Eili Harboe ga Joachim Trier akkurat det han trengte til Thelma.

Einar Aarvig

14. september 2017

Kategori: Intervju

Se flere artikler

– Det begynte med at jeg ville lage en visuell genrefilm. Med intuitive bilder og spenningsscener. Jeg har alltid vært veldig glad i Stephen King og japanske tegnefilmer og serier, historier som er eksplisitte, litt larger than life. Mange har spurt om jeg om jeg ville gjøre filmen i USA, men det slo meg at dette ikke hadde vært gjort i Norge før. Dermed ble ideen å lage en kulturspesifikk genrefilm som handler om noe alle går gjennom; løsrivelse fra foreldre og å bli sitt eget individ.

Ellen Dorrit Pedersen, Eili Harboe og Henrik Rafaelsen.

 

Etter tre kritiker- og festivalroste dramafilmer er Joachim Trier og hans team kinoaktuelle med Thelma, som blander det mellommenneskelige og personlige med det overnaturlige, fantastiske og barokke. Vi møter en tittelperson på vei ut i studietilværelse, voksenliv og komplekse følelser. Et voldsomt anfall på lesesalen forteller henne at hun er i besittelse av uforklarlige krefter. Krampene innleder en mørk, inderlig, romantisk og skremmende reise ut i det ukjente. Stikkord: Slanger, flammer, insekter, is, undervannsscener, forelskelse, hallusinasjoner og mord. Thelma går gjennom ekstreme følelser og voldsomme påkjenninger, og det var avgjørende å finne riktig skuespiller.

 

– Jeg ble jo dritnervøs av tanken på om noen faktisk kunne spille hovedrollen.

 -Det var vel også vesentlig at Thelma skulle spilles av noen med dialekt fra Bibelbeltet?

– Ja, det er viktig for plottet at hovedpersonen har religiøs familiebakgrunn. Man har indremisjon og sekter mange steder, men det var noe med landskapet på sørvestlandet som var interessant. Jeg har laget så mange oslofilmer, denne gangen ville jeg ta tak i en by/land-konflikt. Om forventningene til studenttilværelsen i storbyen. Vi hadde rundt tusen folk på audition, men alt ble veldig lett da Eili kom. Da var det aldri noe tvil. Det var helt vilt. Jeg har aldri sett et sånt talent før.

KOMPLEKS

Varsom, kompleks, disiplinert. Vår anmeldelse av Thelma

Eili er Eili Harboe fra Stavanger, kjent for Kyss meg for faen i helvete og Kompani Orheim, og snart aktuell med Askeladden. Da Filmmagasinet drakk kaffe med regissøren og hovedrolleinnehaveren en varm og vindfull fredagsettermiddag, hadde de ikke sett hverandre på lenge.

Eili og Joachim. Foto: Paal Audestad

Eili: Jeg blir rørt og takknemlig. Jeg hørte om prosjektet og fikk en forespørsel om å komme på audition. Jeg er glad i de forrige filmene hans, og likte Joachim fort som menneske. Jeg fikk manuset ganske tidlig, lenge før jeg fikk rollen. Det var veldig kjekt, og gjorde at jeg fikk ekstremt lyst på den. Det var så velskrevet og Thelma var så kompleks og spennende. Handlingen var fascinerende. Og det var viktig for meg at hovedpersonen var en sterk, kvinnelig karakter. Før audition jobbet jeg med å forstå hvem Thelma var. Og jeg øvde på konkrete ting.

 

PINEBENK

Joachim visste tidlig at det var Eili han ville bruke, men i en så stor produksjon er det viktig å være fullstendig sikker. Det ble flere runder med auditions og pinebenk, og skuespillerimprovisasjon med Trier-gjengangeren Anders Danielsen Lie som roste henne veldig. Bak ryggen hennes.

