The House That Jack Built
USA 2018
Regi: Lars von Trier
Med: Matt Dillon, Bruno Ganz, Uma Thurman, Sofie Gråbøl
Genre: Drama/Thriller
Premiere: 25. januar
3 stjerner
På det ytre plan handler The House that Jack Built om en seriemorder spilt av Matt Dillon, som tilstår sine synder ovenfor en mystisk lytter. Gjennom fem tilfeldig utvalgte episoder, får vi innblikk i noen av drapene han har gjort, både hvor tilfeldige og hvor planlagte de kan være, og hvor mye flaks han har hatt som slipper unna med det. Jack ser på seg selv som en kunstner som dreper med en gudegitt kunstners hånd, skråsikker på at hans bestialske midler vil tilgis i lys av det endelige resultatet. Ikke ulikt regissør Lars von Trier selv. For der kommer det andre planet inn i bildet. Filmen er åpenbart ment å tolkes som en slags tilståelse fra regissøren selv.
Å høre Jacks gjennomgående dialog med sin ene publikummer, spilt av Bruno Ganz, er som å være vitne til von Triers indre demoner argumentere mot hverandre (ikke ulikt rammefortellingen i von Triers forrige film Nymphomaniac). På den ene siden en kompromissløs kunstner med en noe shady historie, på den andre siden en realist som vet at hovmod står for fall. Underveis refereres det i hytt og pine til Dante, Glenn Gould, William Blake, Hitler, og ikke minst alle von Triers tidligere filmer, ganske bokstavelig talt.
Navlebeskuende? Helt klart. Dypt? Tvilsomt. Underholdende? Ja, for all del. Det er flere av sekvensene som er relativt morsomme. Volden er ofte såpass grafisk at det definitivt er meningen å sjokkere. Men når filmens hensikt om å være et portrett av kunsten mislykkes, og meta-fortellingen om von Triers karriere virker påtvunget, føles det dessverre heller platt enn innsiktsfullt og spennende. Lars von Trier peker nese til verden, men provoserer ikke så voldsomt likevel.
Nicolai Berg Hansson