TIFF 2018: Høydepunkter

22. januar 2018

Kategori: Nyheter

Se flere artikler

Årets utgave av Tromsø Internasjonale Filmfestival var av ulik karakter for Filmmagasinets utsendte. En av oss dro for første gang, mens den andre var på TIFF for fjerde gang.

Pernille Middelthon og Mads Halvorsen i kjent stil.

(I tillegg var var veteranene Le og Einar (13 ganger hver!) der, men de slipper vi ikke til i denne omgang, Red. anm)

PERNILLE: Hvordan var det endelig å få oppleve TIFF?

MADS: Det var veldig bra! Jeg har selvfølgelig hørt snakk om festivalen i mange år, men det har aldri passet å dra. Dette var ikke bare mitt første besøk på festivalen, men min første tur nord for Trondheim. Det kjentes rett og slett på tide på flere måter. Hvordan syns du årets festival var sammenlignet med tidligere år?

PERNILLE: Godt å høre at det innfridde! TIFF er alltid et høydepunkt i løpet av året for meg, og helt enkelt en perfekt start på året. Festivalen består av en perfekt miks av sosialt samvær og et mangfoldig og sterkt program. Det som skiller årets festival fra de andre årene er vel først og fremst temaene og fokusene i programmet, som jeg synes de er veldig flinke på å variere. Hva synes du om programmet, sånn helhetlig sett?

MADS: Jeg er veldig enig med deg når det gjelder variasjon. Selv så jeg alt fra hete Oscar-kandidater til små dokumentarer, og det er deilig med en uke der man kan rusle fra kinosal til kinosal og få med seg et bredt spekter av filmer. I tillegg er jeg imponert over hvor definerte de ulike programmene var, da kan man virkelig fordype seg i en tematikk. Det ergrer meg fortsatt at jeg ikke fikk med meg en eneste film fra Naoko Ogigami-retrospektivet. Er det noe du gjerne skulle fått med deg?

Call me by your name

PERNILLE: Ja, du sier noe der. Noe som er veldig gledelig med TIFF er at visningsstedene er i nærheten av hverandre, så det er ofte lett å kombinere filmer flere timer på rad! Jeg må innrømme at jeg prioterte et gjensyn med min storfavoritt Call Me By Your Name, samt The Florida Project som jeg enkelt kan se på kino hjemme, så egentlig skulle jeg gjerne sett flere mindre, rene festivalfilmer. Skulle veldig gjerne ha rukket masterclass med Asif Kapadia, og som du nevner, noen Ogigami-filmer. Men jeg er fryktelig glad for at jeg fikk med meg en sjelden kinovisning av Team Hurricane, som helt klart ble høydepunktet for meg. Har du et soleklart favorittøyeblikk nå i retrospekt?

http://media.filmweb.no/ikoner/nfd/NFD20170663/11.jpg

The Florida Project

MADS: Jeg må innrømme at gjensynet med Call Me By Your Name var et høydepunkt for meg også, men jeg likte i tillegg veldig godt Macadam Stories, en film jeg ikke visste noe om før jeg satte meg i kinosalen. For meg er litt av gleden med festival å gå på filmer jeg ikke vet noe særlig om. Av og til blir det selvfølgelig bomtur, men hver gang jeg er på festival finner jeg også en skikkelig godbit på denne måten. Jeg syns også det var kult å se hvor mange som besøkte festivalen – jeg var knapt på en visning som ikke var stappfull. Det er tydelig at TIFF virkelig er en publikumsfestival, selv om det er mye bransjefolk der. Det var rett og slett veldig god stemning hele tiden, er du ikke enig?

PERNILLE: Jo, jeg er definitivt enig. Det sjarmerende med TIFF er at det jo helt klart er en publikumsfestival, og det er tydelig at den lokale befolkningen er en stor andel av de besøkende. Men over til programmet igjen – skal vi bare kjøre på med våre favoritter?

MADS: Jo, la oss gjøre det! Jeg er faktisk ikke helt sikker på om jeg klarer å koke det ned til en ren topp 5. Skal vi like gjerne kjøre en felles topp 7?

SYV FAVORITTER

CALL ME BY YOUR NAME

http://media.filmweb.no/ikoner/uip/UIP20170691/1.jpg

Allerede en av årets største snakkiser, og en storfavoritt i disse prisutdeling-tider: Call Me By Your Name har bergtatt publikum verden over med sin originale og nydelige kjærlighetshistorie. Vi befinner oss nord i Italia, og året er 1983. 17 år gamle Elio faller for årets sommergjest; den litt eldre, kunnskapsrike og vakre Oliver. Med fantastisk casting (Armie Hammer, Timothée Chalamet, Michael Stuhlbarg), sømløs klipperytme, samt et tidsriktig og varmt foto, får denne lille fortellingen utfoldet seg gjennom regissør Luca Guadagninos følsomme regi. Se opp for en håndfull av årets aller mest rørende scener, både gjennom kroppsspråk og ektefølt dialog.

THE FLORIDA PROJECT

http://media.filmweb.no/ikoner/nfd/NFD20170663/2.jpg

Sean Baker har tatt et lite, men imponerende skritt bort fra geriljafilmskapingen han viste med undergrunnshiten Tangerine (2015). iPhonen er lagt tilbake i lommen, og han har skaffet et ekte filmkamera for å vise en unik barndomsskildring fra den amerikanske solskinnsstaten. Heldigvis har han beholdt fargene og energien, både i karakterer og omgivelser, og The Florida Project blir dermed en engasjerende og spektakulær opplevelse. Særlig imponerende er purunge Brooklynn Prince i rollen som Moonee – en rolle hun allerede har vunnet flere priser for.

RYUICHI SAKAMOTO: CODA

https://www.billboard.com/files/styles/article_main_image/public/media/coda-press-photo-2017-billboard-international-1548.jpg

Denne lille dokumentaren gir et innblikk i livet og arbeidet til den japanske komponisten Ryucki Sakamoto. Han vant Oscar for filmmusikken til The Last Emperor, og var senest å høre på norske kinoer i storfilmen The Revenant. Sakamoto er en lydnerd, og det er tydelig at han elsker lyd og musikk svært høyt. Det intime portrettet viser ikke bare hvordan han tenker om musikk, men byr også på politiske meninger og visdomsord om livet – i tillegg til et par røverhistorier fra flere år i perifien av showbiz.

TEAM HURRICANE

https://theplaylist.net/wp-content/uploads/2017/08/Team-Hurricane-04-Credit-Louise-Mc-Laughlin.jpg

I fargesterke og pulserende Team Hurricane møter vi en gruppe unge danske jenter, hvis samhold har grobunn i den lokale ungdomsfritidsklubben. Vi blir kjent med dem i deres kreative og kunstneriske stunder sammen, og i tillegg får vi bli med dem hjem i helt intime portretter om deres egne selvbilder og utfordringer. Annika Bergs regidebut skildrer rørende voksesmerter i en moden og eksentrisk jentegjeng, hvor det meste virker improvisert i reflekterte og kloke samtaler. Innrammet i leken og psykedelisk estetikk, samt et sykelig medrivende soundtrack, er Team Hurricane en av de kuleste skandinaviske ungdomsfilmene i nyere tid.

SAVNET

https://www.nziff.co.nz/assets/resized/sm/upload/31/ww/pj/ms/dsc3765%20KEY-2000-2000-1125-1125-crop-fill.jpg

Andrej Zvjagintsev imponerte sterkt med Leviatan i 2015, og holder seg med Savnet innenfor formatet han mestrer best: det kalde, sosialrealistiske dramaet. Her følger vi et ektepar som skal skilles, og hvordan det går hardest utover deres 12 år gamle sønn som forsvinner. I utgangspunktet er han neglisjert av sine foreldre, som er hjerteskjærende nok i seg selv, men den lange leteprosessen gjør at man langsomt mister håpet ytterligere. Savnet er som et åpent sår som ikke leges, samtidig som den bikker over i å være en medrivende thriller på sitt beste.

WINTER BROTHERS

https://cdn1.thr.com/sites/default/files/imagecache/landscape_928x523/2017/08/winter-h_2017.jpg

I Kritikeruka fant vi et friskt tilskudd fra Danmark, i islandske Hlynur Pálmasons regidebut Winter Brothers. Her følger vi brødreparet Emil og Johan som jobber på et kalkbrudd et udefinert sted i Danmark. Dagene går utelukkende til hardt arbeid og konsumering av egenprodusert, tvilsom brennevin, og mellom brekkene fylles kjedsomheten med gutteaktige rampestreker. Winter Brothers skiller seg sterkt fra annen tradisjonell dansk film ved å vektlegge stemning, lydbilde og det visuelle – noe som merkes spesielt i fotograf Maria von Hausswolffs nydelige bilder skutt på 16 mm film.

MACADAM STORIES

http://higlossentertainment.com.au/assets/files/Press-Images/Hi-Gloss-Macadam-Stories-Image-2.jpgEt merkelig tittelbytte til tross (Asphalte originalt), var Macadam Stories en av festivalens overraskelser. Vi hadde knapt hørt ord om denne franske godbiten, men ble fort sjarmert av dens underfundige humor og velkomponerte tablåer. Med utgangspunkt i en forfallen boligblokk fortelles ulike historier om menneskene som bor der. Det skildres møter mellom helt ulike individer, og viser hvor vanskelig eller lett det kan være å skulle kommunisere med en annen person. Alle skuespillerne leverer nyanserte og gode tolkninger, og det uvanlige utsnittet skaper et enda mer intimt handlingsrom.

PRISUTDELING

http://www.faz.net/ppmedia/video/1254061580/1.5164752/multimedia_teaser/48159037.jpg

Western av Valeska Grisebach vant TIFFS viktigste pris.

Syv priser ble delt ut under avslutningsseremonien på KulturHuset lørdag 20. januar.

AURORA-PRISEN (hovedprisen): Western av Valeska Grisebach.

FIPRESCI-PRISEN: Angels Wear White av Vivian Qu.

TROMSØPALMEN (beste film i kort- og dokumentarfilmprogrammet Film fra Nord): I Will Always Love You, Conny av Amanda Kernell.

DEN NORSKE FREDSFILMPRISEN: A Man of Integrity av Mohammad Rasoulof.

DON QUIJOTE-PRISEN: Soldiers, Story From Ferentari av Ivana Mladenović.

PUBLIKUMSPRISEN: Close-Knit av Naoko Ogigami.

 


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost