Kultklassikeren
MILANO CALIBRO 9
Italia - 1972
Manus og regi: Fernando Di Leo
Med: Gastone Mouchin, Barbara Bouchet, Mario Adorf, Frank Wolff & Lionel Stander
Det er litt ironisk at det som regnes som en av de største klassikerne innen ”Poliziottesco”-sjangeren (politifilm på godt norsk) er en hardbarket krimfilm om småforbrytere, laget i den franske krimkongen Jean-Pierre Melvilles ånd. Her er der forbryterne som er heltene, ikke de impotente politimennene som forsøker å fakke dem.
Åpningen av Milano Calibro 9 er en liten film i seg selv: Pengebunter innpakket i avispapir bytter hender. 300.000 amerikanske dollar er på vei til en fryktet mafiaboss kjent som ”Amerikaneren”, men et sted på veien blir pengene byttet ut med papir, og mafiatorpedoen Rocco Murco (Maria Adorf) er rasende. Folk blir jult opp, svar kreves – men ingen aner hvor pengene har blitt av. Rocco ser ingen annen utvei enn å samle alle de mistenkte, binde dem sammen i en hule – og deretter sprenge hele gjengen i filler med dynamitt! Den eneste som slipper unna vendettaen er småforbryteren Ugo Piazza (Gastone Mouchin), som endte opp i fengsel like før massakren.
Tre år senere har han sonet straffen, og rekker så vidt å trekke pusten i frihet før han blir plukket opp av Rocco. Han krever å få tilbake pengene, som alle tror Ugo stjal fra Amerikaneren. Ugo har ikke et øre, og ønsker bare å være i fred – men blir viklet inn en mafiakrig. Den eneste som tror på Ugos uskyld er hans gamlekjæreste Nelly (skjønnheten Barbara Bouchet), en go-go-danser med ekstrajobb som luksusprostituert.
Den fryktede Amerikaneren (Lionel Stander) har forskanset seg i toppetasjen i en skyskraper i Milano, omgitt av skyteglade gangstere. Og han gir Ugo et jobboppdrag han ikke er i noen posisjon til å avvise.
Milano Calibro 9 er en helt glimrende film fra sjangerens mest begavede auteur: Fernando Di Leo. Den gir oss flere snedige overraskelser og en helt fantastisk slutt. Moralen: du kan faen meg ikke stole på noen i denne bransjen, men du kan i alle fall gi dem en på trynet før lyset slukkes.
Det er også verdt å nevne at Milano Calibro 9 har et vanvittig coolt musikkspor av progrockbandet Osanna. Hele filmen er krydret med sosiale kommentarer fra venstresiden: med stadige referanser til korrupsjon, politivold og mishandling av radikale studenter. Sånn sett skiller Fernando Di Leos ”Poliziottesco”-filmer seg fra de fleste andre i Italia, som ellers var enda mer reaksjonære enn sine amerikanske forbilder.
Det begynner å bli påfallende hvor mange kultruller som er ”personlige favoritter” av Quentin Tarantino, men han hevder selv at Di Leo var den store inspirasjonskilden som fikk ham til å ville bli en filmregissør. Milano Calibro 9 er den innledende delen i Di Leos ”mileu”- trilogi, etterfulgt av Manhunt (1972) og The Boss (1973). Tarantino har tyvlånt elementer fra alle tre, noe Di Leo selv var helt inneforstått med – og slett ikke hadde noe i mot. Tarantino hyllet mesteren med å vise et spesialprogram med Di Leos filmer på Venezia-festivalen i 2004, og senere på Tate Modern-museet i London i 2006.
I likhet med så mange Poliziottesco-filmer var Milano Calibro 9 tilgjengelig i videoens spede barndom fra Cinehollywood. Den italienske todisks ”Collector’s Edition”-DVD-en fra Raro Video (sone 2) er fortsatt tilgjengelig fra www.amazon.com. Filmen kommer utstyrt med engelsk dubbing og/eller tekst, men bonusdisken er dessverre bare på italiensk. Også kjent som Caliber 9 og The Contract.
Se samtidig: Manhunt (1972), The Boss (1973) og Rulers of the City (1976).
Milano Calibro 9:
Potensiell kultfilm
THE BIG RACKET
Italia - 1976
Manus og regi: Enzo G. Castellari
Med: Fabio Testi, Vincent Gardenia, Renzo Palmer, Orso Maria Guerrini & Glauco Onorato
Vår venn Enzio G. Castellari er nok mest kjent for Inglorious Bastards (1978), men han sto også bak flere populære ”Poliziottis”. Fremfor alt storsuksessen High Crime (1973), men The Big Racket er nok allikevel hans beste i sjangeren. Castellari er litt av en mester når det gjel- der å orkestrere action på lavt budsjett, og han steller i stand noen helt elleville scener her.
Stemningen settes allerede under åpningsteksten, der en gruppe forbrytere knuser en hel handlegate med balltrær og brekkjern – til tonene av Guido og Maurizio De Angelis’ energiske progrock. Disse bøllete pøblene presser ut butikkeierne i Roma for beskyttelsespenger, etter ordre fra mafiabossen Rudy (Joshua Sinclair). De herjer vilt og slipper alltid fri takket være sleipe advokater og korrupte politikere.
Den eneste som våger å utfordre terrorveldet deres er politiinspektøren Nico Palmieri (Fabio Testi), en løs kanon som stadig beskyldes for politivold. Metodene hans har sin pris, for under en overvåkningsjobb angriper skurkene bilen hans, og triller den utfor et stup. En vanvittig scene der det ser ut som om Castellari virkelig spente Fabio Testi inn i en bil sammen med et kamera, deretter dyttet bilen sidelengs nedover et stup - og håpet på det beste.
Nico overlever med en rekke benbrudd, og tre dager senere er han tilbake på jobb med krykke, nakkestøtte og gipset arm. En seig kar. Han klarer å overtale restauranteieren Giulti (Renzo Palmer) til å stille opp som vitne mot skurkene – og de svarer med å gruppevoldta den uskyldsrene, mindreårige datteren hans. Som deretter begår selvmord. Denne scenen er desto mer sjokkerende med tanke på at jenta spilles av regisør Castellaris tretten år gamle datter Stefania!
Nico blir tatt av saken, og etter et voldsomt bakholdsangrep blir han attpåtil sparket fra politietaten. En langt verre skjebne venter den olympiske lerdueskytteren Gianni Rossetti (Orso Maria Guerrini), som hjalp Nico under skuddvekslingen. Som takk for sist bryter de psykopatiske gærningene seg inn i Giannis leilighet, sparker ham i fjeset, gruppevoldtar kona hans, tisser på henne, dynker leiligheten med bensin – og brenner henne levende! Brutalt, ass.
Gianni overlever med nød og neppe, mens han sverger sin hevn. Det eneste som gjenstår er å ta loven i egne hender. Nico samler sammen sitt eget elitelag av medhjelpere, som alle har personlige motivasjoner for å gå til full krig mot det kriminelle nettverket. Herfra forvandler The Big Racket seg til en ”men on a mission”-film i The Dirty Dozen-stil, der Nico slår seg sammen med gentlemannstyven Pepe (Oscar-nominerte Vincent Gardenia), skarpskytteren Gianni, den uføre nattklubbeieren Mazzarelli (Glauco Onorato) og restauranteieren Giulti – som har blitt sprøyte gal etter å ha mistet datteren sin. De samler alt som er å oppdrive av automatvåpen, rifler, granater og dynamitt. Og så går de til full krig mot hele gjengen, under et kriminelt toppmøte i et nedlagt fabrikklokale. It’s massacre time!
The Big Racket ble totalforbudt i England (der den ble frigitt med sensurklipp først i 2002), og ble aldri vist i USA før den ble sluppet uklippet på DVD fra Blue Underground. Den kan kjøpes fra www.amazon.com. Originaltittelen er: Il grande racket.
Se i samme slengen: High Crime (1973), Street Law (1974) og The Heroin Busters (1977).
The Big Racket:
Potensiell kultfilm 2
ROME ARMED TO THE TEETH
Italia - 1976
Regi: Umberto Lenzi
Med: Maurizio Merli, Tomas Milian. Arthur Kennedy, Giampiero Albertini & Ivan Rassimov
Mange store italienske navn dukket opp i ”Poliziottesco”-filmer oppigjennom syttitallet, men Maurizio Merli var den aller største stjernen i sjangeren – mest fordi han ikke spilte i noe annet enn denne typen filmer. Merlis gjennombrudd kom med Violent Rome (1975), der han tok over rollen som den barske kommissæren Betti etter førstevalget Franco Nero. Merli ble utstyrt med den samme sveisen, barten og frakken som Neros rollefigur i High Crime - en ”look” Merli beholdt gjennom mesteparten av karrieren.
Violent Rome ble en betydelig kassasuksess, og Merli gjentok glansrollen som Betti i oppfølgerne Violent Naples (1976) og The Cynic, The Rat and The Fist (1977). Mellom disse gjorde Merli sin kanskje beste, mest erketypiske og voldsomste ”Poliziottesco”-film: Rome Armed to the Teeth, der han spiller kriminalkommissæren Leonardo Tanzi. En prinsippfast, rasende og veldig reaksjonær mann som føler at rettsystemet beskytter forbryterne. Tanzi blir stadig mer frustrert over at alle de kriminelle han arresterer blir sluppet ut på gata igjen etter noen dager, og er i stadig klammeri med politisjefen.
Tomas Milian livner opp filmen betraktelig som Vincenzo ”il gobbo” Moretto (Tomas Milian). Utad en pukkelrygget fabrikkarbeider i røde slengbukser, men innerst inne en iskald psykopat som leder et helt kriminelt nettverk.
Under deres første møte sparker Tanzi den patetiske stakkaren hardt i ballene, før han drar Moretto inn på politistasjonen for å grisebanke en tilståelse ut av ham. I rabiat raseri over denne ydmykelsen fingerer Moretto et selvmordsforsøk, og slipper fri etter noen dager på sykehuset. Tanzi får en skikkelig reprimande av sin korrupte politisjef, som deretter overfører ham til en kjedelig kontorjobb. Langt fra nok for Moretto, som kidnapper Tanzis liberale psykologkjæreste, juler henne opp og truer med å slenge det skrikende kvinnemennesket i en bilknuser.
Mot slutten får selvsagt Tanzi sin søte hevn, etter en biljakt i sykebil der pukkelryggede Moretto meier ned horder av fotgjengere med maskingevær. I likhet med de fleste av Maurizio Merlis ”Poliziottis” består Rome Armed to the Teeth mer av en serie vingjetter enn en helhetlig historie. Tanzi har en imponerende evne til å befinne seg akkurat der forbrytelser finner sted, og i fritiden rekker han bl.a. også å grisebanke en gjeng med pappagutter som har gruppevoldtatt en ung pike – i en minneverdig scene der han knuser fjeset til en av gjerningsmennene gjennom et flipperspill. I virkeligheten var nok ikke Merli like hardbarket.
Etter verdenspremieren på Rome Armed to the Teeth ble Merli observert gråtende av fortvilelse fordi (spoilers ahoy!) publikum hadde større sympati med Milians rollefigur – og buet mot lerretet da Merlis rollefigur drepte ham. En enda større ydmykelse med tanke på at Merli og Milian ikke kunne fordra hverandre, og stadig var i tottene på hverandre under innspillingen.
Merli fortsatte å spille inn politifilmer frem til åttitallet, der han portretterte variasjoner av den samme rollefiguren. Han var dypt plaget over sammenlikningene med Franco Nero, og strevde så hard med å leve opp til sin offentlige image at han hardtrente og sultet seg grundig. Til de grader at det ledet til hans død av et hjerteattakk i 1989, bare 49 år gammel.
Rome Armed to the Teeth er sluppet på DVD med engelsk dubbing fra Alfa Digital, og kan kjøpes fra www.hkflix. com. Originaltittelen er: Roma a mano armata. Også kjent som: Assault with a Deadly Weapon, Brutal Justice og The Tough Ones.
Se samtidig: Violent Rome (1975), Fear in the City (1976) og Violent Naples (1976).
Rome Armed to the Teeth:
Ekstrem kultfilm
LIVE LIKE A COP, DIE LIKE A MAN
Italia – 1976
Regi: Ruggero Deodato
Med: Marc Porel, Ray Lovelock, Adolfo Celi, Franco Citti & Silvia Dionisio
Her har vi en voldsom, livlig rakker fra Cannibal Holocaust-regissøren Ruggero Deodato. Tenk deg Starsky og Hutch som medlemmer av det italienske fascistpartiet, med rett til å drepe og uten et snev av moralsk kompass. Da får du politimennene Fred (Mark Porcel) og Tony (Ray Lovelock), bestekompiser og partnere som ”bryter alle reglene”™.
Filmen startet brått og brutalt med at to pøbler på motorsykkel forsøker å nappe vesken til en dame på vei ut av banken. Dessverre har hun lenket vesken til håndleddet med en kjetting, sånn at hun blir dratt oppover gata helt til hun stanger skallen i en brannhydrant! Skurkene stopper motorsykkelen og sparker henne gjentatte ganger i fjeset, i et litt ufokusert forsøk på å få henne til å overlevere vesken sin. Dette opptrinnet blir observert av politimennene Fred og Tony, som forfølger slubbertene i en forrykende motorsykkeljakt gjennom Romas overtrafikkerte gater. Alt filmet uten tillatelse midt i førjulsrushet, uten nevneverdig hensyn til skuespillernes sikkerhet. Skikkelig villmannskjøring i hundre kilometer i timen gjennom kafeer, over biler, mellom fotgjengere, nedover Piazza del Popolo – og over førerhunden til en blind, gammel mann.
Etter ti minutter presses skurkene rett inn i lasterommet på en trailer. Den ene blir spiddet på girspaken sin og dør. Fred spaserer rolig bort til den andre veskenapperen – og knekker nakken hans uten å trekke en mine. For ordens skyld: Disse klysete sosiopatene er filmens helter. Tony og Fred er med i en spesialskvadron som jobber ”undercover” med rett til å… vel, gjøre hva faen de vil. Enten det innebærer å torturere småforbryterere, denge folk med stekepanner, tenne på en parkeringsplass full av luksusbiler, eller snikmyrde en hel kriminell bande med lyddempere på åpen gate. De er ute etter mafiabossen Roberto ”Bibi” Pasquini (Renato Salvatori), som sto bak drapet på en av deres kollegaer - men mesteparten av spilletiden vies til løsrevne sekvenser der Tony og Fred svinser rundt på motorsykkel mens de dreper skurker.
Karene prøver også stadig å sextrakassere sekretæren til politisjefen (Adolfo Celi), men hun er en frigjort feminist som hevder hun trenger mer enn dem for å bli seksuelt tilfredstilt. Jeg tipper det stemmer, siden Fred og Tony virker mer opptatt av hverandre. Det er unektelig en homoerotisk undertone i forholdet mellom de to forfengelige politipartnerne: bestekompiser som deler leilighet med pornobilder på veggene, sover i samme soverom, svinser rundt i undertøyet hjemme, og kjører på samme motorsykkel mens de poserer for kamera som Zoolander. Work it!
Ekstra morsomt i åpningsteksten, der Marc Porcel gjør sitt aller beste for å dekke for ansiktet til Roy Lovelock, som sitter bak ham på motorsykkelen. Disse undertonene ble nok lirket inn i manuset av Fernando Di Leo, som på eldre dager kom ut av skapet. Fred og Tony er uansett ikke mer tøsegutter enn at de begge har seg med den nymfomane niesen til mafiabossen ”Bibi” under en husransakelse. Alt ender i et actionklimaks som inkluderer en toppløs svensk jente og en eksploderende lekebåt.
Historien er tynn og en smule uoversiktlig, mens hovedpersonene er utsøkt usympatiske – men Live Like a Cop, Die Like a Man er allikevel en fordømt underholdende ”Poliziotteschi”. Totalt nihilistisk, sadistisk og politisk ukorrekt.
Regissør Deodato føler selv at dette er hans beste film etter Cannibal Holocaust, og det har han nok helt rett i. Synd dette var hans eneste bidrag til sjangeren. Hele åpningsscenen ble improvisert på location i løpet av fire dager. Alt ble filmet ulovlig, og hver gang politiet kom for å stanse innspillingen stakk filmteamet bare av til et annet område. Deodato hadde aldri verden sluppet unna med disse scenene i dag, med mindre han fikk store deler av Roma avstengt for opptakene.
Deodato fikk også problemer med sensuren i hjemlandet, og måtte klippe bort en scene der skurkene røsker ut øyet til en narkoman og deretter tramper det i stykker. Filmen var en enorm hitt i Italia, og det var planer om en oppfølger – men Ray Lovelock takket nei. Lovelock synger forresten flere av sangene i filmen, inklusive den forferdelige temalåta.
Deodato gikk over til å regissere Last Cannibal World (1977), og resten er ekstremfilmhistorie.
Undertegnede hadde i gamle dager filmen på en svensk VHS med den fornøyelige tittelen Iskalla typer på heta bågar. Live Like a Cop, Die Like a Man er sluppet nyrestaurert på DVD fra italienske Raro Video, med engelsk tekst og interessant bonusstoff. Den kan også kjøpes fra www. amazon.com. Originaltittelen er: Uomini si nasce poliziotti si muore. Også kjent som The Terminators og Violent Cops.
Se samtidig: Revolver (1973), Lucio Fulcis Contraband (1980) og Mike Malloys kommende dokumentar Eurocrime! The Italian Cop and Gangster Films that Ruled the ’70s (2010).
Live Like a Cop, Die Like a Man:
Sjekk ut klipp og mer på Kultbloggen www.youtube.com/DanaDecay.