Om kort tid kommer Christopher Nolans ekstremt etterlengtede Interstellar, som dreier seg om tidsreiser, ormehull og alternative dimensjoner. Så nå er det på høy tid å dra ut på tidsreiser!

17. oktober 2014

Kategori: Kultfilm

Se flere artikler

 

Kultklassikeren

DALEKS’ INVASION EARTH 2150 A.D.

 

England – 1966. Regi: Gordon Flemyng.

Med: Peter Cushing, Bernard Cribbins, Ray Brooks & Andrew Keir.

 

«A look into the fantastic future!».

 

Jeg har noe å tilstå: dette er mitt aller første møte med Doctor Who, en av tidenes største kultserier – i alle fall hvis du har vokst opp i England. Jeg er naturligvis klar over at dette er et kunnskapshull som bør fylles, men tanken på å horve igjennom femti år med britisk TV-historie, og over sju hundre (!) episoder føles en smule overveldende. Så vi starter forsiktig med filmversjonen, der Peter Cushing tok over rollen som den gode doktoren. Her er Dr. Who hverken et romvesen fra planeten Gallifrey eller en «Time Lord». Bare en eksentrisk oppfinner fra jorden, som har oppfunnet TARDIS – en romslig politiboks som kan reise i tid og rom. I den første filmen, Dr. Who and the Daleks (1965), var doktoren mest opptatt av å reise i rom, og endte opp på den radioaktive planeten Skaro sammen med barnebarna sine. Så vi hopper rett til oppfølgeren Daleks’ Invasion Earth 2150 A.D., som utspiller seg i fremtidens London – og dessuten er mye morsommere.

 

Politikonstabelen Tom Campbell (Bernard Cribbins) er ute på nattpatrulje da han blir angrepet av en innbruddstyv, og sjangler til nærmeste politiboks for å melde fra til sentralen. Viser seg imidlertid at han har sjanglet inn i TARDIS–tidsmaskinen, der Dr. Who (Peter Cushing) er på en liten helgetur sammen med niesen Louise (Jill Curzon) og barnebarnet Susan (Roberta Tovey). De tar med seg den forvirrede konstabelen til år 2150, der London er en rasert ruin. Jepp, det er de lumske Daleks-saltbøssene som er i farta igjen. De har invadert jorden og forvandlet store deler av den gjenlevende befolkningen til Robomen. Hjernevaskede soldater i romslige PVC–fetisjdrakter, med ukledelige Judge Dredd–hjelmer og pålimt transistorradio. Hva de har gjort med alle kvinnene er et åpent spørsmål, siden det ikke er noen RoboWomen her. Denne Daleks-varianten er litt mer robuste enn i den forrige filmen, en av dem triller til og med opp fra Themsen uten å være urolig for rust. Dalekene blir treffende beskrevet som «motoriserte søplebøtter», med blinkende lys og sirene limt på toppen.

 

 

På midten av sekstitallet var Storbritannia rammet av Dalekmania, og de klossete rakkerne var temaet i et enormt markedsføringsjippo – som inkluderte leketøy, tegneserier, lunsjbokser og brettspill. Jeg har allikevel litt vanskelig med å skjønne hvorfor de ble så vanvittig populære, eller er en særlig stor trussel mot menneskeheten. Alt du behøver å gjøre er å dytte dem over ende, egentlig. La gå at de har veldig plagsomme stemmer, som monotont messer «Ex-ter-mi-nate! Ex-ter-mi-nate!», og «In-ter-cept esca-ping hu-mans!» om og om igjen. Tardis-ene har uansett en plan: å borre seg inn til jordens kjerne via en gruve i Bedfordshire, sånn at de kan forvandle hele planeten til et romskip. Doctor Who og konstabel Campbell blir raskt pågrepet, og fraktet ombord disse bøttenes UFO–hovedkvarter – mens Louise og Susan slår seg sammen med motstandsbevegelsen i en nedlagte T-banestasjon. England ser ut til å være inne i en skikkelig retro-bølge på 2150-tallet, der alt ser akkurat ut som i Blitzen under andre verdenskrig. Hyggelig å se at merkevarer som Sugar Puffs og flyselskapet BOAC fortsatt er populære om 136 år. Dette var en av de første britiske filmene til å være delvis finansiert med produktplassering, noe som har ført til en del klossete snikreklame.

 

En tredje film basert på Doctor Who-serien The Chase var planlagt, men ble avlyst på grunn av sviktende billettinntekter. Med tanke på hvor stor interessen fortsatt er for denne TV–serien er det snodig at Daleks’ Invasion Earth 2150 A.D.til dags dato er den siste kinofilmen om Doctor Who. Jeg vil ikke påstå at Daleks’ Invasion Earth har gjort meg til en stor fan: dette er et familievennlig sci–fi–eventyr, som angivelig tar seg betydelige friheter i forhold til mytologien som er bygget i TV–seriene. Den har noen skrullete ideer, et livlig musikkspor og mye sekstitalls-action. Må allikevel innrømme at filmene har gitt meg lysten til å sjekke ut den nye TV-serien, som startet opp i 2005. Daleks’ Invasion Earth 2050 A.D. ble sluppet på Blu–ray i samleboksen Dr. Who – Daleks Limited Collectors Edition, i forbindelse med femtiårsjubileet i fjor. Også inkludert er forgjengeren Dr. Who and the Daleks (1965), dokumentaren Dalekmania (1995) og litt ekstrastoff. Kan kjøpes rett fra www.amazon.co.uk. Se samtidig: The Time Machine (1960), Time Bandits (1981) og Donnie Darko (2001).

 

Potensiell kultfilm

TIMECRIMES

 

Spania – 2007. Manus & regi: Nacho Vigalondo.

Med: Karra Elejalde, Candela Fernandes, Barbara Goenaga & Nacho Vigalono.

 

«The future is never the same twice…»

 

Så over til en snedig, spansk lavbudsjettfilm om parallelle dimensjoner, paradokser og tidsreiser med fatale følger. Timecrimes har mottatt en rekke priser på festivaler rundt om i verden, og er en skikkelig godbit. En mindfuck som er såpass uforutsigbar at du ikke helt aner hvor den er på vei. Regissør Nacho Vigalondo jobbet med manuset til filmen i over to år, fordi historien etter hvert ble så innfløkt og vrien å holde oversikt over. Så hver eneste detalj er nøye gjennomtenkt, selv de detaljene jeg innledningsvis stusset litt på. Paradokser er jo dessuten en del av dealen når vi snakker tidsreiser. Den middelaldrende slubberten Hector (Karra Elejalde) har belaget seg på en bedagelig ettermiddag i hagen, mens kona Clara (Candela Fernandes) er ute på handletur. Så der sitter Hector doven i hagestolen med kikkerten sin, da han plutselig får øye på en ung pike som kler av seg inne i skogen. Hmm, noe som må sjekkes ut nærmere.

 

 

 

Hector følger sine verste impulser, sniker seg inn i skogen for å undersøke saken, og må betale en høy pris for den snuskete nysgjerrigheten. Han finner jenta kliss naken og bevisstløs i et kratt, før en skremmende skikkelse med bandasjert fjeset angriper ham med en rusten saks. Hector løper i panikk til nærmeste hus, og søker dekning i et slags forskningssenter. En stemme på en walkietalkie geleider ham til en merkelig silo i nærheten – og inn i en slags reaktor. Da Hector kommer ut av den igjen har tiden forflyttet seg halvannen time tilbake. Og som om det ikke er forvirrende nok er han er allerede hjemme. Så ja, Hector møter seg selv bokstavelig talt i døra, og ikke for siste gang. Dette er langt fra det merkeligste som skjer i filmen, mens Hector reiser tilbake i tid igjen, ser de samme hendelsene fra nye synsvinkler og konfronteres med flere forskjellige versjoner av seg selv. Det paradoksale er naturligvis at han skaper alle disse problemene selv, eller allerede har skapt dem – eventuelt er forutbestemt til å skape dem. Tidsreiser kan gi deg en skikkelig hodepine. Timecrimes er ikke en film som lener seg tilbake på avanserte spesialeffekter eller spektakulære scener. Den har et beskjedent format, men akkurat tilstrekkelig med resurser til å fortelle historien sin.

 

Man kan ane noen referanser til Alfred Hitchcock og H.G. Wells-klassikeren Den usynlige mann, men dette likner ikke riktig noen annen tidsreisefilm jeg har sett. Nacho Vigalondo har selv skrevet, regissert og spiller en av rollene i Timecrimes. Han er en rutinert manusforfatter, som i 2003 ble Oscar-nominert for kortfilmen 2:35 in the Morning. Etter Timecrimes har han regissert sci-fi-komedien Extraterestial, og er for tiden aktuell med Elijah Wood-thrilleren Open Windows. Det har vært jobbet med en amerikansk nyinnspilling av Timecrimes, og på et punkt skulle selveste David Cronenberg regissere den – men disse planene ser nå ut til å være kansellert. Like greit, originalen holder i massevis. Timecrimes er sluppet på DVD i England fra Studio Canal, og kan kjøpes fra www.amazon.co.uk. Det er også sluppet en spesialutgave i bl.a. Tyskland (dessverre uten engelske tekster), som inneholder en alternativ versjon av filmen som er klippet sammen i kronologisk rekkefølge. Originaltittelen er Los Cronocrimenes. Se også: Trancers (1985), Primer (2004) og Detention (2011).

 

Kultkalkunen

ELIMINATORS

 

 

USA/Spania – 1986. Regi: Peter Manoogian.

Med: Andrew Prine, Denise Crosby, Patrick Reynolds & Conan Lee.

 

«Mandroid. Mercenary. Scientist. Ninja. Together they are… Eliminators».

 

Her har vi en godbit fra Charles Band og hans Empire Pictures, som spesialiserte seg på billige B–filmer for kinomarkedet i USA. De aller fleste ble sluppet rett på video i resten av verden, deriblant den glemte godbiten Eliminators. En fornøyelig forferdelig film, som er en av månedenes mest underholdende. En salig åttitallsblanding av tidsreiser, cyborger, flygende roboter, laservåpen, onde forskere, båtjakt, lesbiske skurker med hagler, Denise Crosby fra Star Trek: The Next Generation i en våt T-skjorte, en forsoffen Indiana Jones–kopi, en ninja og huleboere. Enda bedre: en ninja som fighter mot huleboere! På et fort et sted ute i Mexicos jungel pønsker den onde forskeren Dr. Abbott Reeves (Roy Dotrice) på lumske eksperimenter. Han har konstruert en tidsmaskin, som testes ut med hjelp av Mandroid (Patrick Reynolds) – halvt mann, halvt robot. Helt fjollete. En avdød pilot, gjenopplivet som en cyborg med hukommelsestap (ikke helt ulikt RoboCop, som ble laget året etter).

 

 

 

Mandroid sendes tilbake til Romerriket, der han kjemper mot noen centurioner før han zappes tilbake til nåtid. Siden tidsreise-eksperimentene fungerer bestemmer Abbott seg for å demontere Mandroid – men han klarer å rømme, takket være sin imponerende evne til å forvandle seg til en Segway. Mandroid drar rett til USA for å møte Nora Hunter (Denise Crosby), oppfinneren av robotteknologien som ga ham liv. De slår seg sammen for å sette en stopper for Dr. Abbott Reeves’ tidsreiser, og drar tilbake til Mexico. Her ansetter de rabagasten Harry Fontana (Andrew Prine) for å frakte dem videre nedover elven med båt. Fontana er en forsoffen kombinasjon av Indiana Jones/Han Solo/Humphrey Bogart i Afrikadronningen, som umiddelbart begynner å flørte–krangle med frøken Hunter. Hun har forresten også tatt med seg en plagsom liten robot kalt S.P.O.T., som flyr rundt med hjelp av bedriten animasjon. Mens Fontana og frøken Hunter blir tatt til fange av en gjeng neandertalere (som muligens har rømt fra et tidligere tidsreiseeksperiment), blir Mandroid kjent med ninjaen Kuji (Conan Lee), som er ute etter å hevne sin avdøde far. «What is this, anyway?!», kommenterer Harry Fontana litt senere, «Some kind of damned comic book? We’ve got robots, we’ve got cavemen, we’ve got kung fu!».

