Som Charlton Heston engang sa: «You maniacs! God damn you all to hell!». Det amerikanske folk har gått hen og valgt Donald Trump som deres neste president, noe som skulle gi satirikere og bomberomprodusenter plenty å gjøre de neste fire årene. Vi har plukket ut tre filmer som kanskje kan forberede oss litt for den kommende Trumpokalypsen.

12. januar 2017

Kategori: Kultfilm

Se flere artikler

IDIOCRACY

USA – 2006.
Manus & regi: Mike Judge.
Med: Luke Wilson, Maya Rudolph,
Dax Shepard & Terry Crews.

«The Future Is A No Brainer»

Urban Dictionary-definisjonen av Idiocracy er «en film som opprinnelig var en komedie, men ble en dokumentar». Ingen annen komedie ble dratt frem oftere under den amerikanske valgkampen enn Idiocracy, som på ti år har gått fra være fiaskoen ingen så til kultfilmen som forutsa USAs fremtid. Mens blåøyde optimister så for seg en idyllisk Star Trek-fremtid preget av teknologiske fremskritt, vitenskap, flygende biler og økende kunnskaper, stadfester Idiocracy at menneskehetens verste egenskaper vil drive arten videre. Profeten Mike Judge (Beavis & Butt-Head, Office Space) presenter et USA som langt på vei forklarer Trump; der den oppegående delen av middelklassen ikke lengre har tid til å få barn, mens hjernedøde rødnakker formerer seg som bananfluer. Militærbibliotekaren Joe Bauer (Luke Wilson) har null ambisjoner, middels IQ og er så gjennomført gjennomsnittlig at han plukkes ut som den perfekte kandidaten til et militært eksperiment innen kryoteknikk. Planen er at Joe skal fryses ned et år sammen med den kvinnelige kandidaten Rita (Maya Rudolph), en gatepike som lokkes til å delta fordi hun skylder halliken sin penger. I mellomtiden blir prosjektleder arrestert for hallikvirksomhet, og Joe blir ikke tint opp før fem hundre år senere.

Han våkner opp i ruinene av Washington D.C. anno år 2505. En gigantisk søppelfylling befolket av hjernedøde bøller, styrt av storkorporasjoner og preget av totalt forfall. En verden der alt vann er er byttet ut med sportsdrikken Brawndo, og befolkningen spiser smør fra bolle mens de ler seg fordervet av TV-komedien Ow My Balls! og filmsuksessen Ass. I dette dustopiet er Joe den smarteste mannen på kloden, så han rekrutteres for å løse problemene til USAs president; den tidligere fribryteren og pornostjernen Dwayne Elizondo Mowntain Dew Herbert Camacho (Terry Crews). Under valget ble Trump stadig sammenliknet med Camacho, noe som er en smule urettferdig. For det første har president Camacho tross alt hederlige intensjoner, og er smart nok til å ferske at han trenger hjelp fra mer intelligente krefter for å få USA på rett kjøl. De har allikevel noen påfallende likhetstrekk: begge har fortid innen fribryting. Begge er populistiske TV-kjendiser uten politisk snøring, som er veldig fokusert på penisstørrelsen sin. Begge liker å «grab them by the pussy». Idiocracy er ikke akkurat en sofistikert satire, men er den satiren millenniumsgenerasjonen fortjener – og filmen var mer treffsikker enn Mike Judge og hans medmanusforfatter Etan Cohen kunne ane.