 

Eili: Jeg visste ikke noe av dette. Man får jo en bekreftelse av å komme videre. Likevel tenkte jeg jo at de testet ut andre. Jeg turte ikke håpe, i en sånn situasjon beskytter man seg litt. Men det var veldig gøy. Og alt arbeidet med de ulike prøvespillingene har hjulpet meg i etterkant. Jeg kom tidlig under huden på karakteren,  fikk en følelse av hvor vi ville og kunne bruke tiden på en bra måte.

 

-Hva krever rollen av en skuespiller?

 

Joachim: Å vise en rollefigur som står midt mellom ting, som er midt mellom det å være et ungt menneske og et voksent menneske. Dette er en person som mestrer, en med styrke. Jeg ville ikke lage en skrekkfilm der hovedpersonen bare er offer for omstendighetene. Hvor det kommer masse ondt på en ung og vakker kvinne som bare løper rundt og er et redd offer som skriker. Dette er reisen til en ung, sterk dame som finner seg selv. Filmen har et høyt budsjett og store setpieces, her er undervannssekvenser, branner, slanger og løping. Det var viktig å finne noen som tålte alt dette fysisk. Det var et langt opptak, med lange dager over lang tid. Det er ikke mange filmer som lages i Norge med såpass mye effekter og som ser såpass spektakulære ut. Noen skuespillere er gode på å gjøre mindre dramating, andre er gode på løping og skriking og jeg tenkte at den komboen der sjelden. Jeg digget veldig hvordan Eili var i scenene med ekstrem redsel. En følelse man ikke kjenner på i hverdags-Oslo, en frykt som er larger than life.

 

 

SKJELVETERAPI

Man kan for eksempel ikke bare fake et epileptisk anfall, det må læres. Eili brukte flere måneder på teknikken, resultatet er skremmende overbevisende og filmteamet droppet spesialeffektene de  først vurderte. Ikke minst imponerer 22-åringen med ekstreme emosjonelle utbrudd. Regissøren roser autoriteten skuespilleren utviste.

-Følte du eierskap til rollen?

Eili: Under innspillingen følte jeg at forstod henne mer og mer. Jeg gjorde det som måtte til. Og ble veldig backa av Joachim og de andre i produksjonen. Jeg er opptatt av at film er lagarbeid. En skuespiller tar naturlig nok mye plass, men jeg håper jeg ikke gjorde ting vanskelig for noen.

Joachim: Eili er en sånn som tar seg av statistene og skravler med folk i småroller. Og det må du aldri slutte med. Du kommer til å bli superstjerne og da er det bra med en så kul attitude. Mange skuespillere føler seg ikke som en del av teamet. Det er en kvalitet når de ser på filmen som noe alle gjør sammen.

 

INGEN HVILE

 

Joachim sammenligner Eilis hengivenhet til prosjektet med den tilsvarende dedikasjonen Jesse Eisenberg og Isabelle Huppert viste i arbeidet med forrigefilmen Louder Than Bombs.

Eili: Jeg skulle ofte sendes vekk, men ville heller være rundt kamera.

Joachim: Du er med på energien i det som skjer. Jeg ville jo at du skulle gå og hvile og sånn…

Eili: Nei, nei. Hvis jeg hviler blir jeg bare døsig. Mister energien. Da løper jeg heller rundt

 

 – Bruker du mye av deg selv?

 

Eili: Å jobbe som skuespiller er jo å være personlig, som i så mange andre jobber. Men jeg bruker ikke egne private ting og følelser. Det er personen Joachim og Eskil (Vogt, manusforfatter) har skapt som driver forståelsen min av karakteren.

 – Du ER ikke Thelma, liksom.

 

Eili: Nei. Jeg tenker ikke på ting som har skjedd i mitt eget liv når jeg prøver å formidle noe. Det ville i så fall bare bremset prosessen.

 

I MØRKET, UTEN MASKE

 

 – Hva var mest utfordrende?

Eili: Alt! Neida. Det er en kompleks karakter med en reise som begynner brått, med anfallet på lesesalen. Det er mye usikkerhet. Og kanskje … skam til å begynne med. Så tar det overnaturlige større plass. Det utfordrende er den reisen, og å forholde meg til noe helt uvirkelig. Til noe som aldri har skjedd og som aldri kommer til å skje. Og så er det jo alt det fysiske, det er utfordrende når elementene jobber mot deg. Jeg kunne for eksempel ikke crawle, det lærte jeg på to måneder. Jeg hadde heller ikke vært mer enn to meter under vann før.

Joachim: Eili gjorde masse stunts selv.

Eili: Jeg hadde jo gått gjennom både dykke- og svømmetrening. Likevel ble det utfordrende på sett fordi bassenget vi jobba i var fullstendig mørklagt. Jeg hadde ikke noe begrep om retning. Og jeg har dårlig retningssans i utgangspunktet. Jeg skulle for eksempel svømme rett fram, plutselig var jeg helt oppe i kanten på siden.

Joachim: Du var lenge under vann av gangen og hadde trent lungekapasitet.

Eili: Men her var det i mørket og uten maske. Jeg har ikke fortalt det til Joachim, men før Thelma fikk jeg totalt klaus av å se filmscener under vann. Det jugde jeg om på audition.

Joachim: Du løy deg til rollen? Der har vi overskriften, haha. Men alle hadde jo blitt redde for disse tingene.

Eili: Jeg hadde veldig tillit til dykketreneren og følte meg trygg og informert av alle i staben.

 

FRA HJERTET

 – Hvordan vil du beskrive registilen til Joachim sånn ellers? Hvordan er han på settet?

 

Eili: Trygghet er et nøkkelord. Jeg ble alltid sett av Joachim, selv om det var veldig mye som stod på, det er en unik egenskap. Da jeg så filmene hans tenkte jeg at han var en regissør med en svært klar ide om hva han ønsker å gjøre. Det har han også, men det overrasket meg hvor lyttende og åpen for innspill han var. Han var oppsøkende, kom bort til meg etter hver tagning og fulgte opp. Jeg hadde aldri klart å gjøre noe sånt uten denne oppfølgingen.

 

Joachim: Det har vært en ordentlig glede, altså. Det er så hyggelig at du sier det, Eili. Det har vært to kick med å lage Thelma. Det ene er få til et visuelt språk, noe ekstravagant, noe man ser mer av i store blockbustere enn i norsk film. Det andre er å fortelle fra hjertet til hovedpersonen. Å blande det store, overnaturlige universet med en nær, menneskelig historie som avhenger av et spesifikt skuespill. Nysgjerrigheten på denne kombinasjonen gjorde at jeg ville lage filmen.

 

MENNESKE

Henrik Rafaelsen

 

Det tekniske; heftige kamerakjøringer, avanserte spesialeffekter, personell utlånt fra David Fincher, og en gjennomarbeidet, klart definert visuelt stil skulle altså balanseres med det nære menneskelige.

 

Joachim: Vi kom i mål med det fordi vi fant Eili. Jeg lar det alltid være en åpen dør på sett. Vi har jobbet i årevis med manus og det visuelle, med storyboards og lyssetting. Men det må være liv inne i bildet. Ellers blir det en vakuumpakket og kjedelig film.

Det menneskelige besørges også av innsatsen til de øvrige skuespillerne. Eili trekker frem medspiller Kaya Wilkins, som spiller Anja, gjenstanden for Thelmas ulmende forelskelse:

Kaya Wilkins

 

Eili: Jeg ønsket hele tiden at det skulle bli henne. Fra jeg spilte mot henne på audition, før jeg visste at jeg hadde fått rollen. Vi fikk veldig god kontakt. Hun var quirky på en god måte og vi fikk umiddelbar kjemi. Hun spilte naturlig, nært og tilstedeværende. Jeg tror det er fordi hun er musiker, med en formidlingsevne latent i kroppen. Veldig rolig og behagelig å være rundt.

