PSYCHOFILM!

Tekst: Espen Svenningsen Rambøl

Mange psychoer på kino for tiden. Norske Psychobitch er kanskje ikke så skrekkelig psycho, men det er til gjengjeld James McAvoy i Glass, Matt Dillon i The House That Jack Built og hvem det nå enn er som plager familien i Jordan Peeles Us.

Kultklassikeren


WICKED, WICKED

USA – 1973
Manus & regi: Richard L. Bare
Med: David Bailey, Tiffany Bolling, Randolph Roberts & Scott Brady

«Twice the tension! Twice the terror!»

Filmmediet er full av fiffige nyvinninger. I 1959 introduserte Horrors of the Black Museum HypnoVista: et høyteknologisk format som besto av en forsoffen illusjonist som prøvde å hypnotisere publikum før filmen startet. I 1960 kom Scent of a Mystery i Smell-O-Vision, der forskjellige lukter ble sprøytet inn i kinosalen, mens Earthquake (1974) fikk kinosetene til å rise med hjelp av Sensurround-høyttalere. Dette var allikevel bare bjørnebær forhold til hva Wicked, Wicked kunne skilte med. En seriemorderthriller som skulle revolusjonere hele filmmediet med DuoVision. Ifølge traileren: «First there was color. Then sound. Then 3D and Cinemascope. Now, the most exciting new storytelling technique in film history: DuoVision!». Ha, ha. Nei. DuoVision var bare et fancy navn på de vi ellers kaller «split screen» (eller «delt lerret» på norsk), der bilderuten viser to opptak parallelt. Wicked, Wicked var langt fra den første filmen som tok i bruk delt lerret, en teknikk flittig brukt i alt fra The Boston Strangler (1968) til Woodstock(1970). Wicked, Wicked var imidlertid først ute med å selge «split screen» som et eget filmformat, og en av de første som brukte det som en sentral del av historiefortellingen under hele spilletiden.

Enslige blondiner har en tendens til å forsvinne sporløst fra Grandview-hotellet i California, og direktøren er overbevist om at de alle har stukket fra regningen. Vi vet allerede at kvinnene ble knivmyrdet av en seriemorder ikledd en vrengt Halloween-maske, og det tar ikke langt tid før vi får vite at gjerningsmannen er hotellets elektriker Jason Gant (Randolph Roberts). Så ja, dette er en tidlig slasher-film om en maskert morder ved navn Jason. Han har en hatefull fiksering på blondiner, etter å ha blitt seksuelt misbrukt av en blond adoptivmor i oppveksten. Mens hotelldetektiven Rick Stewart (David Bailey) etterforsker forsvinningene får hotellet besøk av sangeren Lisa James (Tiffany Bolling), som skal opptre i gallasalen de nærmeste dagene. Hun er tilfeldigvis Ricks ekskone, så det sier seg selv at de gjenopptar forholdet. Lisa er heldigvis brunette, så det burde ikke være et problem at Jason får ansvaret med å styre lyskasteren mens hun er på scenen. Men litt problem blir det allikevel, siden Lisa opptrer i en blond parykk. Alt ender i en morbid finale som inkluderer halshugging med hjemmelaget giljotin og håndball med et avhugget hode. Alt ble spilt inn på Hotel De Coronado i San Diego, som også dukket opp i Some Like it Hot (1959) og The Stuntman (1980). Wicked, Wicked er ikke nevnt med et ord på deres nettside, i motsetning til de andre filmene spilt inn der.

Det er vanskelig å tro at Wicked, Wicked hadde premiere i 1973; samme år som Mean StreetsThe Exorcist og Don’t Look Now. Med unntak av noen groteske scener gir deninntrykk av å være laget på midten av sekstitallet. DuoVision-formatet tilfører filmen fint lite, bortsatt fra noen fiffige øyeblikk som viser kontrastene mellom hva folk forteller og hva som egentlig skjedde. En gammel enke legger ut om sitt lykkelige ekteskap og karriere som berømt ballettdanser; mens den andre bilderuten avslører at hun var en lurvete stripper som drepte ektemannen sin. På et tidspunkt forteller Rick at han muligens drakk litt mer enn han burde etter at kona forlot ham, mens vi ser ham krype rundt på gulvet i fylla. Ting man kunne ha fortalt like bra med litt kryssklipping. Richard L. Bare klarer aldri bygge opp noen spenning, og fyller opp lydsporet med plagsom orgelmusikk tatt rett fra The Phantom of the Opera. Han hadde planer om flere filmer i DuoVision, men alt ble skrinlagt etter at Wicked, Wicked floppet. Formatet var lite kostnadsvennlig, siden man var nødt til å filme dobbelt så mange scener som for en normal spillefilm, og redigeringsarbeidet tok nesten et år. Wicked, Wicked fikk dessuten minimal forhåndsomtale, fordi MGM-eieren Kirk Kerkorian sugde ut penger fra studioets markedsføringsbudsjett for å bygge et kasino i Las Vegas. På grunn av «split screen»-formatet kunne heller ikke filmen vises på TV eller slippes på video, men etter flere års restaureringsarbeid ble Wicked, Wicked til slutt utgitt på DVD fra Warner Archive i 2014. Se samtidig: Peeping Tom (1960), Twisted Nerve (1968) og I Start Counting (1970).

Potensiell kultfilm


BUTCHER, BAKER NIGHTMARE MAKER

USA – 1981
Regi: William Asher
Med: Jimmy McNichol, Susan Tyrrell, Bo Svenson & Bill Paxton

«A Haunting Rhyme for Bedtime»

Denne forskrudde psycho-thrilleren druknet i havet av mer stereotypiske slasher-filmer, og følger definitivt ikke formelen. Til gjengjeld er Butcher, Baker Nightmare Maker full av tabubelagte temaer; og tar for seg en mentalt forstyrret kvinnes seksuelle begjær for sin egen adoptivsønn. Billy (tenåringsidolet Jimmy McNichol) mistet begge foreldrene sine i en brutal «bremsene virker ikke og vi får en tømmerstokk gjennom frontruta»-ulykke som barn, og ble oppdratt av sin tante Cheryl (Susan Tyrell). Hun er mer enn litt fiksert på adoptivsønnen, og har ingen problemer med å overskride intimsfæren hans. Mens Billy fyller sytten år mister tante fotfestet, livredd for at han skal dra til Denver for å studere på et basketball-stipend. At Cheryl har klart å holde fasaden oppe frem til nå er imponerende, med tanke på hvor sprøyte ustabil hun viser seg være. Cheryls forsøk på å forføre TV-reparatøren Phil Brody (Caskey Swaim) ender med at hun stikker ham ihjel med en forskjærkniv så blodet spruter. I samme sekund kommer Billy hjem fra skolen for å feire fødselsdagen sin. Gratulerer med dagen!

Tante Cheryl dikter opp en løgnhistorie om at TV-reparatøren prøvde å voldta henne, men politidetektiven Joe Carlson (Bo Svenson) tror ikke på et ord av hva hun sier. Mest fordi ofret var i et hemmelig, homofilt forhold til Billys baskeballtrener Tom Landers (Steve Eastin). Carlson mistenker isteden at Billy er en «fag» som myrdet Brody fordi de var i et «perverst» trekantforhold. Det er litt oppviglersk at den staute politimannen som vanligvis ville ha løst saken isteden viser seg å være en inkompetent, fordomsfull sosiopat med et frådende hat for homofile. La gå at absolutt alle ser ut til å tro at Billy er homse, inklusive hans klysete rival på basketball-laget (spilt av en ung Bill Paxton). Ikke helt uten grunn. Billy har et uvanlig nært forhold til basketball-treneren Tom, svinser rundt i bar overkropp og ikke virker særlig interessert i den søte kjæresten Julia (Julia Duffy). Men ham om det. Butcher, Baker tar seg god tid i oppløpet, men det gjør bare alt desto mer minneverdig når filmen går helt av hengslene. Tante Cheryl akter ikke å gi slipp på Billy, så hun klipper av seg håret, forgifter melken hans med beroligende midler og slakter alle som står mellom dem med en machete. Ikke et stort sjokk at psykotante drepte foreldrene til Billy, men det er en overraskelse at Cheryl viser seg å være (spoiler!) Billys biologiske mor. Noe som gjør hennes forsøk på å kline med ham og replikker som «I’m your girlfriend now!» litt mer tvilsomme.

Det er uvisst hvor mye av dette som ble improvisert frem av Susan Tyrell, men jeg tipper: mesteparten. Hun gjør en totalt hemningsløs tenna-i-tapetet-prestasjon, som til tider virker direkte sarkastisk i sitt rabiate overspill – og Tyrell går til angrep på motspillerne sine med en så rasende kraft at man frykter for deres sikkerhet. Susan Tyrell hatet angivelig både innspillingen og den ferdige filmen med lidenskap, men den ville ikke ha vært en brøkdel så underholdende uten henne. Butcher, Baker er såpass skrullete at det er lett å skjønne at den aldri fant sitt publikum. Produsentene testviste filmen i en kinosal full fjortisjenter som ville se sitt idol Jimmy McNichol, og det endte angivelig med hysterisk skriking som varte over åtte minutter i strekk. Butcher, Baker Nightmare Maker havnet på «video nasties»-listen i England under den forkortede tittelen Nightmare Maker, trolig mer på grunn av det blodige coverbildet enn selve innholdet. Den var tilgjengelig usensurert på video i Norge som Night Warning, men ble snart inndratt og totalforbudt. Siden den gangen har filmen vært vrien å oppdrive, men den ble sluppet på Blu-ray i en begrenset spesialutgave fra Code Red i 2017. Se samtidig: The Love Butcher (1975), White of the Eye (1987) og Star Time (1992).


Ekstrem kultfilm


THE EVIL WITHIN

USA – 2002-2017
Manus & regi: Andrew Getty
Med: Frederick Koehler, Sean Patrick Flanery, Dina Meyer & Michel Berryman

«You can’t run from a nightmare»

Bak denne intetsigende tittelen skjuler det seg noe helt spesielt! Et selvfinansiert lidenskapsprosjekt skapt av en eksentrisk mangemillionær med seriøse rusproblemer, som investerte store deler av sin personlige formue i filmen, jobbet som besatt med den i over tretten år og døde noen dager etter at arbeidskopien var ferdig. Regissør/manusforfatter/ produsent/spesialeffektdesigner Andrew Getty var barnebarnet til den notoriske olje-milliardæren J. Paul Getty, en av de rikeste mennene i USA. Ja, det samme Getty som var temaet i Ridley Scotts All the Money in the World (2017) og kabelserien Trust (2018). Getty-familien har vært rammet av flere skandaler og tragedier enn det er plass til å ramse opp her; med en forhistorie som inkluderer rusmisbruk, dødelig sykdom, selvmord og kidnapping. Andrew Getty baserte manuset til The Evil Within på intense mareritt som hadde plaget ham siden barndommen, og gjorde det til sin livsoppgave å få filmen produsert. Hva viet han all sin energi til å skape? En forrykt rett-på-hjemmekino-thriller om en hjerneskadet mann som lar seg overtale av sitt demoniske speilbilde til å starte en karriere som seriemorder.

Dennis (Frederick Koehler) er en kilde til konstant dårlig samvittighet for storebroren John (Sean Patrick Flanery). Han har viet livet til å ta vare på den psykisk utviklingshemmede lillebroren, noe som går hardt utover forholdet til forloveden Lydia (Dina Meyer). Dennis er plaget av grusomme mareritt om truende skikkelser, som får ham til å tvile på sin egen virkelighet. Den psykiske helsen hans blir enda verre etter at John plasserer et antikt speil på gutterommet hans. Snart har Dennis lange samtaler med sitt eget speilbilde; som skjuler en mer veltalende, utspekulert utgave av Dennis – og fra tid til annen forandrer seg til demon spilt av The Hills Have Eyes-kjenningen Michael Berryman. Speilbildet beordrer Dennis til å gå ut og drepe; først hunder, katter og barn. Snart andre mennesker i nabolaget, inklusive den søte iskrempiken Susan (Brianna Brown), som Dennis er hemmelig forelsket i. Det antydes at speildemonen vil sørge for at Dennis blir smartere for hvert mord han begår, men i likhet med alt annet i filmen er dette litt uklart. The Evil Within opererer på ren drømmelogikk, der ingen snakker som noe i nærheten av humanoide skapninger, og Gettys besettelser blir ufrivillig eksponert. Alt bygger seg opp til en mareritt-finale som inkluderer en drill i hodet og en uthulet kvinne brukt som marionettdukke. Noen av drømmesekvensene er fantasifulle, og til tider imponerende forskrudde. Synd at så godt som hvert bidige minutt er viet til Frederick Koehler irriterende «full retard»-overspill, som ville ha virket skrekkelig «problematisk» allerede for sytten år siden – og i dag er imponerende i utakt med tidsånden.

Sånn ellers er The Evil Within omtrent det man kan forvente seg av et lidenskapsprosjekt skapt av en ustabil mangemillionær med skolten full av crystal meth. Ikke akkurat et tapt mesterverk, men heller ingen lattervekkende kalkun på nivå med The Room eller Birdemic. Historien om alt som skjedde bak kamera er mye mer fascinerende en noe som skjer foran. Andrew Getty forskanset seg i sitt kråkeslott i Hollywood Hills, der så godt som alt ble spilt inn. Opptakene startet i 2002, og Getty kom stadig i konflikter med staben. Filmteamet ble stadig byttet ut og flere skuespillere forlot prosjektet. Innspillingen ble til slutt fullført i 2008, og de neste årene jobbet Getty manisk med etterarbeidet. Han bygde animatroniske dukker, eksperimenterte med stop-motion-animasjon, og ville forsikre seg om at hvert eneste sekund var perfekt. Getty investerte rundt seks millioner dollar fra egen lomme, og bygget om en fløy i herskapshuset sitt til et filmstudio. Han jobbet med The Evil Within frem til filmklipperen Michael Lucceri endelig fullførte en arbeidskopi mars 2015. Andrew Getty døde to dager senere, 47 år gammel. Fyren hadde utviklet så seriøse rusproblemer at det er forbausende at han ikke døde tidligere. Hvis filmen virkelig kostet seks millioner dollar er det nærliggende å mistenke at budsjettet inkluderte tretten års overforbruk av metamfetamin. Blu-ray-utgivelsen fra britiske Screenbound er blottet for ekstramateriale, men jeg håper virkelig at noen lager en grundig dokumentar om produksjonen. Se samtidig: Maniac (1980), Nightmares in a Damaged Brain(1981) og The New York Ripper (1982).

Filmmagasinet er Norges største rendyrkede magasin om film (målt i lesertall og opplag), og har en historikk som strekker seg helt tilbake til 90-tallet. Vi tar sikte på å favne bredt med underholdende tekster om de store filmene, samtidig som vi gjør plass til artikler og spalter som tar for seg kultfilmer, kvalitetsfilmer og uavhengige produksjoner. Norsk film er også et viktig satsningsområde for oss. Du finner oss på de fleste kinoene i Norge.

Følg oss

Random
Disco