La gå at de bommet på rundt 490 år. De skildrer en hjernedød verden der Starbucks serverer håndjegere, og 5. desember i år åpnet den første filialen Fellatio Cafe i Genève – som serverer sugeturer med kaffen. Den amerikanske fast-food-kjeden Carl’s Jr. annonserte nylig at de skal starte filialer styrt av roboter, akkurat som vi ser i filmen. Vi kunne ha ramset opp en masse detaljer Idiocracy forutså, og kunne sikkert doblet dem ti år fra nå. Judge var selv veldig forundret at såpass mange storkorporasjoner gikk med på å la seg misbruke i Idiocracy, noe som ga produsenten Fox kalde føtter. De trenerte premieren i to år, før filmen ble sneket ut på utvalgte kinoer uten reklame, trailere, eller pressevisninger – og ble deretter trukket tilbake en uke senere. Det ryktes at Fox-konsernet prøvde å begrave Idiocracy fordi den gjorde narr av annonsørene deres, og til dels fordi filmen dummet ut hele målgruppen til deres TV-kanal Fox News. Fox-konsernet har fortsatt et veldig anstrengt forhold til filmen, som ennå ikke er sluppet på Blu-ray. I forkant av årets valg hadde Mike Judge planer om å spille inn en serie Donald Trump-parodier der Terry Crews gjentok rollen som president Camacho, men de ble skrinlagt bl.a. fordi Fox nektet å samarbeide. Så i stedet får vi nøye oss med Trump-nyheter de neste fire årene. Mens vi entrer 2017 er vi enda nærmere idiotkratiet, og kan sikkert snart se frem til sommerpremieren på Ow my Ass. Idiocracy kjøpes på DVD fra www.amazon.co.uk. Se: The Intruder (1962), Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb (1964) og Escape from New York (1981).

THE PRESIDENT’S ANALYST

USA – 1967.
Manus & regi: Theodore J. Flicker.
Med: James Coburn, Godfrey Cambridge,
Severn Darden & Joan Delaney.

«Only two people on earth want Sidney
Schaefer alive. Sidney Schaefer. And
the President of the United States»

Fint få jobber på kloden forårsaker større psykisk press enn å være amerikansk president, noe som muligens forklarer hvordan Barack Obama gikk fra å være en ungdommelig kjekkas til gråhåret gubbe i løpet av åtte korte år. Skal bli spennende å se hva som skjer med håret til Trump de neste fire årene. I en sånn stilling kan det være en støtte å ha noen å snakke med, som for eksempel en personlig psykiatriker. Dr. Sidney Schaefer (James Coburn) rekrutteres som psykologen til det vi kan anta er president Lyndon B. Johnson (som skal ha lidd av angstanfall og depresjoner mens Vietnamkrigen ble trappet opp). Vi får aldri se Sidneys terapitimer med presidenten, men poenget i denne livlige sekstitallssatiren er uansett presset psykologen utsettes for. Viser seg at det er skikkelig stress å ha skolten fullt av statshemmeligheter, uten å kunne dele dem med en sjel. Dr. Schaefer må stille opp for presidenten til alle døgnets tider, og kan ikke engang sove med kjæresten Nan (Joan Delaney) i frykt for å si noe topphemmelig i søvne. Han diagnostiserer seg som paranoid, og som det sies: selv om du er paranoid betyr det slett ikke at alle ikke er ute etter å ta deg.

