan måle seg med filmene hans. Lee fikk oppgaven med å koreografere alle actionscenene sine selv, men hadde en lei tendens til å skade stuntmennene sine under opptakene. Lees bevegelser var så raske at de ikke lot seg fange opp av kameraene, så han var nødt til å moderere seg kraftig.
Etter Bruce Lees død i 1973 ble flere episoder av serien klippet sammen til to kinofilmer. Den ene bare kalt The Green Hornet, den andre Fury of the Dragon.
Mens du leser dette filmer Michel Gondry en kinoversjon med Seth Rogen og Jay Chou. Premiere julen 2010. Serien er merkelig nok aldri offisielt sluppet på DVD, men en proff bootleg selges som Green Hornet Ultimate Collection Digipack på www.hkflix.com.
Se samtidig: The Wild Wild West (1966), Captain Nice (1967) og The Invaders (1967).
The Green Hornet
Ekstrem kultserie
LAND OF THE GIANTS
USA – 1968
Regi: Harry Harris.
Med: Gary Conway, Don Matheson, Don Marshall & Deanna Lund.
«Mini-people - playthings in a world of giant tormentors!»
Nostalgi er naturligvis en stor del av dealen når det kommer til disse tv-seriene, og mange av oss som vokste opp på åttitallet husker dem fra Sky Channel. Kabelkanalen som introduserte Norge til Pat Sharps hockeysveis, DJ Kat og drøssevis av gamle tv-serier som statskanalen aldri våget seg borti.
Foruten gullkorn som The Flying Nun og Mr. Ed inkluderte de flere av katastrofefilmkongen Irwin Allens sci-fi- serier fra 1960-tallet. Land of the Giants var hans fjerde og siste i rekken etter Lost in Space, Voyage to the Bottom of the Sea og The Time Tunnel. Allens mest ambisiøse prosjekt, og den dyreste tv-serien noensinne produsert opp til da, med et budsjett på 250.000 dollar per episode.
Allen hadde et artig konsept inspirert av Dr. Cyclops (1940) og The Incredible Shrinking Man (1957) - om en gruppe flypassasjerer strandet i en verden der alt og alle er tolv ganger større enn dem. Store deler av budsjettet gikk med til å skape overdimensjonerte rekvisitter og kulisser, som utvilsomt er den største attraksjonen i Land of the Giants.
Serien drar langt frem i fremtiden til superteknologiske 1983, der passasjerskipet Spindrift forviller seg inn i et ormehull på vei til London, og krasjlander i en parallelldimensjon der alle er kjempedigre. Passasjerene inkluderer sositetspiken Valerie Scott, den foreldreløse guttungen Barry og den feige skurken Alexander B. Fitzhugh. Seriens helter er de fryktløse flykapteinene Steve Burton (Gary Conway) og Dan Erickson (Don Marshall). Selv om alt utspiller seg på en fremmed planet minner Land of the Giants mistenkelig om et overdimensjonert USA - hvis det var et diktatur styrt av lumske kommunister på størrelse med frihetsgudinnen.
Miniatyrmenneskene forsøker ustanselig å reparere romskipet sitt sånn at de kan pelle seg hjem til jorden igjen. Bare synd myndighetene har utlovet en belønning til enhver som klarer å fange de små menneskene.
I overkant mange av episodene går ut på at menneskene jages av enorme husdyr eller tas til fange av slemme giganter. Mange av dem barn, noe som sikkert var en fin maktfantasi for ungene som så på serien.
Etter hvert som Land of the Giants slipper opp for temaer blir episodene stadig mer forrykte: de blir nesten spist av digre høner, fanget av sigøynere, plaget av apekatter og forvekslet med magiske alver. De lager et enormt høreapparat til en døv gutt, møter rottefangeren fra Hameln og kjemper mot en drapsgorilla mens de hjelper en gigantisk skuespiller med et sceneshow.
Konseptet ble melket for alt det var verdt, og mot slutten begynte Irwin å resirkulere gamle manus fra sine tidligere tv-serier for å holde produksjonen gående. Land of the Giants ble ingen stor suksess i USA, der den ble kansellert etter bare to sesonger. Den festet seg allikevel skikkelig i bevisstheten til de som så den i barndommen. Spesialeffektene er sjarmerende skranglete, men flere av episodene har et marerittaktig skjær over seg. Land of the Giants har fortsatt en hard kjerne med blodfans, komplett med egen facebook- gruppe, fanklubb og tilstelninger. Sjekk ut fansiden www.giantslog.com!
Alle 51 episoder av Land of the Giants er sluppet på sone 1-DVD i en kostbar samleboks av tre. Innpakningen er stilig, men det er et åpent spørsmål om du er villig til å betale rundt to hundre dollar for den på www. amazon.com. En finfin julegave, i alle fall.
Se også: Dark Shadows (1966), The Time Tunnel (1966) og Captain Scarlet (1967).
Land of the Giants
Sjekk ut klipp fra månedens tv-serier og mer på Kultbloggen www.youtube.com/DanaDecay.