Kultklassikeren
THE BAD SEED
USA – 1956
Regi: Mervin LeRoy.
Med: Nancy Kelly, Patty McCormack, Henry Jones, Eileen Heckart, Evelyn Warden.
«For little Rhoda, murder is child´s play.»
Her har vi selve pioneren i psykobarnsjangeren, som banet vei for en lang rekke varianter rundt samme tema. Hils pent på Rhoda (Patty McCormack). Hun er pappas perfekte lille prinsesse, med sine musefletter, steppesko og dukkekjole. Alltid utstudert høflig, skoleflink og kvalmende sukkersøt. Hver gang pappa spør: ”What do you give me for a basket full of kisses?”, svarer godjenta begeistret ”A basket full of hugs!” mens hun kaster seg rundt halsen hans. Alle voksne lar seg begeistre av det veslevoksne sjarmtrollet, uten å ane at hun egentlig er en psykopat som øver seg til en voksenkarriere som seriemorder. Hun denger i hjel smågutter med steppesko og dytter damer utfor trapper. Tenner på en tilbakestående vakt- mester og klimprer bekymringsløst på piano mens hans skrikende brenner i hjel.
Alt starter da pappa reiser bort på jobboppdrag noen uker. Den lille solstrålen blir raskt mørk i blikket hvis alt ikke går i henhold til ønskene sine, og er rasende over at hun ikke vant skolens gullmedalje i håndskrift, som ble gitt til klassekameraten Claude. Under en klassetur blir Claude funnet død, slått halvt i hjel og deretter druknet i en innsjø. Da mamma Christine senere finner Claudes gullmedalje i datterens kommodeskuff begynner hun å mistenke at noe er veldig galt. Rhoda forsøker først å sjarmere seg ut av uføret (”Oh, I got the prettiest mother!”), men mamma ser endelig datteren for det hun er: et lite monster.
Historien er basert på en roman av Willam March, som ble gjort om til et populært Broadway-stykke. Mange av skuespillerne fra teaterscenene gjentar rollene sine i filmen, og det merkes. The Bad Seed er mer enn litt teatralsk - med skuespillere som holder enetaler mutters alene og ofte overspiller manisk sånn at selv publikummere på bakerste benkerad skal få med seg alt. Den tiårige hovedrolleinnehaver Patty McCormack hadde allerede spilt Rhoda på teaterscenen, og ble Oscar-nominert da hun gjentok den i filmen.
En spilletid på nærmere 130 minutter er dog en drøy halvtime lengre enn filmen trenger. Temaet om et barn som dreper var kontroversielt nok i 1950-tallets USA, og historien brøt flere av de strenge spillereglene til sensurorganet The Hayes Office. Greit nok at alle mordene utføres ”off screen”. Mer problematisk var det at historien opprinnelig endte (spoiler ahoy!) med at moren begikk selvmord, mens Rhoda levde videre for å begå flere barnestreker. Sensuren dikterte at forbrytere måtte møte sin straff på slutten av en film, så en prolog ble lagt til der Rhonda plutselig treffes av lynet (!) og dør. For å forsikre publikummere om at alt bare var lek og moro forlangte sensuren også at alle skuespillerne dukket smilende opp før rullteksten, som på teaterscenen. McCormack får til og med ris på baken av sin filmmamma Nancy Kelly, mens begge smiler og ler!
Filmen inneholder også det utsøkt upolitisk korrekte utrykket: ”Well, I’ll be a middle aged mongoloid from Memphis!”.
Fun fact: Nick Cave and the Bad Seeds tok sitt navn fra denne filmen. Den ble nyinnspilt i Tyrkia under tittelen Kötu tohum (1963), og i 1985 kom en tv-versjon av The Bad Seed, som holdt seg enda tettere opp til romanen. Denne gangen med salige David Carradine som den tilbakestående vaktmesteren Leroy.
Originalen er sluppet på DVD fra Warner, som kan kjøpes fra www.deepdiscount.com. Se samtidig: Village of the Damned (1960), Who Can Kill a Child? (1976) og The Brood (1979).
Trailer fra The Bad Seed:
Potensiell kultfilm
THE OTHER
USA - 1972
Regi: Robert Mulligan
Med stemmene til: Uta Hagen, Diana Muldaur, Chris Udvarnoky, Martin Udvarnoky, Norma Connolly.
«Niles and Holland are as close as twin brothers can be. Appearance can be deceiving... and deadly.»
 |
 |
| |
Her har vi en glemt godbit basert på romanen av Thomas Tryon, som også skrev manuset. En stemningsfull studioproduksjon i ”American Gothic”-stil, uten kjente navn på rollelista. De blonde, blåøyde tvillingbrødrene Niles og Holland (spilt av tvillingene Chris og Martin Udvarnoky) bor på en gård sammen med en stor familie i depresjonstidens New England, på midten av 1930-tallet. Faren deres falt ned kjellertrappen og døde, mens mamma Alexandra (Diana Muldaur) sliter med psykiske problemer. Niles og Holland er for det meste overlatt til seg selv, mens de leker i eplekjelleren. De sniker seg inn i teltet til et omreisende tivoli, som har sitt eget freakshow – med elefantmann, fet dame og en fakir. Niles lærer seg fakirens hemmeligheter ved å tilsynelatende gå inn i sinnet hans, et triks han har lært av bestemoren Ada (Uta Hagen). En russisk babushka som trener opp Niles i ”The Game”, en form for parapsykologisk tankelek der man kan gå inn i bevisstheten til andre under dyp konsentrasjon.
Niles bærer hemmelighetsfullt rundt på en sigarettboks han har fått av broren sin; med en ring og en avkuttet finger pakket inn i fiolett vokspapir. Urovekkende i seg selv. The Other starter opp en smule kryptisk og gåtefull, men vi skjønner raskt at noe er galt med Holland. Han liker å plage dyr, og folk som irriterer ham har en lei tendens til å ende opp døde. Bare ta nevøen Russell, en ufordragelig sladrehank som ved ”et uhell” hopper rett ned på en strategisk plassert høygaffel på låven og spidder seg i hjel. Den lettere evneveike nabokona Mrs. Rowe blir skremt i hjel av Hollands tryllekunstner, og moren blir lam etter at han dytter henne ned en trapp. Mens en skikkelig storm blåser opp kommer storesøsteren hjem fra sykehuset med sin nyfødte baby. Uh-oh.
Vi får svaret på hva som feiler slemme-Holland en time ut i filmen, men The Other har flere overraskelser på lur. Deriblant svaret på spørsmålet: ”Holland, where is the baby?”.
The Others er en smart psykologisk thriller som kan tolkes i flere retninger, og som bygger opp en temmelig guffen stemning. Stødig regissert av nylig avdøde Robert Mulligan, som ti år tidligere ble Oscar-nominert for To Kill a Mockingbird (1962).
The Others var utilgjengelig i mange år, men ble i 2006 sluppet på DVD (sone 1) fra 20th Century Fox, og kan innhandles fra www.deepdiscount.com.
Se i samme slengen: Bad Ronald (1974), Devil Times Five (1975), Mikey (1992) og The Good Son (1993).
Trailer fra The Other
Kultkalkunen
BEWARE: CHILDREN AT PLAY
USA – 1989
Regi: Mik Cribben
Med: Michael Robertson, Rich Hamilton, RobinLilly, Lori Tirgrath, Jamie Krause.
«These aren´t children... They are demons!»
Narrefilm. Denne DVD-en starter med en introduksjon av Troma-sjefen Lloyd Kauyfman, som forteller en anekdote om deres Cannes-premiere på Tromeo and Juliet i 1996. Før filmen viste de traileren til Beware: Children at Play – og drøye halvparten av publikummet stormet forferdet ut av kinoen. Coveret har dessuten en varselfirkant som advarer om at ”filmen inneholder ekstremt grafiske scener som ikke bør ses av gravide kvinner eller personer med hjerteproblemer”. Man kunne dermed ha håpet på at dette er en ekstremfilm som lystig river ned tabuer på sin vei, men sorry. Joda, her finner vi inneavla kannibalbarn som dreper, voldtar og herjer, men det er langt fra like artig som det høres ut. Beware: Children at Play er rundt nitti minutter med kjedsomhet avløst av rundt fem minutter med inspirert galskap.
Dette er en selvfinansiert amatørproduksjon av multitalentet Mik Cribben, som regisserte, filmet, redigerte og selv spilte en av rollene. Troma tok seg bare av distribusjonen, og Beware: Children at Play er lurvete selv med takhøyde for deres lave standard.
En far og hans lille sønn er på campingtur i New Jerseys majestetiske skoger, der de leker gjemsel og synger foran leirbålet. Kjempekos, helt til pappa går hen og setter foten sin i en ”bjørnefelle”. Fremfor å åpne fellen og deretter fjerne foten sin fra den – velger faren å bli liggende i skogen i tre dager med et råttent bein full av mark, helt til han blir spik sprøyte gal av smerte. Han begynner å bable delirisk tullball til sønnen, og siden far er en litteraturprofessor siterer han det norrøne diktet Beowulf. Etter rundt fem minutter med intense formaninger klarer faren å overtale sønnen til å spise ham opp. Så den lille guttungen spretter opp pappas brystkasse med en jaktkniv og jafser i seg hjertet hans med et fornøyd flir. De neste årene starter denne guttungen en hel kannibalbarnekult i skogen, under villfarelsen at han er Grendel fra Beowulf.
Ti år senere ankommer sci-fi-forfatteren John DeWolfe (Michael Robertson) New Jerseys bibelbelte sammen med sin ufordragelige kone Julie og lille datter Kara. Han er her for å hjelpe militærkompisen Ross Carr (Rich Hamilton) i etterforskningen av hans forsvunne datter. Litt merkelig, med tanke på at Ross er byens sheriff – og veldig merkelig, siden datteren forsvant for tre år siden. I mellomtiden blir en bibelselger delt i to med ljå foran en enbent hund. Til sammen tretten unger har forsvunnet sporløst de siste årene, mens flere voksne er funnet myrdet. Det er bare et tidsspørsmål før forfatterens lille datter blir bortført av barnekulten, men de nøyer seg ikke bare med det. Pøbelungene kidnapper samtidig sheriffens kone til sin ”Fluenes herre”-leir i skogen, der Grendel-gutten voldtar henne foran de andre barna. Jøjje.
Jeg anbefaler absolutt ingen å se dette gørrkjedelige tøyset, men de siste fem minuttene gjør det nesten verdt å lide seg igjennom de første nitti. Nesten. Alt ender med at en gjeng religiøse rødnakker (med regissøren selv i spissen) stormer barnekultens hovedkvarter - og slakter ned alle ungene i en massakre som kunne ha vært temmelig sjokkerende, hvis den ikke var så fornøyelig inkompetent iscenesatt. Alt akkompagnert av munter synth-musikk. I en heftig montasjesekvens blir ungene i rask rekkefølge: stukket i ryggen med en teaterkniv, spiddet i halsen med høygaffel, hugget med machete, økset, skutt i hodet med hagle og skutt med pil i magen. En liten, blond guttunge får en revolver stappet i kjeften og hjernen blåst ut, i en scene som har sirklet rundt på internett like lenge som de dansende hamsterne.
Alt er preget av den beinharde realismen til en barneteateroppsetning av Children of the Corn, med rastløse unger som ikke engang klarer å ligge stille etter at de er ”døde”. Jeg tør allikevel tippe at disse ungene hadde det jævlig gøy under innspillingen av denne inkompetente amatørfesten.
Beware: Children at Play er sluppet på DVD fra Troma, i en ”director’s cut” som kan kjøpes fra www.amazon.com.
Le samtidig av: The Child (1977), The Children (1980) og Kiss Daddy Goodbye (1981).
Finalesekvensen i Beware: Children at Play:
Ekstrem kultfilm
THE PIT
Canada – 1981
Regi: Lew Lehman
Med: Sammy Snyders, Jeannie Elias, Sonja Smits, Laura Hollingsworth, John Auten.
«Jamie wouldn´t kill anyone...unless Teddy told him to!»
Her har vi nok en variant av det velkjente temaet: pervers tolvåring blir hjemsøkt av et blodig gjenferd når han mater misfostrede troll med minstepensjonister og barn, etter ordre fra sin demonbesatte, pornofikserte teddybjørn. Jamie (Sammy Snyders) er ikke som andre tolvåringer. Han holder lange samtaler med kosebamsen Teddy, og er usedvanlig opptatt av sex. Absolutt ingen i nabolaget liker Jamie, og det er sannelig ikke så rart. Han er kåt liten rakker som ikke har andre venner enn mamma, og hun tilbringer foruroligende mye tid med å vaske ham. Ahem. Mens foreldrene reiser bort noen uker til Seattle, får den tålmodige, troskyldige psykologistudenten Sandy (Jeannie Elias) jobben med å passe på Jamie. Den gufne guttungen blir umiddelbart betatt, og demonstrerer sin forelskelse med å snike seg under spisebordet for å smugtitte på trusene hennes, stirrer på puppene hennes mens hun sover – og skriver ”jeg elsker deg” på bade- romsspeilet mens Sandy dusjer. Ting du ikke har lyst til å høre en mentalt forstyrret tolvåring si: ”I was only watching you sleep” og ”I wouldn’t do anything to hurt you, after all I’m only twelve”.
Jamie er kort sagt en slimete, skummel liten slamp. Når han ikke er travelt opptatt med å plage barnevakten sin, vier han tiden til å trakassere bibliotekaren frøken Livingstone (I presume). Han sender henne nakenbilder i posten, og tar toppløsbilder av henne gjennom stuevinduet. Hjemme på gutterommet gransker Jamie disse polaroidbildene med stor fascinasjon sammen med kosebjørnen Teddy, som fornøyd hevder at: ”I’m gonna look at these a lot”. Pervobjørnen har gjemt pornoblader under sengen til Jamie, og hevder at Sandy er ”akkurat den de har ventet på”. For Jamie og Teddy har en hemmelighet. I skogen utenfor byen har de funnet et hull i bakken, som er full av fortidsmonstre kalt Troglodytes. Iltre Ewok-troll med glødende øyne (spilt av dverger), og de er sultne. Jamie begynner å mate beistene med rått kjøtt, helt til Teddy kommer opp med en glimrende ide: ”hvorfor ikke fore dem med lumpne mennesker?”.
Jamie lokker derfor alle han ikke liker ut i skogen, og dytter dem ned i hullet. Sandys velmenende fotballspiller? Ned i hullet med ham. Den blinde nabokjerringa som sørget for at Jamie mistet sykkelen sin? Trill rullestolen hennes ut i skogen, og tipp det gamle skinnet skrikende ned i hullet. Den spydige jentungen som nekter å låne bort sykkelen sin til Jamie? Troll-delikatesse. Temmelig forstyrret, men den lystige musikken på lydsporet indikerer at alt er ment å være moro. Til slutt forteller Jamie hemmeligheten sin til Sandy. Til sin store forskrekkelse oppdager hun at monstrene er høyst virkelige – og blir så forfjamset at hun triller ned i hullet, hun også. Fra tid til annen dukker Sandy deretter opp som et blodig spøkelse. Jamie bestemmer seg for å gi trollene sjansen til å finne sin egen mat, og kaster ned et rep til dem – sånn at de kan klatre opp og skape kaos i byen.
The Pit er en forunderlig skapning. Kompetent spilt og iscenesatt, men med en forskrudd historie som vakler usikkert mellom svart komedie, skrekk og psykodrama om et mentalt sykt barn. Dette var Lew Lehmans eneste film som regissør, men åpenbart mer enn nok erfaring for å gi ham jobben som president for ”The Director’s Guild of Canada”. Nøkkelen til hvorfor The Pit er så skrullete ligger i manuset, og hva regissør Lehman valgte å gjøre med det. Manusforfatteren Ian A. Stuart skrev en psykologisk thriller ved navn Teddy, om en åtteårig autist som går seg vill i sin egen fantasiverden. Både den snakkende teddybjørnen og monstrene eksisterte da bare i Jamies freudianske fantasier. Regissøren følte at den psykologiske bakgrunnen var alt for intellektuelt for en skrekkrull, og strøk dette elementet fra manuset – men beholdt nok til å gjøre The Pit til en så forskrudd filmopplevelse.
Han bestemte seg også for å kutte ut fantasielementene, så både trollene og den snakkende, demoniske teddybjørnen ble plutselig helt virkelige. Akkurat hvordan eller hvorfor får vi aldri noen forklaring på. I et intervju med badmovies.org uttalte Stuart at han fikk en skriftlig beklagelse fra produsenten, som sa at ”du skrev et flott manus, og vi forvandlet det til nok en billig b-film”. Men i alle fall en unik, fantasifull og sprøyte gal B-film. Slett ikke verst, bare det.
Anchor Bay har sluppet The Pit på DVD (sone 1) i en ”Drive In Double Feature” sammen med Hellgate (1989), som kan kjøpes for nesten ingenting hos www.deepdiscount.com.
Se også: Little Sweetheart (1989), The Boy Who Cried Bitch (1991) og Home Movie (2008).
Klipp fra The Pit:
Sjekk ut klipp fra månedens filmer og mer på Kultbloggen www.youtube.com/DanaDecay (som er oppdatert igjen, jeg lover!)