Hemmelige agenter fra alle verdensdeler er ute etter å få tak i informasjonen presidenten har avslørt under samtaleterapien, så Sid finner det mest hensiktsmessig å stikke av. Han søker dekning hos en militant liberal familie og blir del av et frikete, britisk rockeband mens spioner kravler over hverandre for å bortføre ham. FBI-sjefen Henry Lux (Walter Bruke) føler at psykologen bør avlives, men den store fienden viser seg allikevel å være det amerikanske televerket – som pønsker på en sci-fi-plan som kunne ha kommer rett fra en av James Coburns fantasifulle Derek Flint-filmer. I 1967 var Coburn på høyden av sin suksess, og en så stor stjerne at han kunne få filmer finansiert. Han ble umiddelbart begeistret for manuset til The President’s Analyst, og fikk prosjektet på bena i løpet av bare fem dager. Paramount-studioet var på jakt etter unge talenter som kunne treffe
den nye tidsånden, og den nyansatte produksjonssjefen Robert Evans hadde fått utdelt frie tøyler. Trodde han, i alle fall. At The President’s Analyst knapt huskes i dag skyldes mest at filmen klarte å tirre på seg FBI-bossen J. Edgar Hoover. Los Angeles-avdelingen av FBI fikk tak i en kopi av manuset, og de satte hverken pris på at en av filmens skurker var en lett forkledd utgave av Hoover, eller at byråets agenter ble skildret som en inkompetent gjeng med dverger. I følge Robert Evans’ selvbiografi “The Kid Stays in the Picture” troppet FBI-agenter opp på kontoret hans, og forlangte at hele prosjektet ble skrinlagt. Evans nektet å la seg pelle på nesen, men lot seg senere presse av Paramount-eierne til å bytte ut alle referanser til FBI, som ble dubbet med forkortelsen FBR på lydsporet. Evans hevder at telefonen hans allikevel ble avlyttet av FBI i lang tid etterpå, og Flicker påsto at han ble presset ut av Hollywood av Hoover.

Den antiautoritære bråkmakeren Flicker gjorde seg samtidig uvenner med Paramounts studiosjefer, som etter innspillingen slang ham ut av klipperommet, og redigerte sin egen versjon av The President’s Analyst. De følte at fi lmen var alt for oppviglersk og antiamerikansk, men Flicker snek seg tilbake inn i klipperommet like før filmen skulle sendes til laboratoriet, og byttet ut negativen med sin egen versjon. Innen Paramount oppdaget hva som hadde skjedd var det for sent til å utsette premieren, men The President’s Analyst fikk gode kritikker og tjente inn brukbart med penger. Etter et par uker ble den plutselig trukket fra amerikanske kinoer, ifølge Flicker fordi J. Edgar Hover tok en telefon direkte til Det Hvite Hus, som ringte Paramount-eieren Charles Bluhdorn – og filmen ble deretter begravet. The President’s Analyst kan kjøpes på DVD fra www.amazon. com. Se også: A Face in the Crowd (1957), The Werewolf of Washington (1973) og Linda Lovelace for President (1974).

WILD IN THE STREETS

USA – 1968.
Regi: Barry Shear.
Med: Christopher Jones, Shelley Winters,
Hal Holbrook & Richard Pryor.

«This is the story of Max Frost, 24 years
old… President of the United States…
who created the world in his own
image. It’s perhaps the most unusual
motion picture you will ever see!»

Mens Donald Trump blir den eldste presidenten i USAs historie, dreier Wild in the Streets seg om den yngste. En tidsriktig satire for den psykedeliske 68-generasjonen, som bærer preg av å være laget for snart femti år siden. Filmen har allikevel noen aktuelle ting å si om hva som kan skje hvis man velger inn en kjendis-populist med null politisk erfaring inn i Det hvite hus, uten å ane hva han egentlig står for. La gå at Christopher Jones har en litt større sexappell enn en viss The Apprentice-programleder. 24-åringen Max Frost (Jones) har bygget opp et imperium som popidol og produsent. En verdensberømt mangemillionær bor i en diger villa i Beverly Hills, sammen med medlemmene av sitt band The Salteens. En frilynt gjeng med hedonistiske ynglinger, som inkluderer det 15-årige gitarist-geniet Billy Cage (Kevin Coughlin); en homofi l regnskapsfører med IQ på 186. Abraham Salteen (Larry Bishop) spiller bass med krokhånd, mens antropologen Stanley X (Richard Pryor!) er trommis. Den tidligere barnestjernen Sally LeRoy (Diane Varsi) spiller keyboard og tamburin, når hun ikke er traveltopptatt med å bad-trippe i nærmeste fontene.

Den Robert Kennedy-aktige kongressmannen Johnny Fergus (Hal Holbrook) aner at Max Frosts Jim Morrison-møter-James Dean-karismakan være nøkkelen til å vinne støtten til de apatiske førstegangsvelgerne, og overtaler ham til å støtte sin politiske kampanje for å bli valgt inn i senatet. En av valgløftene til Fergus er å senke aldersgrensen på stemmeretten til atten (et virkelig politisk tema i USA, der aldersgrensen var 21 år frem til 1972), men under en TV-overført konsert benytter Max sjansen til å lufte sitt krav om at stemmerettsalderen skal senkes til fjorten. Over halvparten av USAs befolkning er under 25 år, men deres interesser er jo ikke representert i politikken. Max starter en folkebevegelse med sin kampanjesang «Fourteen or Fight!», og USAs tenåringer mobiliseres til massive opptøyer. Den aldrende makteliten blir livredde, og Fergus inngår et kompromiss: stemmerettsalderen senkes umiddelbart til femten, hvis Max klarer å forhindre et ungdomsopprør. Det er alt Max trenger til å kuppe makten i USA, og han stiller opp som presidentkandidat. Han pisker opp sine unge fans med propaganda-poplåter, forgifter drikkevannet til kongressen med LSD og mobiliserer nok grasrotstøtte til å vinne valget med den største majoriteten i USAs historie. Under sin første State of the Union-tale viser Max sitt sanne ansikt. USAs problemer skyldes den eldre generasjonen, så nå skal alle over 35 skal tvangsinnlegges i rehabiliteringsleirer. «And there we’re gonna psyche them all out on LSD, baby!». Resultatet blir en ungdomspolitistat, der Max fullfører sine ambisjoner om å forvandle USA til «mest hedonistiske samfunn på kloden».

Og mens Wild in the Streets forvandler segtil en ellevill, dystopisk fremtidsvisjon får man en snikende følelse av at dette er skremselspropaganda laget av en eldre generasjon som var livredde for «ungdommen nu til dags». Wild in the Streets sparker i alle retninger uten noen klar politisk agenda, og skildrer ungdommer som fascistiske monstre. Filmen sikret samtidig inn det samme tenårige motkultur-publikummet som hadde fl okket til AIP-produksjoner som Riot on Sunset Strip, The Trip og Psych-Out. Dette er imidlertid en betydelig mer ambisiøs historie, der i overkant mye skildres via dialog og nyhetssendinger. Man har også tatt i bruk en masse oversiktsbilder fra politiske møter, krigsdemonstrasjoner og opptøyer, som er såpass snedig klippet sammen at fi lmen fikk en Oscar-nominasjon for beste redigering. Akkurat dette med å innføre en lavere stemmealder er ikke så usannsynlig; i land som Østerrike og Brasil har man f.eks. stemmerett etter å ha fylt 16 år. Muligens ikke like plausibelt å stenge alle borgere over 35 i psykedeliske konsentrasjonsleirer, men det er allikevel ikke så mye sprøere enn å bygge en 322 mil lang mur rundt Mexico for å bekjempe innvandring. Wild in the Streets ble i høst sluppet på Blu-ray fra Olive Films, og kan kjøpes fra www.amazon.com. Se: Hail (1972), Americathon (1979) og The Dead Zone (1983).


Kommentarer


FLERE NYHETER

Image from the movie ""
Anmeldelse

Ekspedisjon Knerten

2 dager siden
For Lillebror og Knerten lar vinteren vente på seg. Det bare regner på Vestlandet, og regn er kjedelig. På fjellet skal det derimot være snø, og...
Image from the movie ""
Anmeldelse

Suburbicon

2 dager siden
Men George Clooney, hva skjedde? Det var lov å ha et lite håp om at han som regissør skulle reise seg fra asken etter katastrofale The Monomument’s...
Intervju

Knerten i snøstorm

6 dager siden
Ekspedisjon Knerten byr på snø, mye snø. Lillebror er nemlig lei av jul uten det hvite elementet, men ganske raskt blir det mer enn nok snø når...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost