INVASJONSMAKT!

Tekst: Espen Svenningsen Rambøl

Månenazistene angriper jorden igjen i Iron Sky: The Coming Race, Decepticon-ene pønsker på flere fantestreker i Bumblebee, og i Legofilmen 2 blir legoverdenen invadert av legoromvesener. Et greit påskudd til å sjekke ut filmer om invasjonsmakt. Glad jul i stuen!

Kultklassikeren


LIFEFORCE

USA – 1985
Regi: Tobe Hooper
Med: Steve Railsback, Peter Firth, Frank Finlay & Mathilda May

«The Cinematic Sci-Fi Event of the Eighties»

Tobe Hooper hadde opplevd sin største kassasuksess noensinne med Poltergeist, men i bransjen hvisket folk at filmen egentlig var regissert av Steven Spielberg. Etter å ha blitt sparket fra flere filmprosjekter (deriblant The Dark og Venom) hadde Hooper fått et rykte som upålitelig rotehode, som var så nedkjørt av rusproblemer at ingen våget å ansette ham. Vel, nesten ingen. Der de fleste andre i filmbransjen så en varseltrekant, så Cannon-studioet en gyllen mulighet. De hadde økt filmproduksjonen i hyppig tempo, og var ute etter å kjøpe seg respektabilitet. Så da falt det seg naturlig å signere skaperen av The Texas Chainsaw Massacre til en eksklusiv kontrakt på tre filmer, og tilby ham mer penger enn noen annen regissør hadde fått tidligere. Den første var en storslagen filmatisering av Colin Wilsons sci-fi-roman Space Vampires; Cannon Films mest ambisiøse prestisjeprosjekt, og deres mest kostbare produksjon noensinne. Hooper fikk frie tøyler, og et budsjett på 25 millioner dollar. Til sammenlikning; Poltergeist hadde kostet rundt ti millioner.

Tobe Hooper hyret inn flere av bransjens fremste fagfolk, inklusive effektmesteren John Dykstra og komponisten Henry Mancini. Hooper håpet på at rollelisten skulle inkludere Michael Caine, Anthony Hopkins og Terence Stamp, men ingen av dem hadde troen på prosjektet. Sir John Gielgud, Klaus Kinski, Billy Idol og Olivia Hussey forlot også prosjektet før innspillingen startet, og Hooper måtte nøye seg med en samling britiske teaterskuespillere. Trumfkortet var den velutviklede skjønnheten Mathilda May. En atten år gammen ballettdanser fra Frankrike, som tilbringer mesteparten av spilletiden kliss naken. Alt lå til rette for at Lifeforce ville bli årets store sommer-blockbuster i 1985, men det var bare ett problem. Manuset var ikke i nærheten av ferdig. Vel, det var flere problemer. Ikke minst at Tobe Hooper fortsatt slet med rusproblemer, så energinivået hans varierte med dagsformen.

Mannskapet ombord romfergen Churchill er i ferd med å utforske Halleys komet da de oppdager et 240 kilometer langt fallosformet romskip i kometens hale. Astronautene stiger inn i romskipets åpning, som minner mistenkelig om en enormt anus, og videre inn i vaginaliknende kanal som skjuler hundrevis av døde flaggermus-monstre. Lengre inn i skipet finner astronautene tre gjennomsiktige sarkofager med bevisstløse menneskeskikkelser, inklusive en overjordisk vakker kvinne (Mathilda May). Ekspedisjonen ledes av obersten Tom Carlsen (Steve Railsback), som tar med sarkofagene tilbake til romfergen – men da Churchill entrer jordens atmosfære er det ingen tegn til liv. Mannskapet er brent i hjel, men kapslene med de tre menneskeskikkelsene er helt uskadde. De blir fraktet til Det europeiske romforskningssenteret i London, der den nakne spacepiken våkner til live og suger ut livskraften til en av forskerne. Dr. Hans Fallada (Frank Finlay) slår fast hun må være en space-vampyr, som forfører ofrene med sin overnaturlige seksualitet, tømmer dem for sjelskraft – og smitter ofrene med et virus som forvandler dem til zombievampyrer. Space-piken spaserer naken ut av forskningslaboratoriet og ut i London, mens en romkapsel med oberst Carlsen blir funnet i Texas. Han flyr rett til England, og slår seg sammen med SAS-agenten Colin Caine (Peter Firth). Snart er London en postapokalyptisk krigssone under militær kantene, mens sultne spacevampyr-zombier spurter rundt mellom brennende dobbeltdekker-busser.

Ingen fare, Lifeforce er så mye merkeligere enn denne oppsummeringen. Pompøse, britiske teaterskuespillere fremfører knusktørr dialog med melodramatisk gravalvor, mens Steve Railsback overspiller som en Stanislavski-student på amfetamin. Spesialeffektene er tidvis storslagne, men konsekvent skranglete; med billige gummimasker, brennende modellbygninger og komiske lateksdukker som veiver impotent med stive armer. Lifeforce følger den typen drømmelogikk som man bare kan iscenesette med alt for mye penger, alt for mye kokain og et halvferdig manus – men denne galskapen likner ingenting annet du har sett. Mens Cannon-studioet håpet på en kommersiell sci-fi-film hadde Hooper laget en kostbar, kinky Hammer-film i stil med Quatermass-serien. Sånn i etterpåklokskap var det muligens ikke en vanntett plan å satse enorme summer på en historie om en storbrystet space-vampyr som forvandler ofrene sine til energisugende zombier. Men gud signe Cannon-studioet bare for forsøket. Tobe Hooper hadde fått frie tøyler til å lage Lifeforce, men etter å ha levert inn sin versjon av filmen mistet han all kontroll. Distributøren klippet ned filmen med 27 minutter før den ble sluppet på amerikanske kinoer, der den ble hånet av kritikere og sett av fint få. Her hjemme i Norge ble ikke filmen sett i det hele tatt, siden den ble totalforbudt. Lifeforce var en av de dyreste filmproduksjonene som hadde premiere i 1985, og den største fiaskoen. Tobe Hooper ble rystet av de negative reaksjonene, men fullførte sin Cannon-kontrakt med Invaders from Mars (1986) og The Texas Chainsaw Massacre Part 2 (1986). Lifeforce er sluppet på Blu-ray fra Arrow Video, med to utgaver av filmen (inklusive en lengre «international cut»). Se samtidig: Invaders from Mars (1953), The Thing (1982) og Night of the Creeps (1986).

Potensiell kultfilm


THE HIDDEN

USA – 1987
Regi: Jack Shoulder
Med: Kyle MacLachlan, Michael Nouri, Claudia Christian & Clarence Felder

«It’s only human on the outside…»

Ikke alle romvesener er interesserte i å kolonisere jordkloden. Noen nøyer seg med å drikke, herje, rane og råkjøre i dyre sportsbiler. Jack DeVries (Chris Mulkey) suser gjennom Los Angeles i en svart Ferrari, med hårmetall på stereoanlegget og baksetet fullt av penger fra sitt siste bankran. På sin glade vei gjennom MacArthur Park og West Hollywood sladder DeVries over en rullestolbundet pensjonist mens han headbanger til musikken, og meier ned to glassmestere som bærer en diger glassplate over veien. Deres velfortjente straff for å være så fordømt klisjefulle, antar jeg. DeVries’ kjøretur ender ved en politisperring, der Ferrarrien hans blir plaffet i småbiter. DeVries spaserer rolig ut av vraket, og smiler fornøyd mens sportsbilen eksploderer. Dette er bare de første minuttene av The Hidden, en livlig åttitallsgodbit som holder omtrent det samme energinivået hele veien. En bra blanding av «buddy cop»-action, sci-fi-thriller og svart komedie, som inneholder alt du trenger av en helt førsteklasses B-film.

DeVries overlever utrolig nok alt dette, og ingen kan helt begripe hvorfor denne milde regnskapsføreren plutselig gikk helt berserk. I løpet av de siste to ukene har han myrdet tolv mennesker, stjålet seks sportsbiler, ranet åtte banker, seks supermarkeder og en godteributikk. Mens DeVries ligger døende på sykehuset stabber han plutselig opp av sengen, og gulper opp en slimete parasitt inn i munnen på den katatoniske pasienten Jonathan P. Miller (William Boyett) – som våkner opp og fortsetter der DeVries sluttet. Han er den siste i rekken som er infisert av en kriminell romvesen-parasitt, som hopper fra kropp til kropp mens den lever ut alle sine hedonistiske fantasier. Politidetektiven Tom Beck (Michael Nouri) etterforsker saken, og må slå seg sammen med den besynderligeFBI-agenten Lloyd Gallager (Kyle MacLachlan). Før The Hidden hadde Kyle MacLachlan kun spilt inn to filmer for David Lynch: Dune (1984) og Blue Velvet (1986) – og han dro med seg mye av denne rollen da han to år senere spilte agent Dale Cooper i Twin Peaks. MacLachlan er det store trumfkortet i The Hidden, men det er også veldig mye annet å sette pris på her.

Filmen har et fiffig plott, og holder et høyt tempo mens alien-parasitten hopper fra kropp til kropp. Inklusive en hund. Etter 45 minutter tar den over kroppen til stripperen Brenda (Claudia Christian), som bokstavelig talt knuller ihjel sitt første offer før hun blir skutt ned fra et tak. The Hidden er full av biljakter, skuddvekslinger, action og brutal moro. Regissør Jack Shoulder gir samtidig hovedpersonene litt personlighet, og har gjennomsyret filmen med en kledelig sans for morbid humor. Jeg antar at man med litt akademisk godvilje kan tolke denne alien-parasitten som en legemegjøring av åttitallets «greed is good»-forbrukerkultur; men la oss ikke gjøre en underholdende B-film kjedelig ved å analysere den til døde. The Hidden er ren moro fra begynnelse til slutt, og varmt anbefalt. I motsetning til den forferdelige rett-på-video-oppfølgeren The Hidden II (1993). Tilgjengelig på Blu-ray fra Warner Archive i USA. Se samtidig: Strange Invaders (1983), I Come in Peace (1990) og The Borrower (1991).

Ekstremt japansk kultfilm


ZOMBIE ASS: TOILET OF THE DEAD

Japan – 2011
Regi: Noboru Iguchi
Med: Arisa Nakamura, Mayu Sugano, Asana Mamoru & Yuki

«We Are Going to Flush You!»

Stort mer japansk enn dette blir det ikke. Uniformerte skolepiker som tar i bruk kraftig tarmgass for å bekjempe alien-parasitter, tentakelmonstre og bæsjezombier. Nei, jeg er ikke direkte kjempestolt av at jeg etter over tjue år som forholdsvis profesjonell filmanmelder sitter her og skriver om en film med tittelen Zombie Ass: Toilet of the Dead, men her er vi altså. Noe sier meg at det kan drøye litt før jeg blir tildelt Pulitzer-prisen. Det er rimelig å anta at en film som dette ikke tar seg selv på blodig alvor, og vil overraske oss med sin dypsindige meditasjon over eksistensielle spørsmål. Nei, dette er bare en gjøglete tøysefilm med noen grenseoverskridende, grisete scener. Alt iscenesatt med mye pervo-entusiasme av Noboru Iguchi, som har bemerket seg med The Machine Girl (2008), RoboGeisha (2009) og Mutant Girl Squad (2010). Han drar den analfikserte toaletthumoren ned på et nivå vi ikke har sett siden Fart: The Movie (1991), og leverer alt du måtte forvente fra en film kalt Zombie Ass: Toilet of the Dead. Inklusive projektiloppkast, ballespark, ørretfiske, ungpikeklyster, slapstick-splatter, eksploderende hoder, eksploderende endetarmer, karate-fighting, rumpe-fighting, sprutbæsj, alvorsprat om mobbing, tentakelvoldtekt samt ekstremt mye fis.

Så det er bare å beklage. Allerede under filmens første minutter får vi stadfestet at Iguchi ikke er redd for å gå nye veier. Zombie Ass: Toilet of the Dead starter med at en zombie spyr opp diare i munnen på en tenårig pike med blodkreft, og fortsetter med en jente i hotpants som go-go-danser mens hun spiser pølse under åpningstitlene. Skolepiken Megumi (Arisa Nakamura) sørger over sin lillesøster Ko, som begikk selvmord i skam over at hun fjertet foran elevene som mobbet henne. For å distrahere seg selv fra tragedien blir Megumi med en vennegjeng på campingtur. De inkluderer Aya (Mayu Sugano), hennes narkomane kjæreste Tak (Kentaro Kishi) og nerden Naoi (Danny) – som bare er med for å skjære overdrevne grimaser mot kamera. Bimboen Maki (Anana Mamoru) er ute etter å fange ørret med bendelorm, sånn at hun kan lynslanke seg og bli fotomodell. Hun finner en feit bendelorm og gafler den i seg. Nom nom. Maki begynner umiddelbart å føle seg guffen i magen, og hennes eksplosive diare vekker til live en bæsjezombie på utedoen. Snart er landsbyen invadert av brunbeisede zombier («shit men», ifølge undertekstene) som gulper opp diare og kaster bæsj. Maki slipper en giftig promp, og slipper deretter ut et tentakelmonster fra sin verkende anus. Viser seg at byen er infisert av romvesen-parasitter, som den gale forskeren Dr. Tanaka (Kentaro Shimazu) har eksperimentert med for å kurere den dødssyke datteren Sachi (Yuki).

Megumi er handlekraftig, kan karate og er ikledd en fin Sailor Moon-matrosdress som blir kuttet opp sånn at puppen hennes spretter ut. Alt bygger seg opp mot det episke sluttoppgjøret med romvesen-parasittenes dronning, mens Megumi forvandler seg til en tentakelsuperhelt som flyr med hjelp av sur tarmgass. På veien får vi en masse replikker av David Mamet-klasse, inklusive gullkorn som «You fart and fart until you die. That is your fate»«That butt ate my bat!» og «Anal volcano!». Og ja, det finnes naturligvis et japansk grindcore-band med navnet Anal Volcano. Jeg er ikke helt sikker på om Noboru Iguchi føler at jenter som fiser er det mest gøyale i verden, eller det mest opphissende – men har mine mistanker. Iguchi startet filmkarrieren med fetisjpornofilmen Doctor’s Enema (1992), og etter Zombie Ass regisserte han et av segmentene i The ABCs of Death (2012), sammen med Ben Wheatley og norske Thomas Cappelen Malling. Iguchi ble tildelt bokstaven «F», og da sier det seg jo selv hva hans bidrag het. Ja, F for Fart. Zombie Ass: Toilet of the Dead er den perfekte filmen til å runde av bajsåret 2018. Ikke den filmen vi vil se, men den vi fortjener. Det kommer neppe som et sjokk at denne filmen er sluppet på Blu-ray i Tyskland. Geile scheissenlieben und frohes neues jahr! RIP Stan Lee og Nicolas Roeg. Se samtidig: Contaminaton (1980), Xtro (1982) og Meatball Machine (2005).

Filmmagasinet er Norges største rendyrkede magasin om film (målt i lesertall og opplag), og har en historikk som strekker seg helt tilbake til 90-tallet. Vi tar sikte på å favne bredt med underholdende tekster om de store filmene, samtidig som vi gjør plass til artikler og spalter som tar for seg kultfilmer, kvalitetsfilmer og uavhengige produksjoner. Norsk film er også et viktig satsningsområde for oss. Du finner oss på de fleste kinoene i Norge.

Følg oss

Random
Oscar 2019