 

Det menneskelige foregår imidlertid i harde og kalde omgivelser, både i snø og is på landet og i søttitallsbrutalistiske arkitekturer på Blindern og Ammerud.

 

Brutalistiske omgivelser. Foto: Paal Audestad

Joachim: Miljøene gir en skrekkaktig, mytisk følelse. Mennesker blir små og sårbare. Jeg kunne ikke gjort noe sånt i USA, og denne gangen har jeg vist et annet Oslo enn i tidligere filmer. Folk tror jeg gikk rundt med fjærpenn og skrev poesi på Frogner, men som gammel skater kjenner jeg jo hele byen. Jeg vil ikke gjenta meg selv som osloskildrer.

 

SEX, STROBER OG SLANGER

Thelma er som sagt voldsom, intens og grafisk. Tenkte den unge hovedrolleinnehaveren at det kunne bli drøyt? Hvordan forholder man seg til stilisert vold, sex og skrekk en filminnspilling?

Eili: Jeg valgte å bare være åpen. Forberedte meg teknisk. Vi hadde åpne og klare samtaler om hva som skulle skje. Jeg har hørt skrekkhistorier om skuespillere som har kommet på sett og blitt overrasket over hvordan f eks sexscener skulle filmes. Da blir man utrygg og spillet blir dårlig. Jo mer teknisk, jo bedre, sa jeg til Joachim. Jeg ville ha så mye regi som mulig. Sårbarhet er viktig i skuespillet, men det er forskjell på rollefigurens sårbarhet i historien og min sårbarhet på settet. Det var langt ute i prosessen, og vi var veldig trygge på hverandre.

 

Joachim: Du har sans for humor og er jo ikke prippen. Jeg følte aldri at det ble kleint, liksom. Vi skjønte hva scenene skulle ha og kom frem til det på en god måte. Jeg har skutt en av norgeshistoriens mest depressive sexscener i Reprise og latt Isabelle Huppert bli voldtatt på en motorvei i Louder…. Her var det lesbisk sex, med slanger og det hele. Vi måtte jo bare finne ut av det. Det ble veldig mye teknikk.

 

 – Er det ekte slanger?

 

Joachim: Det er en blanding av veldig mye, men det er også ekte slanger. De var vanskeligere å regissere enn menneskene. I tillegg var det andre dyr, insekter og hunder. Strobelysene var vel noe av det vanskeligste å arbeide med.  Men de er med på gjøre filmen til det jeg håper er en stor opplevelse, til noe som tar tak i deg.

 

Det er liten tvil om at de lynende lysene, som det meste annet i Thelma, gjør kraftig inntrykk på tilskueren. Og det er enda mindre tvil om at hovedrolleinnehaveren virkelig har gitt alt. Og da snakker vi ikke bare om at hun var regiassistent for vesle Grethe som spiller Thelma som barn:

Eili: På et tidspunkt var jeg bundet fast, og lå svevende i en tvangstrøyeaktig innretning med strobelys rett i ansiktet. Jeg måtte bare tenke på noe annet, late som jeg ikke var der. Senere fikk jeg høre at jeg hadde ligget sånn i 45 minutter.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Image from the movie ""
Anmeldelse

The Big Sick

12 timer siden
Ikke la deg skremme av en oppstilt og kjedelig plakat. The Big Sick er kanskje den mest genuine og varme indiefilmen du kommer til å se i hele år! Mange...
Anmeldelse

Lumière! Eventyret begynner

1 dag siden
I årene mellom 1895 og 1905, lagde brødrene Auguste og Louis Lumière nesten 1500 kortfilmer. Her presenteres 108 av dem, i restaurert form. Filmen...
Image from the movie "Mother!"
Anmeldelse

Mother!

5 dager siden
Jennifer Lawrence stirrer på maling som tørker, og tilskueren har skjønt det for lengst! Her er det en twist. Dialogen mellom henne og ektemann Javier...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost