Morgenrøde: Norge etter sivilisasjonens sammenbrudd.

Einar Aarvig

29. september 2014

Kategori: Intervju

Se flere artikler

Den norske filmen Morgenrøde vises på Biff i disse dager. Vi fyrte av noen spørsmål til regissør og manusforfatter Anders Elsrud Hultgreen.

 

 

 

Hei Anders! Fortell om filmen din!

 

 

Spillefilmen MORGENRØDE er en mytologisk fortelling lagt i en post-apokalyptisk verden, eller en hvis jeg skal kalle det, en post-ragnarök verden. I en drikkevannsforgiftet verden årevis etter et globalt fall, der arven av det som var har forsvunnet. Filmen omhandler et tåkefylt mørkt ørkenlandskap. Gjennom dette ødslige landskapet vandrer to skikkelser som er like fordærvet mistenksomme ovenfor hverandre som de er for de foræderiske omgivelsene. RAHAB, pilegrimen, spilt av Torstein Bjørklund er på en rituell reise da han møter den mystiske nomaden, SET spilt av Ingar Helge Gimle. Generelt omhandler filmen menneskers deliriske søken etter verdensanskuelse, hensikt i det hensiktsløse og en drift mot Det Hinsides Ubegripeligheten. MORGENRØDE har et brutalt enkelt premiss, den er primitivt fortalt, har en minimalistisk handling som igjen underbygger denne primitive ur-frem-tiden. Med mektige atonale lydtepper og langsomt suggererende billedspråk beskrives et landskap som besitter og ulmer av en primalkraft. MORGENRØDE er et kammerspill i vidåpne landskap i en ødelagt verden.

 

 

Se traileren her.

 

 

 

 

Hvorfor ville du lage Morgenrøde?

 

 

Det hele startet i 2011 med at jeg ønsket å gjøre en ørkenfilm der dehydrering eller ihjeltørsting vist som en slags syretripp skulle være sentral. Jeg hadde da ikke noe mer kjøtt på beinet på prosjektet, så det havna da på vent. Lenge tenkte jeg at det skulle være kun en karakter. Istedet gjorde jeg da en geologisk science-fiction kortfilm som heter DEN PYRAMIDALE TAUSHET som kom i 2012. I denne filmen er fjellet, eller nedbrytningen av fjell hovedkarakteren. Filmen beskriver nedbrytning av fjell i sammenheng med nedbrytningen av hele kosmos, slutten på kosmos, da alt har gått fra orden til kaos og tiden opphører. Menneskets tilstedeværelse er beskrevet i et geologisk tidsperspektiv, som en besøkende utenomjordisk livsform. Filmen ble skutt hovedsakalig oppe i fjellsprekken på Åkneset, ved Stranda. Det fjellet i nærheten av Geirangerfjorden som skal rase ut i fjorden og tilintetgjøre alt med en grotesk monsterbølge.     Men uansett, høsten 2012 tok jeg igjen opp ørkenfilmidéen og begynte å skrive. Filmen var da tenkt å finne sted i området rundt Tammanrasset i Algerie, noe som viste seg å være umulig å gjennomføre for meg da. Jeg begynte å leike litt med ideen om andre lettere tilgjengelige ørkner, og tankene gikk da til Island og de svarte ørkenlandskapene der, sandur-landskapene. Men, samtidig ønsket jeg ikke at handlingen skulle finne sted i landet Island. I stedet bestemte jeg meg for at landskapet på Island, skulle beskrive omgivelsene i et postapokalyptisk scenario, der verden har blitt til en kjølig våt svart ørken og der vannet har blitt giftig og sivilisasjonen har gått under.     Samtidig i denne perioden var jeg veldig opptatt av eldre religiøse tekster og ritual. Jeg leste masse, flere av bøkene i Bibelen, surer fra Koranen, gnostiske tekster, Bhagavadigita, men også skandinaviske ur-tekster. Det var noe i dette som hadde en sterk resonans i forhold til MORGENRØDE. I tillegg oppdaget jeg teologen Rudolf Otto’s beskrivelse av det numinøse. Et begrep for å beskrive møtet med det hellige, manisfestert som Det Fullstendig Fremmede. En fryktiingytende skrekkblandet fryd av ren uforståelighet. Noe som jeg igjen trakk paralleller til H.P. Lovecrafts kosmiske horror.     Det jeg ville lage i MORGENRØDE var noe jeg selv opplever som en videreføring av science-fiction sjangeren, der det rasjonelle og det naturvitenskapelige og teknologiske ikke lenger er tilstrekkelig. Jeg tenkte da på åndelighet og gudstro med en rot i det naturvitenskapelige. Dette definerer jeg som faith-fiction.   Jeg ville vise to menneskers søken etter en hensikt, omringet av en ytre trussel i form av fordervet vann. Mye av disse ideene om en global katastrofe som rammer vannet kommer forøvrig delvis fra en slags dommedagsprofet jeg tilfeldig møtte under en solo-roadtrip i Washington state og i fjor vår. På en parkeringsplass langt inn i skauen i Hoh Rainforest stod han og manet frem om den tredje verdenskrig som vil starte når USA erklærer krig mot Canada for få tilgang til alle vannressursene. Dette vil igjen lede til The World Water War.

 

 

 

Hvorfor er det laget så få postapokalypsefilmer i Skandinavia, tror du?

 

 

 

Det er vanskelig å si. Jeg har hørt at slike filmer har hatt en tendens til å dukke opp når vi, som en art, har alvorlig grunn til å frykte for fremtiden for vår verden. Som for eksempel under den kalde krigen. Postapokalypse har jevnlig dukket opp i andre land over lengre tid, “The Road Warrior” og “The Rover” i Australia, “Time of the Wolf” i Frankrike, “The Road” i USA, “Children of Men” og “28 Dager Senere” i Storbritannia og “Water World” til sjøs, og den koreanske Snowpiercer. Uansett er postapokalypse og annen science-fiction en enormt spennende sjanger der man som filmskaper kan forme alle premisser for omgivelsene selv, men med en rot i virkeligheten. man kan belyse farer ved vår sivilisasjon og eksistens. Postapokalypse peker på mange måter mot en bevissthet ovenfor at menneskeheten står foran en eller annen begivenhet, som vil markere et skille og tvinge menneskeheten til å forandre seg, tenke annerledes og bryte med de fastgrodde mønstrene og rutinene. Jeg tror denne bevisstheten har blitt mer aktuell nå i forbindelse med den globale oppvarmingen. Og den økte kunnskapen om at ressurser vil tømmes. Postapokalypse opplever jeg i tillegg som ganske optimistisk. Det åpner opp for en tid etter den ytterste dag. En ny begynnelse, en ny tankegang, et nytt premiss for tilværelsen. Som selvfølgelig muligens vil være grim, tungsindig, mørk og ødslig. Men igjen, vanskelig å si hvorfor det ikke har blitt utforsket mer i Skandinavia.

 

 

 

Fortell litt om Ingar Helge Gimle og rollen han spiller. Hvordan var han å jobbe med?

 

 

 

Ingar er evig hyggelig og positiv. Han er vanvittig profesjonell med et enormt spekter, på et øyblikk kan han gå fra det snilleste til det mest alvorstunge primitive urmenneske. En stor kunstner. Karakteren han spiller er SET, en mystisk nomade som har en dyrisk nygerrighet ovenfor det andre mennesket. Han er som en komodovaran som følger sitt bytte. SET er primitiv, instinktiv, rasjonell. Han er reflektert men fåmælt. Det var spennende å jobbe med han, 5 dagers innspilling, og opp til 2-3 timer å kjøre inn i ødemarken for å komme til uendelig store ørkenlocations. Navnet SET er hentet fra den gamle egyptiske guden for ørkenen, stormer, lidelse, vold. Samtidig peker navnet mot navnet på lillebroren til Kain og Abel i Abrahamittisk religion. Navnet til den andre karakteren, RAHAB er fra et hebraisk ord som betyr raseri, aggresiviteten, uforskammethet, stolthet. Samtidig er det i jødisk folklore navnet på et mytisk sjøuhyre, en vannets drage “havets demoniske engel”. Jeg må også trekke frem Torstein Bjørklund, nyutdannet fra Teaterhøgskolen, har nå også hatt en rolle i NRK-serien Kampen om Tungtvannet. En utrolig dyktig skuespiller med et enormt potensiale, enkelte prestasjoner under innspilling gav frysninger dypt inn i ryggmargen.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Intervju

Kald krig

8 timer siden
Thomas Gullestad hadde vært på et møte hos TVNorge i forbindelse med humorprogrammet Dansken og Fingern, og traff dramaturg og Harald Zwart-partner Tom...
Anmeldelse

Den 12. mann

9 timer siden
Historien om Jan Baalsruds strabasiøse flukt fra tyskerne våren 1943 er en klassisk norsk heltehistorie, og er blitt fortalt før i Oscar-nominerte Ni...
Anmeldelse

Star Wars: The Last Jedi

2 dager siden
Nå som forventingene, håpet og frykten har forsvunnet litt etter den initielle buzzen det var å få et nytt Star Wars-kapittel for to år siden, er det...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost