If Beale Street Could Talk
USA 2018
Regi: Barry Jenkins
Med: Kiki Layne, Stephan James, Regina King, Colman Domingo, Brian Tyree Henry
Genre: Drama
Premiere: 8. februar
6 stjerner
Moonlight vant Oscaren for beste fi lm i 2017, og at ikke Barry Jenkins nyeste er en av favorittene til å vinne årets pris, er et lite mysterium. Med If Beale Street Could Talk viser Jenkins seg som en sterk og unik stemme i den amerikanske filmbransjen, og med potensiale til å bli en av de helt, helt store. Hvert eneste element komplementerer det neste, hvert eneste valg er det riktige. Basert på James Baldwins roman ved samme navn, forteller filmen en historie som er spesifikt amerikansk, men som allikevel kjennes forunderlig universell. Hvert bilde er proppfullt av følelser og empati, de nærmest tvinger deg til å føle noe, men allikevel er det ikke manipulerende.
Alt kjennes liksom mer virkelig sett gjennom Jenkins’ øyne. Filmen domineres av fire farger: rødt, gult, grønt, og blått. Det høres kanskje glorete ut, men er tvert imot nydelig. Som om man aldri helt har sett disse fargene på denne måten før. Som om man kan gjøre farger til noe nytt. Og kanskje kan han det, Barry Jenkins. I samarbeid med fotograf James Laxton, kostymedesigner Caroline Eselin og produksjonsdesigner Mark Friedberg, skaper han et visuelt bilde av verden man helst bare vil krype inn i selv. Den kjennes varm, emosjonell, nærmest magisk – men alltid troverdig. Ulikt alt annet du vil se på kino i år.
Og allikevel matches det visuelle uttrykket. Av alt. Skuespillet er nyansert og kjemien unektelig. Stephan James alene maner fram ansiktsuttrykk som får tårene til å renne. Musikken er rørende og velbrukt. Manuset, selvsagt, er både treff ende og dypt. Filmen er langt mer enn kun den historien den forteller, den sier så inderlig mye mer. Om mennesker, om verden, om livet – og den gjør det på vakreste vis.
Mads Kvalvaag Halvorsen