Etter drøye tjue år tøff er oppfølgeren Trainspotting 2 inn på kinoperrongen, mens Train to Busan og The Girl on the Train slippes på hjemmekino. Så tog er temaet. Månedens kultside er ikke innstilt, men mer enn tjue minutter forsinket.

6. februar 2017

Kategori: Kultfilm

Se flere artikler

KULTKLASSIKEREN

TRANS-EUROP-EXPRESS

Frankrike – 1966.
Regi: Alain Robbe-Grillet.
Med: Jean-Louis Trintignant, Marie-France Pisier & Christian Barbier.

«Erotic? Serious? Funny? Tragic? A Mystery? A Game? A Paradox? Neo-Sadism? A Detective Story?»

Tut tut, alle ombord nybølge-ekspressen. Den franske auteuren Alain Robbe-Grillet bemerket seg som Nouveau Roman-forfatter, agronom og seksuell sadist. Han var trolig mest kjent for manuset til Alain Resnais’ I fjor i Marienbad (1961), men regisserte også ti filmer som er litt for arty-farty til å ha bred appell blant ekstremfilmentusiaster, men samtidig litt for pervo og grenseoverskridende til å få innpass i det respektable cineast-miljøet. Det er en grov forenkling å beskrive Robbe-Grillet som en blanding av Jean-Luc Godard og Jesus Franco, men han deler unektelig fellestrekk med dem begge. Trans-Europ-Express er trolig fyrens
mest publikumsvennlige og lettest tilgjengelige film. En lystig meta-lek med krimsjangeren som var en suksess i Frankrike, men endte opp med å bli totalforbudt i England på grunn av (de i dag fryktelig tamme) scenene med sadomasochisme, tvangssex og nakne piker.

Den aller første vi ser her er Alain Robbe-Grillet himself, som traver gjennom sentralbanestasjonen i Antwerpen og går om bord Trans-Europ-ekspressen – der han møter produsenten Marc (Paul Loyet), og produksjonsassistenten Lucette (spilt av kona Catherine Robbe-Grillet). Marc foreslår at de lager en film ombord toget, for eksempel noe om dopsmugling? «Noe spennende, med action, voldtekt og vold». Mens de brainstormer ideer får vise filmen de planlegger; en nybølge-krim der kokainsmugleren Elias (Jean-Louis Trintignant) sendes gjennom en komisk komplisert hinderløype full av kryptiske ledetråder, for å bevise for dopbaronen Franck (Charles Millot) at han er pålitelig. I virkeligheten er Elias bare en marionettdukke for Robbe-Grillet og produsenten Marc, som tilbake på togvognen improviserer frem alt det meningsløse han utsettes for. Noen scener blir forlatt og forandret etter noen minutter fordi de ikke fungerer, mens Lucette stadig påpeker logiske brister og svakheter. At ingenting henger særlig godt sammen er litt av poenget, mens Robbe-Grillet leker seg med velbrukte klisjeer, bortforklarer slurvefeil og utfolder sine fetisjer.

Mens Elias trasker rundt i horestrøket i Antwerpen blir han kjent med den vakre gatepiken Eva (Marie-France Pisier), og de innleder et slags S/M-forhold. Elias er bare interessert i voldtekt, noe som er helt greit for Eva så lenge han betaler ekstra. Dette med sadomasochisme var personlig drivkraft for Alain Robbe-Grillet, som går igjen i de fleste filmene hans – og var en sentral del av regissørens privatliv. Hans kone gjennom femti år, Catherine Robbe-Grillet, var selv en anerkjent forfatter av erotisk litteratur (vi har tidligere vært innom Radley Metzgers fi lmatisering av hennes S/M-drama The Image), og hun er i en alder av 86 år fortsatt Frankrikes mest berømte dominatrix. Regissørens uortodokse privatliv gjenspeiler seg i filmene hans, men i motsetning til nybølge-kollegaen Jean-Luc Godard var Robbe-Grillet null interessert i politikk og forbausende lite pretensiøs (i alle fall hvis vi skal dømme ut ifra intervjuene som er inkludert i Blu-ray-utgivelsen).

Trans-Europ-Express var til dels inspirert av de hypermoderne vognene på denne togruten, og til dels de prostituerte jentene regissøren så utstilt i vinduer i horestrøket i Hamburg. Han spilte inn hele filmen på to uker, med hjelp av Godards filmfotograf Willy Kuranty. Trans-Europ-Express er mer cinematek enn grindhouse og til tider litt langdrygt, men allikevel er en fiffig meta-film inspirert av Godards visdomsord om at «alt du trenger for å lage film er en pistol og en pike». Fortrinnsvis en naken pike, som er villig til å la seg binde og daskes litt. Og eventuelt et tog. Filmene til Robbe-Grillet har vært vriene å oppdrive utenfor Frankrike, men Trans-Europ-Express er sluppet på Blu-ray i samleboksen Alain Robbe-Grillet: Six Films 1963-1974, som kan kjøpes frawww.zavvi.com. Se også: Emperor of the North Pole (1973), Horror Express (1972) og Terror Train (1980).

KULTKALKUNEN

NIGHT TRAIN TO TERROR

USA – 1985.
Regi: John Carr, Phillip Marshak, Tom McGowan, Jay Schlossberg-Cohen & Gregg T. Tallas.
Med: John Phillip Law, Cameron Mitchell, Barbara Wyler & Stacey Lyons.

«A one-way ticket to Hell… and beyond»

Tut tut, alle ombord kalkunekspressen. Si hva du vil om denne inkompetente tøysefilmen, kjedelig er den i hvert fall ikke. Her får vi flygende biller som sprenger hoder og nakne piker blir saget opp. Pluss karatefighting, edderkoppmonstre, sataniske disco-nazister, hodekutting, breakdansing, pupper og demoner. Night Train to Terror tråkler sammen høydepunkter fra tre forskjellige lavbudsjettfilmer, mens selveste Gud og Satan sitter i en togkupe og diskuterer teologiske spørsmål. I togvognen ved siden av dem opptrer et bedritent New Wave-band full av pastellkledde fjols med pannebånd, som jazzballett-danser kokain-energisk til låta «Everybody But You». Bare å feste sikkerhetsbeltene, for denne utsøkt plagsomme låta blir gjentatt med jevne mellomrom gjennom hele jævla filmen.

De befinner seg alle om bord et damplokomotiv på vei til Las Vegas, som konduktøren hevder har forskjellige navn: «Some call it The Heavenly Express. Others Satan’s Cannonball». Passasjerene er skjebnebestemt til å bli drept i en togulykke om to timer (hurra!), men de timene blir veldig lange. I ventetiden veier Gud (ifølge rollelista spilt av «Himself», men dessverre bare lureri. Han er portrettert av Ferdy Mayne) og Djevelen (kreditert til «Lu Sifer», men egentlig tryllekunstneren Tony Giorgio) sjelene til tre personer. Først ut er «The Case of Henry Billings», der Henry (John Phillip Law) våkner opp fastspent i polstret celle på et mystisk sanatorium. Her blir han blir hjernevasket til å forføre vakre piker, som deretter blir spent fast nakne til bårer, lobotomert og partert. Tilbake på toget får vi får høre enda mer av «Everybody But You». Nå med saksofonsolo. Flott. I «The Case of Gretta Connors» innleder popcorn-selgeren/ pornostjernen/ nattklubbpianisten Gretta (Merideth Haze) etforhold til legestudenten Glenn, noe som gjør henne eldre elsker George Youngmeyer fryktelig sjalu. Han gjør derfor det eneste logiske: melder inn kjæresteparet i The Death Club, der en velstående elite risikerer livet selvmordsleker.

Noe som blant annet involverer en leiranimert drapsbille og en snakkende robot som griller en afroamerikansk prins i elektrisk stol. Tilbake på toget starter det helvetes bandet «Everybody But You» fra begynnelsen igjen. Nå med breakdancing i sakte film. Tredje og siste segment tar for seg «The Case of Claire Hansen», der husmoren Claire (Faith Clift) oppdager at hennes nobelpris-vinnende ektemann har skrevet en bok som fornekter Gud, og dermed tiltrekker seg den evigunge disco-nazist-sønnen til Satan. Alt ender med at toget kjører oppi himmelen, mens bandet gleder oss med nok en fremføring av temasangen – der de åpenlyst håner publikummet som sløser bort tiden sitt på dette tøyset ved å synge «Everybody has something to do… everybody but you!».

Hvis du lurer på hvorfor så mye av spilletiden sløses bort på nærbilder av den ufyselige sangeren i dette bandet, så er svaret enkelt. Han er Byron Yordan, sønnen til produsent/ manusforfatter Philip Yordan. Og hvis du lurer på at hvorfor den kvinnelige hovedrolleinnehaveren i filmens siste segment er en så håpløs skuespiller, så er det fordi hun er kona til Philip Yordan. En legendarisk lurendreier kjent for å påta seg æren for andres arbeid, som tilbake i 1954 ble tildelt en Oscar for manuset til dramaet Broken Lance. Under McCarthy-tiden gjorde Philip Yordan et lukrativt levebrød på å selge manusene til svartelistede manusforfattere under sitt eget navn. Han tok halvpartenav inntektene og hele æren for å ha skrevet Johnny Guitar (1954), El Cid (1961) og Fall of the Roman Empire (1964), uten å gjøre noe særlig mer enn å cashe inn sjekkene. I mange år tjente Yordan store penger som wheeler-dealer i Hollywood, men på 1980-tallet hadde flaksen hans for lengst gått slutt.

Hans siste krampetrekninger besto i å skrive og produserte lurvete rett-på-video-filmer via sitt selskap Visto International. Night Train to Terror var et desperat forsøk på å presse litt penger ut av tre tapsprosjekter: rett-på-videofilmene Scream Your Head Off (1982), Gretta (1984) og Cataclysm (1980). For å gjøre alt litt ekstra komplisert var disse filmene allerede sluppet i flere forskjellige versjoner under en rekke alternative titler, og en håndfull spesialeffektscener ble spilt inn på nytt spesielt for Night Train to Terror. Ingen av disse filmene var særlig sammenhengende i utgangspunktet, men klippet ned til rundt en halvtime hver blir de ren dadaisme. Et oppsamlingsheat av løsrevne nakenscener og gørr som klarer å presse inn en imponerende mengde galskap på relativt kort tid. Night Train to Terror er sluppet på Blu-ray fra Vinegar Syndrome, i en spesialutgave som inkluderer fi lmen Gretta i sin helhet. Synd Vinegar ikke klarte å fi ske opp rettighetene til Cataclysm og Scream YourHead Off , men Blu-rayen kan uansett kjøpes rett fra vinegarsyndrome.com. Se samtidig: The Bullet Train (1975), The Midnight Meat Train (2008) og Snowpiercer (2013).

EKSTREM KULTILM

NIGHT TRAIN MURDERS

Italia – 1975
Regi: Aldo Lado.
Med: Flavio Bucci, Macha Meril, Gianfranco De Grassi & Enrico Maria Salerno.

«Most movies last less than two hours! This is one of everlasting torment!»

Tut tut, alle ombord overgrepsekspressen. Her kommer togtransportvarianten av Wes Cravens Last House on the Left, regissert av giallo-veteranen Aldo Lado (The Short Night of Glass Dolls, Who Saw Her Die?). De narkomane, langhårede slubbertene Blackie (Flavio Bucci) og Curly (Gianfranco De Grassi) plager intetanende fotgjengere under julerushet i Münchens handlegate. Hooliganene overfaller en forfylla julenisse og kutter opp den fine pelskåpa til en eldre frue, før de hopper på ekspresstoget til Italia. Her befinner også den uskyldsrene skolepiken Lisa (Laura D’Angelo) og hennes niese Margaret (Irene Miracle) seg, på vei hjem for å feire jul hos Lisas besteborgerlige foreldre i Verona. De naive jentene er ikke smarte nok til å holde seg unna Blackie og Curly, som skaper kaos, egler med passasjerene og til slutt trekker kniv mot en konduktør. Disse bøllene er allikevel forholdsvis ufarlige helt til de slår seg sammen med en navnløs overklassekvinne (Macha Meril), som bak sin respektable fasade skjuler et sosiopatisk sinnelag og en rød håndveske full av pornobilder.

Mens toget stopper på grunn av en bombetrussel velger Lisa og Margaret å bytte tog. De søker dekning i en mørk, folketom togvogn på et nedslitt natt-tog, der de snart får selskap av Blackie, Curly og den perverse overklassekvinnen. De presser seg inn i togkupeen, og tvinger skolepikene til å se at Blackie utfører eh.. obskøniteter med nymfomane kvinnen («Watch us! Watch us!!»). Deretter forlanger kvinnen at jentene stripper for dem, mens hun vrir seg i ekstase og slikker seg rundt munnen. Herfra sklir situasjonen skikkelig ut, mens de forsvarsløse skolejentene blir tvunget til å dele ut håndjegere og utsettes for de verste ting. Aldo Lado dveler ikke på disse hendelsene, men alt føles ekstra ubehagelig fordi han har viet såpass mye tid til å la oss bli kjent med disse jentene. Han har dessuten lirket inn en politisk undertone her: der de to bøllene representerer en primitiv underklasse, som blir manipulert av overklassekvinnen til å begå uhyrlige overgrep de neppe ville ha våget å utføre på egen hånd.

Lado vier også tid til å vise en katolsk kardinal som flørter med en ung gutt, samt en togkupe full av gamle nazister som synger kampsanger. Via en serie usannsynlige tilfeldigheter ender de tre voldtektsforbryterne opp hjemme hos Lisas foreldre, som kvelden før debatterte kriminalreform under en bedre middag. Ingen bombe at Lisas siviliserte kirurg-pappa (Enrico Maria Salerno) ender opp med å ta en barbarisk hevn med mye penistrauma, som allikevel føles temmelig tamt i forhold til grusomhetene vi er vitne til tidligere i filmen. Rollelista er fylt opp av skuespillere kjent fra Dario Argentos filmer, og det munnspill-dominerte musikksporet er komponert av Ennio Morricone. Hans står også bak en skikkelig sviske av en temasang (fremført av den greske smørsangeren Demis Roussos), som ikke kan sies å være det stolteste øyeblikk til noen av dem. Night Train Murders er langt fra like intens som Last House on the Left, men var drøy nok til å bli totalforbudt i England – der filmen endte opp på video nasties-listen. Filmen ble sluppet under et drøyt dusin titler, deriblant Torture Train, Second House on the Left, Late Night Trains og Last Stop on the Night Train. Nå tilgjengelig uklippet på Blu-ray i England fra 88 Films, og kan kjøpes frawww.amazon.co.uk. Se: Helltrain (1977), Terror Express (1980) og Snakes on a Train (2006).


Kommentarer


FLERE NYHETER

Image from the movie "Song to Song"
Anmeldelse

Song to Song

1 uke siden
Song to Song utgjør den tredje filmen i en slags «stilistisk trilogi» i Terrence Malicks karriere, hvor de to foregående filmene var To the Wonder...
Image from the movie "Lyst"
Anmeldelse

Lyst

1 uke siden
Lyst er nok den drøyeste skrekkfilmen som er laget i Norge, men kan også smekke seg med tittelen over å være den aller dårligste filmen jeg har...
Intervju

Familiemannen

1 uke siden
    - Jeg sitter i traileren. - Skikkelig luksusopplegg? - Ja, det er vel egentlig en slags husbil. - Kan du kjøre rundt og...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost