Vi dro hele veien til Toronto og besøkte innspillingen av «The Thing». Der hang vi selvsagt med nordmennene Jan Gunnar Røise, Trond Espen Seim, Kristoffer Hivju, Jørgen Langhelle, Stig Henrik Hoff og Jo Adrian Haavind i og utenfor et av verdens største filmstudioer.

Admin Filmmag

2. november 2011

Kategori: Intervju

Se flere artikler

Det er juni 2010, klart og fint nordamerikansk vær med en riktig så blå himmel. Vi er på et enormt anvisningssted for kjøretøyer, rett utenfor Toronto, Ontario, Canada. En skjeggete gjeng i rufsete klær lag på lag sitter utenfor en campingvogn og røyker rullings. Vi er ikke ved en trailerpark, men på parkeringsplassen utenfor Pinewood Studio. Yes, sir, Canada har en avlegger av det britiske studioet som ga oss James Bond-serien, «Battle of Britain» (1969), «Aliens» (1986), «Charlie og sjokoladefabrikken» (2005) og andre stormannsgale prosjekter.

 

Det kanadiske kusinestudioet ble ferdigstilt i 2008 og kan foreløpig skryte av å ha huset produksjoner som «Scott Pilgrim vs The World» og «Devil» (begge 2010) og i skrivende stund (september 2011) avsluttes opptakene av «Total Recall», nyinnspillingen av den gamle Arnold-klassikeren.

 

RØDMIX
På forsommeren 2010 var det prequel og ikke remake som gjaldt. John Carpenters scifi-grøsser «The Thing» skulle få sin forhistorie. Originalen fra 1982 begynner med noen tilsy- nelatende spenna gærne norske polarforskere som jager en hund fra helikopter. De bærer med seg en mørk hemmelighet, en kjiping av et romvesen som er i stand til å ta menneskeform, hvilket menneske som helst, faktisk.

 

Nå får vi forhistorien, og til det ville regissør Matthijs van Heiningen Jr. hanke inn vaskeekte nordmenn. Det er derfor Jan Gunnar Røise, Trond Espen Seim, Kristoffer Hivju, Jørgen Langhelle og Jo Adrian Haavind koser seg i junisola mens en rødmixrøykende Stig Henrik Hoff i flammekaster-outfit underholder dem og FilmMagasinet med noen historier der han omtaler seg selv i tredjeperson, som «Hoffern».

 

Bra stemning, vi lykkes ganske bra med å gjøre oss populære da vi skryter av fengselsserien Oz, der «The Thing»-skuespiller Adewale Akinnuoye-Agbaje spiller den afrikanske utspekulerte gærningen Adebisi.

 

Litt senere, inne i det enorme studioet: Vi befinner oss i en norsk forskningshytte på Sydpolen og året er 1982. Her er norske salmebøker og noen ølflasker som ser svært tidsty- piske ut. Hvor kommer de fra? Ingen norske bryggerier ville sende flasker med årgangsetiketter, lar vi oss fortelle. Så filmskaperne har laget dem selv. Vi er imponerte. Og fornøyde, ikke minst etter å ha vekslet noen ord med tidligere nevnte Adewale som slapper av på en benk.

 

SAMI ÆDNAN
Inne i polarhytta skal nordmennene til pers. De har allerede lykkes med å spre Norges Melodi Grand Prix-finalist fra 1982, Sami Ædnan til samtlige film-arbeideres hjerner. Kamera- og lydfolk går rundt og synger «E lå lilå lilå li låa, li låa» og legger gjerne til «I can’t get that fucking song out of my head, man».

 

Nå er det imidlertid en annen norsk klassiker som skal fylleesynges. Det er fest i hytta med øl og sprit, og hva er vel mer typisk norsk enn å gaule «Jeg gikk en tur på stien», akkompagnert av Jan Gunnar Røises ukulele?

 

En innspillingsleder er skikkelig coach, sier til skuespillere og team at det er ingenting å frykte, annet enn frykten i seg selv. Og den er visst ingenting å bry seg om. På semiteatralsk, søtladent vis synges den naturelskende hymnen på utpreget riksmål, med fine kanonarrangementer i koko-refrenget. Kristoffer Hivju er et naturlig blikkfang med sitt store røde skjegg og villmannsaktige attyde under fremføringen.

 

SELVGJORTE, VELGJORTE ROLLEFIGURER
På tide å snakke litt med guttaboys. Hvordan er det egentlig å lage hollywoodfilm her i Canada? Vi har trukket inn i en diger husbil som funker som presserom.

 

Jørgen: Det er en stor lekeplass. 200 folk, tre kameraer samtidig, svære greier. De sitter i et kontrollrom og følger med på opptakene og kan dermed klippe underveis. Det er fett hva man får til med et sånt budsjett. Jeg så originalen da jeg var atten og husker den utrolig godt!

 

FilmMagasinet: Fortell litt om rollene deres!

 

Jo Adrian: Jeg skulle egentlig spille sjåfør i åpningsscene. Men så kom askeskyen og jeg ble forsinka. Kjipt, for jeg er ganske lite med i utgangspunktet. Jeg har kommet inn sent og rollen min her er helt annerledes enn det jeg gjorde på audition. Så jeg prøver å snike meg inn og bare være her.

 

Jan Gunnar: Jeg spiller radiofyren, Jacobs. Han søker etter folk. Er en glad fyr som spiller ukulele og skaper stemning. Det er vanskelig å si så mye.

 

Jo Adrian: Det er ikke sånn at regissøren bestemmer og definerer rollene for oss. Hvertfall ikke for meg. Vi finner på ting selv.

 

Stig Henrik: Det har vært spennende å utvikle karakterene selv, for det har ikke vært noe særlig forarbeid her i det hele tatt. Jørgen og jeg har endt opp som sånne mekanikertyper. Ingen har bedt meg om det, men jeg har skapt rollen som en fyr som hele tiden kan reparere noe. Møkkete på fingra, liker å skru, der har du meg.

 

Trond Espen: Men er han ikke forsker i utgangspunktet a? En akademiker som liker å mekke?

 

Stig Henrik: Joa, men han liker vel best å være praktisk. Det har blitt hans funksjon.

 

Jørgen: Publikum må nok gjette seg til mye. Men det er ikke så farlig, for det er ikke det det handler om.

 

Stig Henrik: Samtidig snakka jeg mye med Matthijs (regissøren) om det i forkant. Om hvordan campen vår var FØR skumle ting begynner å skje. Om hvordan de driller ut isprøver, drift av stasjonen, sånne ting.

 

Jørgen: Vi prøver å lage ekte mennesker av disse folka her. Det er det som er jobben vår.

 

Stig Henrik: Og det er opptil oss. I manuset stod det at jeg er forsker, tredve og muskelmann. De menneskelige kvalitetene er det opp til meg å komme med.

 

Jan Gunnar: Folka her jobber med manuset hele tida. De kom med et brev til meg hvor det stod at jeg hadde hjertefeil, hahaha.

 

FilmMagasinet: Hvordan kom «Jeg gikk en tur på stien» inn i bildet?

 

Jan Gunnar: Den kom i går. Vi spilte inn festscener, og hadde sunget Elå li låli låli i fem-seks timer. Og så slo det oss at det ikke holde med èn sang, det var jon tross alt en fest som varer litt. Og «Jeg gikk en tur på stien» har jo mye av det samme trøkket.

 

 


Kommentarer


FLERE NYHETER

Intervju

Tid for TIFF!

1 dag siden
Årets TIFF blir den 28. utgaven. Da TIFF startet i 1991 var det som en reaksjon mot mangelen av smalere kvalitetsfilm på de kommunale kinoene. Den gang...
Intervju

Hugh Showman

4 dager siden
Om du ikke kjenner til navnet P.T. Barnum, kjenner du i hvert fall til hans ettermæle. Mannen var en pioner innen showbiz, forente lavkultur med kunst og...
Anmeldelse

The Greatest Showman

4 dager siden
Anmeldt av Mads Kvalvaag Halvorsen Da ryktene om at Hugh Jackman skulle tre inn i manesjen som P. T.  Barnum begynte å surre for nesten ti år siden,...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost