Kultklassikeren
REEFER MADNESSUSA – 1936 Regi: Louis J. Gasnier.
Med: Dorothy Short, Kenneth Craig, Lillian Miles, Dave O’Brien & Thelma White.
«SEE youthful marijuana victims - what actually happens! Sin - degradation - vice - insanity! Women Cry For It - Men Die For It! Tell your children!»Foreldre: hvis ungene dine viser tegn til å le ukontrollert, danser j i t t e r b u g , kjører ned folk på blanke formiddagen, begår øksemord, spiller jazzpiano eller hopper ut av vinduer, da bør du ta deg i akt. De kan ha blitt avhengige av marihuana. Djevelgresset som er USAs folkefiende nummer en, og er langt farligere enn heroin. I alle fall hvis vi skal tro Reefer Madness.
Den strenge overlæreren Dr. Carroll (Joseph Forte) innkaller foreldrene til et ekstraordinært kveldsmøte for å advare dem om det nye, voldsomme djeveldopet som ødelegger ungene deres. Weed: pesten som ”leder til sjokkerende voldshandlinger, og ofte ender i uhelbredelig sinnssykdom”.
For å understreker alvoret forteller overlæreren skrekkeksempelet om Bill (Kenneth Craig). En prektig pjokk som aldri drikker noe sterkere enn melk, men som lokkes inn i det hedonistiske hasjlivet av verdens verste pushere – som bare gir bort revene gratis, uten å noensinne kreve penger. Alt de vil er å ødelegge USAs ungdom, som snart danser, har sex før ekteskapet og ter seg som villmenn. Sier seg selv at alt ender i galskap, voldtekt, drap, rettssaker og selvmord. Sånn som det alltid gjør når man røyker seg en liten luring.
Her er vår gamle venn Dwain Esper på farten igjen, produsenten bak klassikere som How To Undress in Front of Your Husband (1937) og How to Take a Bath (1937). Som så mange exploitation-produsenter på sin tid gjorde han et levebrød på å lage ”opplysningsfilmer” om sensasjonelle temaer. Enten det var abort, prostitusjon og kjønnssykdommer, eller farene med opium og kokain. Reefer Madness var ikke den første som tok for seg djevelens demoniske gress, men er klart den mest hysteriske av dem. Mange hevder at humoren her er ufrivillig, men kynikeren Dwain Esper visste nok at de vanvittige påstandene i filmen bare var tullball. Han hadde angivelig kjøpt opp rettighetene til en propagandafilm med tittelen Tell Your Children, som var produsert av en kirkegruppe. Esper filmet deretter om deler av historien, spritet den opp med salgbare elementer og relanserte som Reefer Madness.
Målet var slett ikke å presentere en seriøs opplysningsfilm, men en ”exploitation”-rull som lokket publikum med syndige sensasjoner man ellers ikke kunne se på kino – alt forkledd som en advarsel til bekymrede foreldre. Like før Reefer Madness hadde Esper regissert den liknende Marihuana, the Weed With Roots in Hell! (1936), og han håpet trolig å gjenta suksessen. Det strenge sensurorganet The Hayes Code ble innført i USA to år tidligere, og nå var all antydning av umoral strengt forbudt… med mindre det ble brukt i folkeopplysningens tjeneste. Reefer Madness ble ikke offisielt godkjent av The Hayes Office, men Esper benyttet muligheten til å vise den på ”road shows” i flere tiår. Reefer Madness hadde for lengst gått i den kollektive glemmeboken da Keith Stroup i 1971 oppdaget en filmrull i arkivet til Library of Congress. Han kjøpte en kopi for 297 dollar, og brukte den for å fremme sin legaliseringsorganisasjon ”National Organization for the Reform of Marijuana Laws”.
Han viste filmen året etter på en innsamlingsvisning i California, og den ble en så stor suksess at Reefer Madness snart var en gjenganger på Midnight Movie-visninger rundt om på amerikanske universiteter. Der den ironisk nok ble sett av pisse skjeve studenter som lo seg fillete. En uoffisiell oppfølger ble i 1985 sluppet som Reefer Madness 2… The True Story – der noen tøysekopper har dubbet filmen med vittige replikker. Reefer Madness har også fostret en Off Broadway-musikal, som i 2005 ble filmet med Kristen ”Veronica Mars” Bell og Neve Campbell.
Den originale Reefer Madness befinner seg i ”the public domain”, noe som betyr at enhver med tilgang til en filmkopi kan slippe den på DVD. Det finnes dermed drøssevis av utgivelser der ute, den beste er trolig 20th Century Foxs ”Special Addiction”-versjon, som er nyrestaurert (både i digitalt fargelagt utgave og i svarthvitt), og inneholder et vittig kommentarspor med Mike Nelson fra MST3K. Den kan kjøpes fra www.amazon.com. Filmen kan dessuten lastes ned gratis fra www.archive.org. Også kjent som: Dope Addict, Doped Youth, Love Madness og The Burning Question. Se samtidig: The Road to Ruin (1934), Assassin of Youth/The Marijuana Menace (1937) og Devil’s Harvest (1941).
Potensiell kultfilm
UP IN SMOKEUSA -1978 Regi: Lou Adler.
Med: Cheech Marin, Tommy Chong, Stacy Keach, Strother Martin & Tom Skerritt.«Don’t miss the only film where the heroes get wiped out in the first five minutes! DON’T go straight to see this film!»Det er litt ironisk at USAs første, rendyrkede ”stoner movie” kom så lang tid etter at hele hippiebevegelsen hadde dødd ut. Ok, Cheech & Chong hadde opptrådt som stand-up-komikere siden slutten av 1960- tallet, og hadde gitt ut flere populære plater - men de fikk ikke laget sin første film før i 1978.
Pedro de Pacas (Cheech Marin) er en potrøykende rabagast fra ”The Barrio” i Los Angeles, mens Anthony ”Man” Stoner (Tommy Chong) er en h j e r n e d ø d hippie som akkurat har blitt kastet u t a v s i n e småborgerlige foreldre. De blir kompiser over en joint på størrelse med en pariserloff, og bestemmer seg for å spille i band sammen.
I sin jakt på mer jazztobakk blir de arrestert, deportert til Mexico – og ender opp med å smugle en bil laget av hemp tilbake til USA. Hakk i hel har de den fanatiske politisersjanten Stedenko, hysterisk artig spilt av Stacy Keach, som selv senere tilbrakte tid i fengsel for kokainsmugling. Nøkkelen til Cheech & Chongs suksess var både at de var anarkistiske nok til å bli elsket av pothoder og punkere, mens de samtidig var så harmløse at de ble godtatt av straighte publikummere. En lettfordøyelig blanding av Abbott & Costello og The Freak Brothers, som i høy grad er produkter av sin samtid.
Radarparet skrev selv manuset til filmen, til stor del basert på sketsjer og morsomheter tatt fra deres komedieshow. Mye av materialet i "Up in Smoke" var dermed godt kjent blant fansen, og det så ut til å at Cheech & Chong brukte opp sine beste biter her. De spilte inn ytterligere seks filmer sammen, i dalende kvalitet. Etter fiaskoene med The Corsican Brothers (1984) og Get Out of My Room (1984) røyk de to komikerne uklare med hverandre. De fortsatte videre på egen hånd, Cheech i nærmere sytti filmer og tv-serier, deriblant de fleste til Robert Rodriguez.
Chong fortsatt i samme stil med ”stoner”-komedier som Far Out Man (1990), Best Buds (2003) og Evil Bong (2006). Legaliseringsaktivisten Chong drev dessuten en nettside som solgte røykeutstyr, og ble i 2003 arrestert i DEA-heksejakten ”Operation Pipe Dreams”. Myndighetene hadde åpenbart irritert seg veldig over at de stadig ble latterliggjort i filmene hans. 65-åringen Chong ble idømt den strengeste straffen i denne lovens historie: ni måneder i spjellet, alle inntekter inndratt og store bøter. Denne vanvittige saken er temaet i dokumentaren A/k/a Tommy Chong (2005), som kan kjøpes fra nettsiden cheechandchong.com.
Rettsproblemene startet tilfeldigvis to måneder etter at Cheech & Chong hadde annonsert at de skulle lage sin første film sammen på nesten 20 år. De har fortsatt planer om en ny film, angivelig med arbeidstittelen Lords of the Smoke Rings. Up In Smoke er den beste av radarparets filmer, og sone 1-utgaven kan kjøpes billig fra www.deepdiscount.com, mens de resterende Cheech & Chong-filmene (minus The Corsican Brothers) er tilgjengelig i en femdisks samleboks på sone 2 fra www.play.com. Se samtidig: The Cool and the Crazy (1958), High School Confidential (1968) og Maryjane (1968).
Kultkalkunen
HIMMEL OG HELVETENORGE – 1969
Regi: Øyvind Vennerød.
Med: Sigrid Huun, Lillebjørn Nilsen, Georg Richer, Randi Borch & Per Tofte.«Jeg skulle bare prøve…»Og nå: Reefer M a d n e s s ’ h e l n o r s k e motsvarighet, som faktisk ble laget i fullt alvor. Dessuten en av de få, hjemmelagede kalkunfilmene som folk har ledd godt av verden rundt. Det tenårige kjæresteparet Arne (Lillebjørn Nilsen) og Eva (Sigrid Huun) er prektige skolelys som finner sin spenning i å spille badminton. Sånne gutter og jenter vil Norge ha, men så blir de lokket til å ta et par blås av en rev – og tar ekspresstoget rett ned i hasjhelvetet. Den ene dagen er de kjekke ungdommer fra pent møblerte hjem, den andre er de avhengige vrak som danser manisk rundt i slottsparken.
Eva prostituerer seg til den lumske pusheren Zatek (Per Tofte i ”brownface”) for å få dekket hasjavhengigheten, og blir tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. Snart har Eva og Arne rømt til Danmark, der de boltrer seg med heroin og syre. Lillebjørn Pilsen ender filmen ved å slenge seg ut av et vindu i København, syndenes by, mens hans gateprostituerte kjæreste blir sprøyte gal av en ”bad trip”. Og dette er trolig den mest horete av alle rusklisjeer: den om folk på LSD som hopper ut av vinduer i troen at de kan fly.
For å feilsitere filosofen Bill Hicks: ”Hvis du virkelig tror du kan fly, hvorfor ikke forsøke å ta av fra bakken først? I stedet må du hoppe rett ut av et vindu, og ødelegge for alle oss som ikke er idioter”. Himmel og helvete er full av denne typen hoderystende idioti, og befester de tøysete mytene om at hasj leder rett til tyngre stoffer, ofte etter en blås eller to.
Den norske legaliseringsdebatten har stått fastlåst på omtrent dette nivået siden den gangen – men det er en helt annen diskusjon. Filmen ble regissert av Øyvind Vennerød, som før dette hadde laget brede folkekomedier som Støv på hjernen (1959), Sønner av Norge (1961) og To på Topp (1965). Dette ble av åpenbare årsaker hans siste film.
Himmel og helvete føles som en tolkning av 1960-tallets ungdomskultur sett gjennom øynene til en konservativ, middelaldrende herremann med hatt, stram overleppe og tobakkpipe. Totalt uvitende om emnet, og preget av den overbærende ungdomsfrykten som tilsier at alle under tretti er viljeløse veikinger som lar seg lure til å gjøre det meste etter et innstendig ”Kom igjen, ’a!”.
Andre umoralske elementer Vennerød hytter neven mot er det frilynte jazzmiljøet på Klubbsju (her kalt Klubb 13), beatpoesi, liberale akademikere, langhårede slubberter, innvandrere (representert av den lugubre jugoslaven Zatek, som selger dop, voldtar og stikker med kniv) – samt hele Danmark, denne lidderlige kloakken av fri sex, fornøyelsesparker og fet mat. Fysjom fy!
Man kan tenke seg at Himmel og helvete har hatt en stor innflytelse på filmkarrieren til Øyvind Vennerøds sønn Petter, som gjorde opprør mot foreldregenerasjonen som halvparten av Wam & Vennerød. Gitarkammeraten Lillebjørn Nilsen våget angivelig ikke å gå ut av leiligheten sin på flere måneder etter premieren på Himmel og helvete. Dette ble en av de mest innbringene filmene laget i Norge i 1969, til stor del på grunn av alle frikerne som gikk på kino for å le av den.
Himmel og helvete dukker fra tid til annen opp på filmklubbvisninger (den har til og med gitt sitt navn til en filmklubb!), men er ennå ikke gitt ut på DVD. I mellomtiden er ymse bootlegs med engelsk tekst tilgjengelige under tittelen Heaven and Hell. www.kultflixxx.org er et godt sted å begynne jakten. Le også hånlig av: Wild Weed (1949), Teenage Devil Dolls (1953) og Blood Freak (1972).
Ekstrem kultfilm
APHRODISIAC! THE SEXUAL SECRET OF MARIJUANAUSA – 1971
Manus & regi: Dennis Van Zak.
Med: Billy Curtis, Maria Arnold, Sandy Dempsey, Suzanne Fields & John Holmes.«It’s mind expanding power has been known for two thousand years. The secret of its sexual powers has only been whispered about… until now!»
Tid for dokumentar! Siden vi har tatt for oss et par filmer med et negativt forhold til jazztobakk må vi jo veie opp desinformasjonen. Så her har vi en desinformasjonsfilm som virkelig gjør et krafttak for å vise at hasj slett ikke e’ bæsj, for å sitere det norske gladbandet Rocky.
Man kan tenke seg at tjallentusiasten Dennis Van Zak så seg så lei på all den konservative propagandaen at han bestemte seg for å skrive, produsere og regissere sin egen dokumentar: om hvor deilig det er å pule når man er høy. Aprodisiac! er nesten like usaklig som skremselspropagandaen – og nesten like morsom. Dette er et sammensurium av fingerte intervjuer, gamle arkivopptak, stumfilmklipp, tvilsomme påstander, sexscener og… flere sexscener.
Aphrodisiac! Starter opp med å sammenlikne coctail-parties og Marjuana-fester (som i følge fortellerstemmen ”is fast becoming a new American tradition”). Førstnevnte er skildret som rølpete firmafester der alle raver rundt sørpe dritings og grafser ufint på hverandre i en stygg blokkleilighet. Sistnevne en sofistikert sammenkomst i en elegant ungkarsleilighet, der folk diskuterer filosofi, spiser kanapeer fra sølvfat, og har heftig sex på bakrommet. Plutselig dukker det opp en entusiastisk kvinne foran en skrivemaskin som sier: ”I’m sold! Marijuana is the greatest sexual stimulant since they invented the twelve inch penis!” Eh, ok… Man kunne tippe at hun er filmens guide inn i mirakelplantens erotiske verden, men dette er det siste vi ser til henne.
Isteden får vi billige arkivopptak fra forbudstidens dager, mens fortellerstemmen gir oss en innføring i hempens vidunderlige historie. Visste du at tjall kan kurere alt fra hoste og astma til epilepsi og alkoholisme? Jo da. Men fremfor alt: du blir en skikkelig sexmaskin av å røyke. Som sannhetsvitne får vi en ung, barteløs John Holmes, men her er han ikke en pornolegende med gigantisk snabel. Han er en seriøs forretningsmann i dress og slips, som blir introdusert til mirakelgresset av sin yppige sekretær.
Etter et par blås er Holmes så viril at han bare må peise henne oppå skrivebordet sitt, mens hans voice over sier ting som ”It was great shit!”, ”I was like a superman!” og ”The grass made me a wonderful lover!”. Jeg vet ikke helt hvor seriøst vi skal ta Holmes som talsmann for marihuanasaken, siden han i utgangspunktet hadde sine fysiske fortrinn, var kjent som en lystløgner, endte opp hektet på heroin og deretter døde av AIDS. Men pytt. Andre intervjusegmenter tar for seg en frigid, ung kone som forvandler seg til en hemningsløs sexbombe etter å ha spist en hasjkake, og en ung studine som røyker pot med en afroamerikansk aktivist, og deretter har sex i en park.
Dette er trolig filmens mest tvilsomme segment, så hemningsløst rasistisk at den ikke kan være alvorlig ment. Hun uttaler bl.a. at: ”When I saw his yummy brown body all I could think of was the little chocolate babies we used to eat as kids”. Wow. Etter flere endeløse sexscener får vi keitete stripteasedansing, mannen på gata-intervju med dvergen Billy Curtis (kjent fra The Terror of Tiny Town og Clint Eastwoods High Plains Drifter), en hjerteoperasjon og arkivoppdrag av drapet på Lee Harvey Oswald.
Alt ender med ordene ”The End… or is it the beginning?” Definitivt The End. En rask titt på IMDb avslører at de fleste ”intervjuobjektene” var veteraner fra en rekke sexploitation- og hardpornofilmer, deriblant Eva Orlon (alias Sunny Boyd fra Pretty Wet Lips og Female Chauvenists), Suzanne Fields (Runaway Hormones, Look! No Panties), samt Maria Arnold (Sex Weirdo, Wham Bam Thank You Space Man). Og ja: jeg listet opp alle de titlene utelukkende fordi de er skøyale.
Det er et åpent spørsmål om regissør Van Zak bare hadde en stor omgangskrets i Californias frilynte swingersmiljø, eller om navnet er et alias for en dreven pornoregissør – men undertegnede tipper sistnevnte. Aphrodisiac! er okke som en utsøkt skrullete ”dokumentar” i grenselandet mellom mondo, sexploitation og ren reklamefilm for rus. For et mer saklig innspill i denne debatten kan det være en ide å se Ron Manns glimrende dokumentar Grass (1999), som også bruker noen klipp fra Aphrodisiac!. En nedkortet utgave av Aphrodisiac! er inkludert i Something Weirds DVDutgivelse av Alice in Acidland/Smoke and Flesh, som kan kjøpes fra www.deepdiscount. com. Den komplette utgaven av filmen kan kjøpes på DVD-R fra selskapets webside: www.somethingweird.com, under tittelen Sexual Secrets of Marijuana. Se i samme slengen: Marihuana (1950), Forest of Fear (1980) og The Tripper (2007). Sjekk ut klipp fra månedens filmer og mer på Kultbloggen www.youtube.com/ DanaDecay.