Lucas Moodysson vender tilbake med dramaet Mammut, Ruben Östlunds De ufrivillige har blitt en kritikersuksess, og snart kommer komedien Patrik 1.5 og krimfilmen Menn som hater kvinner. Tiden er dermed bråmoden for å kikke nærmere på den svenske synden. Varning: Månedens kultside inneholder svenske slengbukser og kjønnsorganer i bevegelse, og er dermed uegnet for mindreårige!
Kultklassikeren
JAG ÄR NYFIKEN - GUL
Sverige – 1967.
Manus & regi: Vilgot Sjöman.
Med: Lena Nyman, Vilgot Sjöman, Börje Ahlstedt, Peter Lindgren & Chris Wahlström.
«Jag heter Lena Nyman och är nyfiken» Bergman-protesjeen Vilgot Sjöman hadde allerede slitt med filmsensuren etter at hans kontroversielle 491 (1963) ble totalforbudt i Sverige, og debatten raste rundt hans incestdrama Syskonbädd 1782 (1966). Men det var bare blåbær i forhold til oppstyret som ventet ham med Jag är nyfiken gul og blå, døpt etter fargene i det svenske flagget. Et venstreradikalt, kvasidokumentarisk sammensurium inspirert av Godard, Antonioni, Jean Rouch og Fellinis 8 ½ – med mannen-på-gata-intervjuer, russisk diktlesning, innføring i ikkevoldelig krigsmotstand og betraktninger om diktaturstaten Spania. Vi får også intervju med Martin Luther King og Sveriges kommende statsminister/attentatoffer Olof Palme. Alt er blandet med satiriske vingjetter, surrealistiske drømmesekvenser og stunts - deriblant en småmorsom innsamlingsaksjon til en svensk atombombe.
Jag är nyfiken – gul er dessuten en meta-film der regissør Sjöman spiller seg selv: en middelaldrende kåtbukk med skjegg, briller og svarte sokker i sandalene sine. Det er en sånn type film, liksom. Han har et forhold til hovedrolleinnehaver Lena Nyman, og begynner å bli sjalu over at hun har forelsket seg i sin motspiller Börje Ahlstedt. Et sted oppe i dette rotet forvandler Jag är nyfiken seg til en spillefilm om flørtepiken Lenas politiske og seksuelle oppvåkning. Hun starter sitt eget institutt for å lodde stemningen rundt sosialismens skjebne i Sverige. Rett som det er stikker hun en mikrofon i fjeset på forbipasserende som en politisk stuntreporter, og stiller spørsmål som ”Är Sverige et klassamhälle?”. Lena innleder et forhold til bilselgeren Börje (Ahlstedt), noe som leder til et par avkledde sexscener.
Alt er veldig smakfullt utført, men noen sekunder der Lena kysser den slappe penisen til Börje Ahlstedt skapte så mye oppstyr at filmen endte i den amerikanske høyesteretten. De amerikanske filmrettighetene ble kjøpt opp av Barney Rosset på Grove Press, et bokforlag som tidligere hadde provosert moralister og litteratursensur med kontroversielle utgivelser som Naked Lunch og Last Exit to Brooklyn. Rosset bestemte seg for å bruke Jag är nyfiken – gul til å utfordre den amerikanske filmsensuren. Den massivt medieomtalte rettsprosessen gjorde Jag är nyfiken til et fenomen som alle måtte se, og den var frem til 1990-tallet den mest innbringende, utenlandske filmen noensinne satt opp på kino i USA. Jag är nyfiken flyttet grensene på hvordan sex kunne skildres på film, og banet vei for voksne dramaer som Midnight Cowboy og Last Tango in Paris. Så takk for det, om ikke annet. I hjemlandet ble Jag är nyfiken kontroversiell av helt andre årsaker. Få brydde seg en døyt om nakenscenene, men det politiske innholdet skapte en opphetet debatt. Filmen gir en bra stemningsrapport om det sosiale klimaet i Sverige anno 1966, og tegner et bra øyeblikksbilde av tidsepoken – men dette er omtrent like erotisk som å tømme kattekasser. Et år senere kom parallellfilmen Jag är nyfiken – blå. Dette er en enda mer udisiplinert film, der temaene blant annet er religion og motstand mot verneplikt, ispedd flere nakenscener og Lenas forsøk på å ha sex med den skjeggete, impotente akademikeren Hasse. Jag är nyfiken gul og blå er gitt ut i en DVD-samling fra Criterion, sammen med en masse interessant ekstrastoff. I den medfølgende dokumentaren hevdes det at filmen i en periode var totalforbudt i Norge, men den ble senere frigitt i en nedkortet utgave. DVD-ene er usensurert, og kan innhandles fra www.amazon.com. Også kjent som I Am Curious (Yellow). Se samtidig: Hon dansade en sommar (1951), Som havets nakna vind (1968) og Kärlekens språk (1969) – til dags dato den største publikumssuksessen i Sveriges historie, som fostret tre oppfølgere samt en nyinnspilling.
Potensiell kultfilm
ANITA – UR EN TONÅRSFLICKAS DAGBOK
Sverige -1973.
Manus & regi: Torgny Wickman. Med: Christina Lindberg, Stellan Skarsgård, Daniele Vlaminck, Michel David & Per Mattson.
«En sann skildring av en 16-årig nymfomans uppförande»
Ok, la oss ta påstandene om at dette er en sann historie med en sunn dose skepsis. Mange vil sikkert huske nakenmodellen Lindberg fra Tarantino-favoritten Thriller – En grym film. I Anita har Christina en sjelden hovedrolle som krever litt av henne som dramatisk skuespiller, og hun gjør en hederlig innsats i en rolle som lett kunne ha blitt tøysete. Vel, enda mer tøysete. Da vi først møter skolejenta Anita er hun travelt opptatt med å sjekke opp en gutt på Sergels Torg i Stockholm, som hun drar inn i et lagerrom fordi ”Jag måste…” Anita understreker at hun ”är inget fnask” – men er ”nymfoman, jag gör det ut av tvång!”. Hun har seg i histen og pisten med gud og hvermann. I hjembyen er hun utstøtt og allment avskydd, etter å ha harvet seg igjennom alle mennene i nærmiljøet. Anita er redusert til å keitete sjekke opp ekle menn på togstasjonen, og har sex med dem under en presenning ved et byggefelt.
En nedrig skjebne, men så en dag blir Anita kjent med den forståelsesfulle psykologistudenten Erik (Stellan Skarsgård!), som bor i et kollektiv sammen med en gruppe musikkstudenter. Erik bestemmer seg for å kurere Anitas nymfomani. Ikke ved å lenke henne halvnaken til en radiator som Sam Jackson gjorde med Christina Ricci i Black Snake Moan, men med samtaleterapi. Hun hevder at: ”Du skulle spy om du visste vilka typer jag känt mig tvungen til at ligga med. Vidriga gamla gubbar, killar som inte fylt femton, fyllon, raggare”. For å vise oss at hun snakker alvor, drar Anita med seg en korpulent forretningsmann med hvalross-bart på soverommet, og har oralsex med en gråhåret, gammel glassmester som forsøker å hjelpe henne. Anita viser seg å komme fra et småborgerlig hjem der foreldrene overser Anita til fordel for hennes skoleflinke, prektige lillesøster. I en av filmens snurrigste scener forsøker Anita å få oppmerksomhet ved å stripteasedanse under en sofistikert festmiddag foreldrene arrangerer. Pappa bare smiler, og hevder ”det är ju inte så farlig!”. Frilynte syttitallsvensker, ass. Anitas nymfomani ser ut til å ha sitt utspring i forakt for de kalde foreldrene, så psykologistudent Stellan skjønner snart at det eneste som kan kurere henne er… orgasmeterapi?! Anita løper dermed ut til ”Stockholms sexträsk” for å få seg utløsning. Først ved å kjøpe seg en diger vibrator, deretter ved å ha seg med en kondemnert bygning full av lumske, narkomane innvandrere – og til slutt ved få seg jobb på sexshow. Ingenting hjelper før hun gjenforenes med Stellan, som boller henne svett. Historien hopper frem og tilbake i tid, en fragmentert fortellerteknikk som forsøker å gjøre filmen mer ”arty farty” enn den er. Anita er en litt ubekvem kombinasjon av trist sosialdrama og sexploitation, som aldri blir helt sikker på hva den vil være. Stellan Skarsgård er så ung her at han er til forveksling lik sin egen skuespillersønn Alexander. Han gjør sitt beste for å ta denne rollen alvorlig, noe som må ha vært litt av en utfordring når han må lire av seg replikker som: ”Hon har ett helvete! Hon är nått så sällsynt som en äkta nymfoman, och det kan hon inte rå för! Samhället är så jävligt mot alla som är sexuelt avvikande!!” Skarsgård spilte inn ytterligere to sexploitationfilmer: Strandhugg i somras (1972) og Innkräktarna (1974). Begge ble nylig sluppet på DVD fra Klubb Super 8, som har spesialisert seg på å gi ut svensk syttitallsnusk. Anita er utgitt på amerikansk DVD fra Impulse Pictures. Den er også sluppet i en svensk utgave, som kan kjøpes fra Sveriges fremste kultsjappe www.subdvd.com. Se samtidig: Røtmånad (1970), Exponerad (1971) og Sängkammerater/Wide Open (1975).
Potensiell kultfilm 2
FLOSSIE
Sverige – 1974.
Manus & regi: Mac Ahlberg.
Med: Marie Forså, Jack Frank, Anita Andersson, Kim Frank & Gunilla Göransson.
«En svensk väl-lustig film med söta flickor och en härligt eggande handling!» Sverige er langt fra det eneste landet i Europa som har hatt en blomstrende produksjon av exploitation-film, men nivået på talentene som var involvert i å lage dem er spesielt. Storproduksjonen Flossie hadde sin premiere på tre av Stockholms mest eksklusive kinosalonger. Basert på John Archers roman fra 1810, og markedsført som ”den vakreste erotiske fantasien noensinne filmet”. Spilt inn i luksuriøse omgivelser i Engelholms Slott av Ingmar Bergmans filmfotograf Tony Forsberg - og med et whacka-whacka-musikkspor av… Phil Collins!
Ambassadøren Jack Archer (Jack Frank) er på sin daglige spasertur ved kaien i Stockholm da han møter sositetsfruen Eva Leander (Kim Frank) og hennes unge venninne Flossie (Maria Forså). De inviterer ham på en drink i et staselig herskapshus på Östermalm, der Jack snart befinner seg alene sammen med Flossie. En mullig tjej som akkurat har kommet tilbake fra en internatskole i Sveits, og er ”nyfiken” på sex. Det tar ikke mange minuttene før de er nakne i hverandres armer, og forteller om sine mest erotiske eventyr - som vi får se i tilbakeblikk. Jack blir forført til å utføre gruppesex foran et festkledd publikum, mens Flossie forteller om sine lesbiske eskapader med bestevenninnen Minette. Dialogen er jevnlig hysterisk morsom, med replikker av typen ”Jag varnar dig: jag är fruktansvärt erotisk” og ”kyss mig mellan benen, skynda dig! Härliga fittan längtar etter dig!”. Hi hi, svensk er et skojigt språk.
Ellers er Flossie respektabel, sofistikert ”gladporr” laget på romslig budsjett, som byr på overraskende nærgående sexskildringer. Dog ingen av dem med den lystige gladjenta Maria Forså. En erkesvensk, blond tjej som var Sveriges mest populære softsex-stjerne på syttitallet, under navnet Maria Lynn. Årsaken til hennes entusiastiske innlevelse i sexscenene skyltes trolig at hun ofte hadde vaskekte samleier med motspillerne sine, på eget initiativ. Forså hadde imidlertid en klausul i filmkontraktene som forbød at disse opptakene ble benyttet i filmene. Hun slapp seg mest løse i de tre filmene hun gjorde for Joseph W. Sarno; The Devil’s Plaything (1973), Girl Meets Girl/Vild på Sex (1974) og Butterflies (1975).
Mac Ahlberg hadde en produktiv karriere med å lage ”väl-lustiga” filmer utover 1970- tallet. Etter Flossie regisserte Mac tre sexfilmer på rappen med Forså, alle laget med internasjonale ambisjoner. Flossie er sluppet på DVD fra svenske Klubb Super 8, som kan kjøpes fra www.subdvd.com. Få samtidig med deg: Vild på Sex (1974), Justine och Juliette (1975) og Molly – familjeflickan och överklassens nattliga orgier (1977).
Ekstrem kultfilm
BREAKING POINT
Sverige – 1975.
Manus & regi: Bo Arne Vibenius.
Med: Anton Rothshild, Irena Billing, Barbara Scott, Per-Axel Arosenius & Susanne Audrian.
«Pornografisk thriller»
Vår venn Bo Arne er mest kjent for hevnthrilleren Thriller - en grym film (1974). Den er tidligere omtalt på disse sider, men det er slett ikke herr Vibenius’ mest ekstreme film. Året etter lagde han den grimme, kyniske pornothrilleren Breaking Point under dekknavnet Ron Silberman Jr., som knapt er offentlig vist etter skandalene rundt Cannes-premieren i 1975. En sprøyte gal ekstremfilm med engelsk dialog, ”frivillig” voldtekt, pedofili, nekrofili, biljakter, nedskytning av politihelikopter, bankran, sci-fi, samfunnssatire og erigerte peniser. Tenkt deg en blanding av American Psycho og Forced Entry (1973), bare betydelig merkeligere.
Thriller bemerket seg ved å klippe inn et par nærgående samleiescener som sjokkeffekt, men i Breaking Point går Vibenius mye, mye lengre. Dette er en hatefull, forskrudd film som stadig forsøker å sjokkere med hardpornoscener, de fleste utført av den respekterte filmfotografen Andreas Bellis – her (under dekknavnet Anton Rothchild) i sin første filmhovedrolle som Bob Bellings. En kvinnehatende kontorrotte med tynt hår og briller - som i fritiden morer seg med modelltog, voldtekt og sexdrap. Under de første minuttene slår han i hjel en kvinne med et askebeger og voldtar liket hennes. Det er beint umulig å stadfeste om alt bare er vrangforestillinger som utspiller i herr Bellings forskrudde hode, eller om Vibenius har forsøkt å lage en dystopisk fremtidsversjon med satiriske innslag og mye oralsex. Belling ser et nyhetsinnslag der psykologen Sigmund hevder at ”en undersøkelse viser at 87 prosent av kvinner innerst inne drømmer om å bli voldtatt”, så voldtekt er helt akseptabelt så lenge man ikke dreper ofrene etterpå!
For å finne flere offer leier Bob seg en diarébrun Volvo, og kjører ut på landsbygda. Han voldtar en enslig kvinne som stikker ham i låret med en saks, og som deretter dør i en eksplosjon under en klønete biljakt. Parallelt med overfallene har regjeringen innført påbud for håndvåpen, og alle har fått utdelt rekvisisjon. Belling plukker opp sin pistol i en våpenbutikk drevet av Per-Axel Arosenius. En eksentrisk skuespiller som var Friggas pappa i Thriller, hadde en birolle i Hitchcock-dramaet Topaz - og som i 1981 begikk offentlig selvmord ved å tenne på seg selv som en protest mot skattesystemet i Sverige! Han selger Bob en pakke med ”atomammunisjon”, og deretter sklir filmen skikkelig ut. Blant høydepunktene: Bob hevner seg på en av sine kollegaer ved å onanere i en kaffekopp. I filmens mest ubehagelig scene kidnapper Bob en liten jentunge fra en skolegård, og kjører henne ut i skogen, der de… spiser godteri. Puh! Hjemme fantaserer han om at en flue lander på hans erigerte penis, som han skyter bort med en gummistrikk. Bob plukker opp en haiker som jukker på girspaken i bilen. På vei tilbake til jobben blir Bob attpåtil tatt som gissel av en bande bankranere, som han dreper med det nye håndvåpenet sitt. Og de atomdrevne spesialkulene gjør at alt som blir igjen av dem er gøgge og rykende klær.
Breaking Point er filmet med håndholdt kamera i et vinterkaldt Stockholm – og er i likhet med Thriller iscenesatt med betydelig talent. Vibenius kan sine saker, man kan saktens stille spørsmål til hans mentale tilstand under innspillingen. Han hadde angivelig planlagt et helt annet prosjekt, men da finansieringen falt igjennom skrev han manuset til Breaking Point på to febrilske dager og filmet alt fort og farlig for oppsparte midler. Målet var å lage en hyperkommersiell film som kunne gi god avkastning, resultatet ble det stikk motsatte. En ubehagelig, pervers liten film som effektivt endte Vibenius’ filmkarriere. Det beste med hele filmen er et glimrende, elektronisk musikkspor av Ralph Lundgren, som stadig bruker Harry Lime-temaet fra The Third Man, fremført på sitar av komponisten Anton Karas. Det er åpenbart at fint få ønsket å vedkjenne seg at de hadde vært med på å lage Breaking Point, siden rollelista er fylt opp av fargerike dekknavn som Oscar Wilde, Adolf Deutch og Urban Hitler. Vibenius regisserte, skrev, og produserte filmen, sistnevnte under aliaset Stan Kowalski. Da undertegnede møtte Vibenius for et par år siden var han lite lysten til å si noe særlig om Breaking Point, annet enn at den var ”enda verre” enn Thriller. Det stemmer bra. Den er aldri offisielt sluppet på video eller DVD, annet enn en VHS-release fra Frankrike. Bootlegs med svensk tekst har sirkulert rundt på gråmarkedet den siste tiden, selv om Vibenius har gjort sitt beste for å stoppe dem. Se i samme slengen: Sweden: Heaven and Hell (1968), Ann och Eva – de erotiska (1970) og Fäbodjäntan (1978). Sjekk ut klipp fra månedens filmer og mer på
Kultbloggen: http://www.youtube.com/DanaDecay