Lars von Trier

Instruksjon

Tekst: Nicolai Berg Hansson Foto: PR/Nordisk Film Distribusjon

Provokatøren – både i sin kunst, sine utsagn og sin oppførsel – er aktuell med seriemorderfilmen The House That Jack Built.

2011 gikk det så langt som at han kom med det noen vil kalle «Hitler-sympatiske» utsagn under Cannes-festivalen, og han ble bannlyst fra festivalen på ubestemt tid (noe han ikke skammet seg over, da han dukket opp på Berlinalen noen år senere med en egen-trykket t-skjorte med Cannes-logoen og tittelen «persona non grata» under). Bannlysingen varte bare fram til 2018, da han fikk returnere med sin nyeste film, The House that Jack Built.

Matt Dillon spiller Jack, en seriemorder som i løpet av 12 år terroriserer Washington. Filmen splittet kritikere, som von Triers filmer alltid har gjort, og er en 2 1/2 time lang utforskning i vold og lidelse. Også disse ikke helt ukjente elementer for von Trier. Filmene hans har alltid polarisert både publikum og kritikere, og etterhvert har det blitt vanskelig å skille den selvhøytidelige regissøren fra kunsten hans.

DOGME-REGISSØREN

Han har hatt en interessant karriere. Den begynte i 1984 med The Element of Crime, en noir-aktig detektivhistorie, som han deretter fulgte opp med Epidemic (1987) og Europa (1991). Disse tre faller innenfor det både han og publikum nå kaller «Europa-trilogien». Alle filmene kjennetegnes av dystre, dystopiske framstillinger av kontinentet, og en tendens til å sette stil og konvensjoner framfor narrativ handling og action. von Trier selv har uttalt at filmene først og fremst var øvelser i å mestre de tekniske aspektene ved filmskaping, så han deretter kunne fokusere på å fortelle gode historier senere i karrieren.

Han var med på å stifte Zentropa Film med produsent Peter Aalbæk Jensen, et selskap som har produsert alt fra dype kunstfilmer og kostymedramas til hardcore porno. I 1995 skrev han Dogme-manifestet sammen med regissør Thomas Vinterberg (Festen, Jakten), en type filmatisk bevegelse som kaster fra seg mange av de mest elementære delene av filmskaping, og setter strenge regler for hva som er tillat å gjøre iht historie, skuespill og tematikk. Hvorvidt dette var et faktisk forsøk på å gjøre et maktskifte fra produsentene til regissøren, eller bare en måte å lage kvalm på i dansk filmindustri, kan diskuteres, ettersom begge regissørene kjapt beveget seg bort ifra sine egne regler. Bevegelsen skapte riktignok internasjonal oppmerksomhet, og skulle være en viktig del av å forme von Triers filmspråk det neste tiåret.

INTERNASJONALT GJENNOMBRUDD

Den eneste rene Dogme-filmen han har laget var Idiotene fra 1998, som skildrer en gjeng som prøver å finne sitt indre jeg ved å oppføre seg som psykisk utviklingshemmede. Det er derimot de to filmene som omkranser den, Breaking the Waves (1996) og Dancer in the Dark (2000) som ble hans store internasjonale gjennombrudd og fortsatt ses på av mange som hans to beste. Med Breaking the Waves beviste han en gang for alle sin teft med skuespillere, da Emily Watson gjør en helt oppsiktsvekkende sterk prestasjon, en rolle hun ble nominert til Oscar for (men tapte mot Frances McDormand i Fargo). Dancer in the Dark er en slags musikal med Björk i hovedrollen. Når man kombinerer to så sterke egoer som den danske regissøren og den islandske musikeren har, er det kanskje dømt til å bli trøbbel. Det var visst en ekstremt utfordrende innspilling for dem begge, men da filmen ble vist i Cannes, resulterte det i en Gullpalme til von Trier og prisen for beste kvinnelige skuespiller til Björk, som nesten aldri hadde spilt i film før, og heller ikke siden. Her spiller hun en lidende kvinne med et løst grep om virkeligheten, som er i ferd med å bli blind og stort sett bare møter motgang.

SEKSUELL TRAKASSERING

I kjølvannet av #metoo i 2017 kom det fram en del stygge ting om von Trier angående denne innspillingen. Björk anklaget ham for å seksuelt trakassere henne gjennom hele innspillingen, til det punkt at han nesten krøp over fra sin balkong til hennes for å ligge med henne, så hun måtte gjemme seg i rommet ved siden av. Hun følte seg latterliggjort og utnyttet av både regissøren og crewet, og hevder de brukte Weinstein-metoden med å fabrikere historier om henne i pressen for å undertrykke anklagene hennes.

VONDT OG MESTERLIG

Slike ting gjør det vanskelig å skille kunstneren fra personen, og von Trier har ikke gjort det lettere for seg selv siden. Med unntak av den eksperimentelle metafilmen De fem benspænd (2003) og komedien Direktøren for det hele (2006), har han laget filmer som er vonde og samtidig mesterlige som perler på snor, med Dogville (2003) og Manderlay (2005), og det som kalles depresjons-trilogien, bestående av Antichrist (2009), Melancholia (2011) og Nymphomaniac (2013). I undertegnedes øyne er det spesielt de tre siste som er hans virkelige mesterverk. Her har regissøren beveget seg inn i et Tarkovskij-aktig landskap av tablåer og drømmeaktige sekvenser, gjerne mens han utforsker menneskets plass i naturen – som er både vakker og fiendtlig. Det var antakeligvis en del som fikk nok av von Trier etter en stygg kjønnslemlestelse-scene i Antichrist, men for de som fortsatt holder ut, har filmene masse å by på. Og nå spørs det om ikke The House that Jack Built overgår alt det grafiske han har laget tidligere.

Filmen var egentlig tenkt som en åtte-episoders TV-serie, ikke ulikt Riget som von Trier lagde på 90-tallet. Det er ikke vanskelig å se for seg at en seriemorder-film fra morderens perspektiv byr på problematiske og uhyggelige scener. Under visningen i Cannes var det visstnok mer enn 100 stykker som forlot salen. Lars von Trier har selv uttalt: «Det er viktig å ikke bli elsket av alle, fordi da har du feilet. Jeg er ikke sikker på om de hatet den nok. Hvis en film blir for populær, er det et problem. Men jeg mener mottakelsen var akkurat riktig».

Filmmagasinet er Norges største rendyrkede magasin om film (målt i lesertall og opplag), og har en historikk som strekker seg helt tilbake til 90-tallet. Vi tar sikte på å favne bredt med underholdende tekster om de store filmene, samtidig som vi gjør plass til artikler og spalter som tar for seg kultfilmer, kvalitetsfilmer og uavhengige produksjoner. Norsk film er også et viktig satsningsområde for oss. Du finner oss på de fleste kinoene i Norge.

Følg oss

Random
Vox Lux