KultklassikerenLOVE LETTERS OF A PORTUGUESE NUNTyskland/Østerrike – 1977.
Regi: Jesus Franco.
Med: Susan Hemingway, William Berger, Herbert Flux, Ana Zanatti & Aida Vargas.«Sensuality behind the convent walls. Banned and censored for three centuries, filmed for the first time.»
Som filmsjanger hadde “nunsploitation” sitt utløp og største gjennomslagskraft i katolske land, men ble for alvor populær etter britiske Ken Russells suksess med The Devils (1971). Året etter begikk den spanske sleazefabrikken Jesus Franco sin første nunsploitation-film med The Demons - som var en medvirkende årsak til at han (sammen med landsmannen Luis Bunuel) ble kåret av den katolske kirke som ”den farligste filmskaperen” på 1970-tallet. Love Letters of a Portuguese Nun er en av de femten filmene Franco lagde for den tyske sexploitation-produsenten Erwin C. Dietrich, som gav regissøren tilgang til større ressurser og et helt filmstudio.
I et intervju på DVD-utgivelsen hevder Franco at dette er en av de filmene han selv er mest stolt av. I Portugal en gang på 1600-tallet leker den tenårige bondepiken Maria Rosalea (Susan Hemingway) uskyldig i skogen sammen med sin kjæreste da den sleske presten fader Vicente (William Berger) får øye på henne. Han presser Marias fattige mor for alle sparepengene under påskudd av å redde datterens sjel, og drar det troskyldige pikebarnet hjem til Serra D’Aires-klosteret, under ledelse av sjefsnonnen Alma (Ana Zanatti). Viser seg snart at dette ikke er et vanlig kloster, selv med takhøyde for den katolske kirkes aktiviteter under inkvisisjonstiden. Den uskyldsrene jenta blir raskt fanget i nettet til den kyniske nonnekulten, som utsetter henne for alle mulige overgrep.
Fader Vicente onanerer ivrig under skriftemålene hennes, og voldtar henne senere i munnen i Guds navn. Maria gråter seg i søvn mens det stønnes av vellyst i rommene rundt henne. På natten boltrer nonnene seg mens Alma lystig klimprer på orgel. De kjæler brystene sine med krusifikser, slikker kors og ter seg som brunstige beist. Ikke rart at jenta snart begynner å mistenke at dette klosteret ikke går i ledtog med Gud, men med selveste Satan.
Yppersteprestinnen Alma er mest opptatt av å bli gravid med Satans baby, og når forsøkene mislykkes bestemmer hun seg for å ofre Marias møydom til SvartePer. Og jo da, Djevelen (Herbert Fux) dukker opp for å borre det stakkars pikebarnet i baken – ikledd et lattervekende Halloweenkostyme og gummihorn i panna. Etter at Maria forrsøker å rømme, hevder de at hun er besatt av demoner, og tilkaller inkvisisjonen (”Nobody expects the Portuguese Inquisition!”). Som så mange av Jesus Francos filmer er Marquis de Sade en stor innflytelse, og parallellene mellom De Sade og den katolske kirkes torturmetoder er åpenbare. Med tanke på alle overgrepsskandalene som har hjemsøkt kirken de siste årene er ikke Francos sexfiksering så malplassert. I motsetning til så mange av Francos filmer er Love Letters of a Portuguese Nun overraskende kompetent laget. Stilig filmet på autentiske innspillingssteder i Portugal, med fine kostymer og brukbare skuespillerprestasjoner.
Love Letters of a Portuguese Nun ble spilt inn i 1975, men var tema for så store kontroverser og sensurproblemer at den først ble sluppet to år senere. Filmen var lenge totalforbudt i England, men ble for noen år siden sluppet på DVD i den britiske samleboksen The Jesus Franco Collection - sensurert med solide seks minutter og femten sekunder. Årsaken til sensurproblemene skyldes i hovedsak at hovedrolleinnehaver Susan Hemingway (eller Maria Rosalia Coutinho, som hun egentlig heter) var under atten år da filmen ble spilt inn.
Enten er Hemingway en knakende god skuespiller, eller så hadde Franco usedvanlig stor flaks med ”castingen” denne gangen. For hun ser så fordømt tekkelig, troskyldig og uskyldsren ut med sine tårevåte store øyne, at man nesten kan skjønne hvordan sensorene forvekslet Hemingway med rollefiguren hennes. Dette var den første av i alt syv filmer Susan Hemingway spilte i for Franco, før hun trakk seg tilbake i 1983. Hun dukket også opp i Francos franskproduserte hardpornofilmer Elles font tout (1979) og Je brule de partout (1979), så Susan var nok ikke fullt så uskyldsren som hun gir inntrykk av i Love Letters of a Portuguese Nun. Den usensurerte ”director’s cut”-versjonen fra VIP er nå utgått, men kan rett som det er finnes på www.ebay.co.uk. Disse filmene er heller ikke godkjent av Vatikanet: The Nun of Monza (1969), Ken Russell’s The Devils (1971) og Behind Convent Walls (1978).
Potensiell kult-AnimeSCHOOL OF THE HOLY BEASTJapan – 1974.
Regi: Norifumi Suzuki.
Med: Yumi Takigawa, Emiko Yamauchi, Yayoi Watanabe, Ryouko Ima & Harumi Tajima.
«Japan’s most notorious nun-exploitation film. Dario Argento meets the Marquis de Sade!»Japan kan ikke sies å ha noen stor tilhørighet til Den katolske kirke, men de kastet seg også på nunsploitation-bølgen med en samling ”Pinky Violence”-filmer. School of the Holy Beast er soleklart den beste av dem, og er faktisk den mest severdige av alle filmene vi er innom denne gangen. En elegant kultrull fra Suzuki Norifumi, den kanskje mest kompetente samlebåndsregissøren som jobbet for Totei-studioet på 1970-tallet.
Attenåringen Maya (Yumi Takigawa) presser så mye hun kan inn i sin siste dag i frihet: kjører radiobil, drar på ishockeykamp, danser og har en siste natt med tilfeldig sex. Nå skal hun nemlig ”til et sted der kvinner ikke lengre er kvinner”. Nærmere bestemt St. Clore-klosteret, som hun snart oppdager er et sted der kvinner gjør ugudelige ting med andre kvinner.*
Deres motto er ”Gud ga oss pisken”, og her tuktes de unge nonnene etter ”de 76 kapitlene om avstraffelse” - som inkluderer gjensidig pisking med nihalet katt ved snikspising av fiskepølser. Sadistisk smekk med langstilkede roser for å smugle inn menn i klosteret. Og nonnenes store favoritt ”den 13. avstraffelsen”: her blir offeret tvunget til å drikke mange liter saltvann, og et krusifiks blir plassert på gulvet mellom bena på den ulydige nonnen. Tisser hun på Jesus er hun en heks, gjør hun ikke det… vel, så gjør hun det før eller senere. En avstraffelse som kanskje er i inkvisisjonens ånd (”Nobody expects the Japanese Inquisition!”), men neppe en del av den katolske doktrinen til daglig.
Så hvorfor velger Maya å utsette seg for disse sadistiske overgrepene? Viser seg at hun har infiltrert klosteret for å finne ut hva som skjedde med hennes mor, som døde på St. Clores under mystiske omstendigheter. Sentralt i denne sammenheng står fader Kakinuma (Fumio Watanabe): en vansiret, skjeggete Rasputin-aktig yppersteprest som mistet troen på høyere makter etter å ha overlevd atombombingen av Nagasaki. Så i fraværet av en Gud har han rituelt forgrepet seg på de unge nonnene i klosteret. Siden Japans katolikker bare utgjør en liten promille av befolkningen har ikke School of the Holy Beast den samme subversive kraften som nunsploitation-filmene laget i Europa – men referansene til Nagasaki har en dypere resonans.
Dette var katolisismens hovedsete i Japan, som hadde flest antall kristne kirker og vestlige misjonærer før den amerikanske ”Fat Man”-bomben falt. School of the Holy Beast er ellers fullastet med elementer man forbinder med denne sjangeren: lesbiske nonner, strenge søstre som smug-onanerer, nonne-catfights, sadistiske avstraffelsesmetoder, incest, mord, mørke hemmeligheter og massevis av nakne pupper. DVD-coverets sammenlikning med Dario Argento er kanskje ikke helt treffsikker, men fargespekteret kan minne en del om Argentos Suspiria, som kom tre år senere.
Visuelt er dette en ekstremt lekker film, møysommelig komponert og så elegant iscenesatt at hele filmen føles som et stort, saftig stykke popkunst. Varmt anbefalt! Filmen er sluppet usensurert på DVD (sone 1) fra Cult Epics, og kan kjøpes fra www.deepdiscount.com. Også kjent som Convent of the Sacred Beast. Originaltittelen er: Seijû gakuen. Se også: Cloistered Nun: Runa’s Story (1976), Wet Rope Confession (1979) og Electric Bible: Sister Hunting (1992).
Potensiell kult-Anime 2SATANICO PANDEMONIUM
Mexico -1975.
Regi: Gilberto Martinez Solares. Med: Cecilia Pezet, Enrique Rocha, Delia Magana, Clemencia Colin & Sandra Torres.«From Bride of Christ to Slave of Satan»Så over til Mexico, som med sine lange, katolske tradisjoner dermed også har sine tradisjoner innen blasfemisk snusk. Salige søster Maria (Cecilia Pezet) er så uskyldsren og prektig at man kunne ha trodd at hun kom rett fra en oppsetning av Sound of Music. En glad nonnepike i 1700-tallets Mexico, som plukker blomster i guds frie natur da hun blir møtt av en kliss naken mann. Maria blir så forfjamset at hun løper livredd av gårde, og gjemmer seg bak et tre. Skumle, nakne mannen!
Kort tid senere møter søster Maria mannen igjen, denne gangen påkledd. Han introduserer seg som Luzibel (Enrique Rocha), og tilbyr henne en bit av et rødt eple. Den åpenbare symbolikken er ikke tapt for søster Maria, som tar bena til fatt igjen, og spurter tilbake til klosteret. Hun gjør sitt beste for å piske ut de syndige tankene, og piner seg selv med tornekranser, men det er for sent. Antikrist har fått tak i den prektige nonnen, og det bærer raskt til helvete. Luzibel frister Maria med lesbisk nonnesex, og derfra er veien kort til sterkere saker. Hun stikker en kniv i skulderen på en novise som ikke er med på nonnekos-notene, hjelper en annen til å begå selvmord – og kaster seg begjærlig over den mindreårige gjetergutten Marcello.
Etter å ha blitt avvist gjør pedononnen Maria deretter et iherdig forsøk på å voldta guttungen, og i kampens hete stikker hun Marcello i hjel med et par dusin knivhugg, kutter strupen på hans gamle bestemor og brenner ned huset deres. Ooops. Alt ender i en lureslutt som involverer tortur i regi av den meksikanske inkvisisjonen (”Nobody expects the Mexican Inquisition!” Sorry, siste gangen – jeg lover), en nonneorgie, nakendans, brutal knivstikking og pest. Regissør Solares var en av Mexicos mest produktive regissører, som sto bak over 150 spillefilmer, alt fra eventyr med den maskerte fribryteren Santos, til tøysete familiekomedier.
Han var også en nær venn av den tidligere nevnte erkefienden til den katolske kirke: Luis Bunuel, som angivelig hjalp til under produksjonen av Satanico Pandemonium. Fun Fact: flere av nonnene i filmen var i virkeligheten prostituerte fra et gledeshus som jevnlig ble frekventert av Mexicos politiske elite. Siden filmsensuren i Mexico rynket på nesen over religionskritikk var man nødt til å forkle historien som en moralleksjon, noe som kan forklare hvorfor filmen blir en smule uoversiktlig og kaotisk mot slutten. Tempoet er til tider temmelig seigt, men det er allikevel forbausende hva Solares slapp unna med her. Hovedrolleinnehaver Cecilia Pezet tilbringer store deler av spilletiden naken, ofte nedklint med blod – og historien inneholder de aller fleste elementene man forventer av en ”nunsploitation”-rull. Sex, vold, blasfemi og tabubelagte temaer i en skrullete blanding.
Desto mer imponerende med tanke på at Satanico Pandemonium ble produsert i samarbeid med det meksikanske turistbyrået! Filmen lånte forresten bort navnet til Salma Hayeks rollefigur i From Dusk till Dawn, mens White Zombies er døpt etter filmens alternative tittel: La Sexorcista. Satanico Pandemonium er sluppet uklippet på sone 1-DVD fra Mondo Macabro, og kan kjøpes fra www.amazon.com. Hver gang du ser en av disse filmene mister en engel sine vinger: Story of a Cloistered Nun (1973), Alucarda (1978) og The Killer Nun (1978).
Ekstrem kult-AnimeIMAGES IN A CONVENTItalia – 1979.
Manus & regi: Joe D’Amato.
Med: Paola Senatore, Marina Hedman, Paola Maiolini, Angelo Arquilla & Donald O’Brien.«The most explicit nunsploitation movie ever made»Det er vanskelig å plukke ut en ekstremfilm blant utvalget denne gangen, siden de alle tilhører en sjanger som er temmelig ekstrem i utgangspunktet. Da er det bra vi har vår gamle venn Joe D’Amato å lene oss tilbake på. For her har vi nok en blanding av sjangerfilm og grov snusk som burde dekke dagsbehovet av nonnesex for de aller fleste.
En demonisk statue gjør et kloster fullt av dydige nonner om til brunstige sexbeist. Der har du hele historien, egentlig – men for ordens skyld: Images In a Convent er angivelig basert på Denis Dierots roman La Religieuse, som også ble filmet i 1966 av den franske new wave-regissøren Jacques Rivette. Også den i sin tid kontroversiell, men av en litt mer respektabel klasse enn filmen vi står foran her. For dette er rendyrket eurotrash på sitt beste. En gang på 1700-tallet blir baronessen Isabella di Lignate (Paola Senatore) tvangsplassert som novise på Santa Fiora-klosteret, etter et skandaløst forhold til sin egen onkel. Hennes nærvær skaper spenninger i det fredlige klosteret, særlig for den eldre sjefsnonnen (Aiche Nana) – som Isabella blotter brystene for når de først møtes.
I en erotisk drøm under hennes første natt på klosteret blir Isabella besatt av en lumsk Pan-statue utenfor klosteret, og minutter senere sniker en av de unge nonnene seg inn på rommet hennes for å kose. I kjelleren blir unge søster Lacinia (Paula Maiolini) pisket toppløs av den strenge nonnen Marta (Marina Frajese), men også denne avstraffelsen utvikler seg snart til forbudt, lystig nonnekos. Fortrengte, lesbiske begjær kommer til overflaten, og temperaturen øker ytterligere etter at nonnene finner en bevisstløs, såret kunstner ved navn Guido (Angelo Arwuilla) i forgården utenfor klosteret.
Han er trolig Satan selv, i likhet med de fleste mennene i denne typen filmer. Filmmusikken D’Amatos av huskomponist av Nico Fidenco er faktisk riktig bra, og er med på å gi Images in a Convent litt klasse. Alt ender i et livlig klimaks der hele klosteret eksploderer i brunstig pingvinkaos. Så dukker spagetti western-veteranen Donald O’Brien opp i en gjesterolle som eksorsist - og blir angrepet av overopphetede, onanerende nonner mens han forsøker å drive ut de onde åndene fra klosteret med vievann. Det er ellers forbausende lite vold og skrekk i Images in a Convent, som er mest opptatt av å vise vegg-til-vegg med nonner som tafser på hverandre.
Det meste er bare simulert med kokett motvilje av de nakne nonneskuespillerne, og temmelig varsomt og sensuelt iscenesatt til D’Amato å være. Men for å øke sjokkverdien noen hakk varter han opp med et par øyeblikk over grensen til ”hardcore”; inklusive to nonner som morer seg med en hjemmespikket tredildo og et helt umotivert øyeblikk med oralsex under en nonnevoldtekt i skogen. Jøjje. D’Amato gjorde flere forsøk på nunspoitation med Nun and the Devil (1973) og Convents of Sinners (1986), men dette er nok tross alt den beste av dem.
Hovedrolleinnehaver Paola Senatore (Story of a Cloistered Nun, Eaten Alive) var en populær skuespiller i Italia frem til begynnelsen av 1980-tallet. Så ble hun hektet på heroin, arrestert for narkosmugling og spilte inn hardpornorullen Non stop sempre buio in sala (1985) mens hun var gravid med sønnen Alesio. Det ryktes at hun endte opp som gateprostituert i Roma. Images in a Convent er sluppet i flere versjoner, den mest fullstendige er sone 1 DVD-en fra Exploitation Digital – en todisks-utgivelse som innholder alt snusk, men som pussig nok mangler en tre minutters sekvens som forklarer hvordan hovedpersonen ble besatt av demoniske statuen. Den kan kjøpes fra www.deepdiscount.com. Flere filmer som gjør Paven ilter: Flavia the Heretic (1974), The Sinful Nuns of St. Valentine (1974) og Malabima – The Malicious Whore (1979). Sjekk ut klipp fra månedens filmer og mer på Kultbloggen www.youtube.com/ DanaDecay