 

 

 

 

Nesten alt en B–film som dette trenger, bortsett fra et budsjett til å virkeliggjøre en brøkdel av ambisjonene. Sier seg selv at alt ender med et angrep på Abbots jungelfort, men jeg hadde i alle fall ikke forventet at skurkens store plan er å (spoiler!) dra tilbake i tid til romertiden, og herske som en cyborg–keiser. Stilpoeng for det. Selv hadde jeg muligens heller dratt tilbake til Adolf Hitlers ungdom og voldtatt ham (sånn som Louis CK engang foreslo), før jeg dro frem til noen tiår og snik-steriliserte foreldrene til Kim Kardashian og Paris Hilton. Deretter hadde jeg dratt frem noen dager før deadline, sånn at jeg fikk levert denne kultsiden i tide. Men uansett, Eliminators et en rar tøysefilm, som ser ut til å være laget med forholdsvis lav aldersgrense og på veldig lavt budsjett. Det rotete manuset er skrevet av radarparet Paul De Meo og Danny Bilson, som senere sto bak Trancers–serien og den undervurderte Disney-filmen The Rockeeteer. Eliminators fikk aldri noen oppfølger, men Charles Band resirkulerte hovedpersonen i Full Moon–produksjonen Mandroid (1993). Eliminators ble endelig sluppet på DVD i fjor fra Shout Factory, i en Sci–Fi Movie Maraton-samling sammen med Arena, America 3000 og The Time Guardians. Kan kjøpes hos www.amazon.com. Se samtidig: The Time Guardian (1987), Beastmaster 2: Through the Portal of Time (1991) og Timemasters (1995).

 

Ekstrem kultfilm

SEXY TIMETRIP NINJAS

 

 

Japan – 1984. Regi: Yojiro Takita.

Med: Yuko Aoki, Yukijiro Hotaru, Yutaka Ikejima & Naomi Mitohasi.

 

«Most regrettable…»

 

Jeg kan med 99 prosents sikkerhet garantere at dette er den eneste filmen om sexy tidsreisende ninjas og seksuelle overgrep på trikken, som noensinne er regissert av en vaskeekte Oscar-vinner. Yojiro Takitas finstemte drama Okuribito fikk en velfortjent Oscar som beste utenlandske film i 2009, etter en lang karriere som i hovedsak besto av å regissere Nikkatsu Roman Porno-filmer med ord som «Molester», «Groper» og «Serial-Rape» i tittelen. Jeg er klar over at Japan har en av verdens laveste statistikker når det gjelder seksuelle overgrep og har en popkultur med et klart skille mellom fantasi og virkelighet – men jeez. Filmutbudet deres har en imponerende mengde sleazy, skrullete og temmelig tvilsomme undersjangere – og en av de mest tvilsomme er «jenter som digger å bli befølt av grisete menn på tettpakkede tog, trikker og T-banevogner»-sjangeren. Jeg kødder ikke. Det er produsert drøssevis av denne typen filmer, mange av dem lystige sexkomedier som ikke tar dette med offentlige overgrep særlig seriøst. Det er for eksempel laget en hel serie med tittelen Molester Train (alternativt kalt Groper Train, eller Chikan densha) som består av godt over hundre spillefilmer! De færreste av dem har nådd vesten, men de siste årene er en håndfull av dem sluppet på DVD. Så hva har alt dette med tidsreiser å gjøre?

 

Jo. Yojiro Takita regisserte en rekke av disse Molester Train-filmene på sytti og åttitallet, men begynte å gå lei hele serien. Det er jo begrenset hvor mange vinklinger kan finne på dette tafse-temaet. Mest av alt hadde han lyst til å lage en ninja-film, men var bundet av kontrakten sin til produsenten Shintoho Company. Så for Molester Train-film nummer 27 kom han opp med en interessant kompromiss. En historisk ninjafilm, med sexy ninjaer som reiser i tid frem til Tokyo anno 1984 – der de ender opp på en T-banevogn med mye trusetafsing. Det merkeligste av alt er at prologen i Sexy Timetrip Ninjas faktisk er basert på historiske fakta, og inkluderer flere kjente historiske figurer. Vi starter opp i 1615, mens slaget om Osaka er i full gang. Lord Sadana gir sin lojale ninjamester Sarutobi Sasuke (Yukijiro Hotaru) et viktig og ærefullt oppdrag: å tyde en kodet skriftrull som leder veien til gullskatten til Toyotomi Hideyori – sønnen til generalen som forenet Japan. På veien til Edo blir Sasuke angrepet av ninjapiken Kagero (Yuka Takemura), som har fått oppdraget med å stjele denne skriftrullen for den legendariske samuraien Hattori Hanzo. Sasuke og Kagero gjør seg klar til å kjempe til døden for skriftrullen, med Japans fremtid som innsats. Tungt historisk stoff, helt til de begge blir sugd inn i et tidshull under et jordskjelv – og zappes nesten tre hundre og sytti år frem i tid. De lander naturligvis i en T-banevogn i Tokyo. På tide med litt beføling!

 

Sasuke er ikke særlig forbløffet over en teknisk nyvinning som T-banen, men blir umiddelbart grepet av tanken på å stikke fingrene sine ned i trusa på nærmeste skolepike. Siden dette er en Molester Train-film tilkaller hun ikke politiet, men digger å bli utsatt for overgrep – og hjelper ham senere med å tyde koden i skriftrullen. Etter litt sverdfekting drar Kagero ut på egne eventyr, og bruker ninja-evnene sine til å bli en populær eskortepike på et kjærlighetshotell. Etter hvert starter hun også et jenteband sammen med kjæresten til Satsuke! Herfra forvandler filmen seg til en blanding av mykporno med mye grafsing i badebukseområdet, og Benny Hill-buskis med slapstick-humor. Alt laget på veldig lavt budsjett, alt er veldig lystig – og ingenting kan sies å være sjenerende politisk korrekt. Ja ja, Japan. Du er noe for deg selv, du. Sexy Timetrip Ninjas er sluppet på DVD i USA fra Pink Eiga, som kan kjøpes hos www.amzon.com. Filmen er også tilgjengelig for nedlastning og streaming rett fra distributøren på http://pinkeiga.com. Også kjent som: Molester Train: Ninja Timetrip. Se også: Future Force (1989), The Iceman Cometh (1989) og Izo (2004).

 


Kommentarer


FLERE NYHETER

Anmeldelse

Oskars Amerika

4 dager siden
Oskars Amerika er Torfinn Iversens oppfølger, eller videreføring om du vil, av egen kortfilm: «Levis hest», som ble vist på filmfestivalen i Berlin i...
Image from the movie "CHiPS"
Anmeldelse

ChiPs – Crazy Patrol

5 dager siden
TV-serien ChiPs tok for seg to motorsykkelpolitimenn i California og gikk på NBC fra 1977 til 1983. Serien fikk en spin-off med tv-filmen ChiPs ’99 og...
Image from the movie ""
Anmeldelse

Mysteriet i Slack Bay

6 dager siden
I 1910 forsvinner en hel haug med folk ved den vestfranske kysten. To etterforskere er på saken. Kontrastene er store mellom samfunnet med fiskere og...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost