GAMLING SPESIAL

Tekst: Espen Svenningsen Rambøl

Happy Ending, The Old Man and the Gun og Claire Darlings siste påfunn beviser at man kan beholde futten over pensjonsalderen, mens grøsserne The Curse of La Llorona og Greta beviser at alderdom kan være skikkelig skummelt. Disse gamlingene er skumlere.

Kultklassikeren



WHAT EVER HAPPENED TO BABY JANE?

USA – 1964
Regi: Robert Aldrich
Med: Bette Davis, Joan Crawford, Victor Buono & Wesley Addy

«You’d better be shockproof before you dare find out!»

The Dirty Dozen-regissøren Robert Aldrich var på bunnen av karrieren da han fikk tilbud om å regissere en morbid-campy lavbudsjettgrøsser basert på en pocketbok av Henry Farrell. I 1917 var Baby Jane Hudson en bedårende barnestjerne, kjent for kvalmende sukkersøte sanger som «I’ve Written a Letter to Daddy». Storesøsteren Blanche dyttes i bakgrunnen, men atten år senere er rollene byttet om. Alle har glemt Baby Jane, mens Blanche blomstrer opp og blir en berømt filmstjerne. Suksessen får en brå slutt etter at Blanche lammes i en bilulykke, og en døddrukken Baby Jane får skylda. Innen What Ever Happened to Baby Jane? spoler frem til 1962 er de begge et skrekkeksempel på hva som kan skje når berømmelsen kommer for tidlig, og forsvinner altfor fort. Blanche (Joan Crawford) triller bittert rundt i en rullestol, mens gamle Baby Jane (Bette Davis) har totalt mistet vettet – og sprader fortsatt rundt i pikekjolen sitt, med fjeset dynket fullt av pudder. Søstrene bor sammen i et kråkeslott i Los Angeles, men Blanche vurderer å selge huset og deretter plassere Baby Jane på et mentalsykehus. Baby Jane har andre planer. Hun låser søsteren inne, dreper en brysom hushjelp med hammer – og planlegger sitt store comeback.

Aldrich gjorde et kupp ved å rekruttere Bette Davis og Joan Crawford til hovedrollene. Ikke bare fordi historien spilte så hensynsløst på deres famlende status som aldrende filmstjerner, men også fordi de var kjent for å hate synet av hverandre – noe som merkes på den giftige kjemien deres i filmen. Crawford og Davis hadde en bitter feide gående under store deler av karrieren; som ble enda bitrere under innspillingen av What Ever Happened to Baby Jane? Den smålige oppførselen deres sikret mye presseomtale, men samtidig veldig dårlig stemning under opptakene. Joan Crawford tredde på seg et belte med tunge blylodd før en scene der Davis må dra den invalide rollefiguren hennes ut en dør, bare for å ødelegge ryggen hennes. I en annen scene sparket Davis henne hardt i fjeset. Sånn gikk dagene. Crawford spredde pikante løgnhistorier i sladrespaltene om Davis, som på sin side uttalte til pressen at «Jeg ville ikke ha pisset på Joan Crawford om hun sto i brann!» og «Hun har ligget med hver eneste mann i Hollywood bortsett fra Lassie!». Da Davis sanket en Oscar-nominasjon for rollen som Baby Jane startet Crawford en intens kampanje for å forsikre at hun ikke vant, og avtalte å plukke opp statuetten for de andre som var nominert. Rivaliseringen deres var temaet i kabelserien Feud (2017), der Jessica Lange og Susan Sarandon gir nyanserte portrett av Crawford og Davis – uten å legge skjul på at de begge kunne være en håndfull.

Selv om What Ever Happened to Baby Jane? var en beskjeden lavbudsjettproduksjon forventet de fleste at filmen ville bli en knusende fiasko. Isteden endte den opp med å bli en av årets største kassasuksesser i 1962, og et popkulturelt fenomen som saket fem Oscar-nominasjoner. Baby Jane skapte dessuten en eldrefobisk undersjanger som foraktfult ble kalt «Hagsploitation», og «Psycho-biddy». I virkeligheten var hverken Betty Davis og Joan Crawford særlig gamle da filmen ble laget; førstnevnte var 54, mens sistnevnte hadde fylt 57. What Ever Happened to Baby Jane? ble et skikkelig comeback for dem begge, og sikret dem roller som gale damer i skrekkfilmer i flere år fremover. Davis spilte inn blant annet Hush… Hush, Sweet Charlotte (1964) og Scream, Pretty Peggy (1973), mens Crawford dukket opp i William Castles Strait-Jacket (1964) og Berserk (1967). Hun endte karrieren med lavbudsjett-kalkunen Trog (1970), som var en så knusende ydmykelse at Crawford ga den religiøse sekten Christian Science æren for å ha reddet henne fra å begå selvmord i skam. What Ever Happened to Baby Jane? er sluppet på Blu-ray i en 50th Anniversary Edition fra Warner.

Potensiell kultfilm


NEXT OF KIN

Australia – 1982
Regi: Tony Williams
Med: Jacki Kerin, John Jarratt, Alex
Scott & Gerda Nicolson

«There’s no place like home, bloody home.»

På åttitallet var Australia en så pålitelig kilde til exploitation-filmer at de skapte sin egen nasjonal-sjanger: «Ozploitation». I et forsøk på å styrke den lokale filmproduksjonen innførte den australske regjeringen i 1981 incentivordningen «10BA», som sikret filmprodusenter en skatterefusjon på 150 prosent. De var nærmest garantert profitt bare ved å lage en film, så det neste tiåret ble en frodig tid for «Ozploitation». Samme år ble det laget over førti filmer under dette systemet. En av de aller beste av dem er Next of Kin, som ble snekret sammen på rekordtid under forutsetning av at filmen var ferdig før skatterefusjonstidsfristen utløpte. Den newzealandske reklamefilmskaperen Tony Williams ble rekruttert til å regissere det som opprinnelig skulle være en svart komedie; men snart ble forvandlet til noe mye mørkere. Williams skrev om manuset, men hadde bare kommet til andreutkastet da opptakene måtte starte. Han viste seg imidlertid å være en mesterlig håndverker med høyt ambisjonsnivå.

Den unge spesialskolelæreren Linda Stevens (Jacki Kerin) vender tilbake til hjembyen etter at moren dør, og etterlater henne familiegodset Montclaire. Et avsidesliggende, viktoriansk kråkeslott som er bygget om til et aldershjem, drevet av forstanderen Connie (Gerda Nicolson) og legen Barton (Alan Scott). Linda er ikke helt fortrolig med å være hjemme igjen, og er plaget av mareritt; om groteske, gamle gubber under vann som prøver å advare henne. Uroligheten blir ikke mindre etter at en av beboerne blir funnet druknet i badekaret. Linda opplever merkelige fenomener: alle vannkranene på badet skrur seg plutselig på. Hun skimter en skikkelse i vinduet sitt, og ser en fontene full av blod. Linda gjenopptar kontakten med ungdomskjæresten Barney (John Jarratt), en godmodig brannmann som snart blir en slags kjæreste. Det er allikevel vanskelig for henne å stole på noen, og paranoiaen øker. Særlig etter at Linda begynner å lese morens dagbøker, som avslører at hun opplevde liknende fenomener tjue år tidligere. Er Montclaire hjemsøkt av et geriatrisk spøkelse, kødder en av de gamle beboerne med hodet til Linda, eller er hun i ferd med å miste fotfestet?

Under den første timen er det umulig å vite om Next of Kin er en spøkelseshistorie, en slasher-film, et gotisk mysterium eller en psykologisk thriller. Mest av alt minner dette om en australsk giallo, og Tony Williams var klart inspirert av italiensk film. Han hevder at Last Tango in Paris (1972) og Roger Vadims Blood and Roses (1960) var visuelle forbilder, men dette minner også mye om de første filmene til Dario Argento. Next of Kin er på alle måter en «slow burn», som tar seg god tid til å suge opp atmosfæren, før alt detonerer i et velorkestrert mareritt. En skikkelig stemningsfull thriller, med et effektivt, elektronisk musikkspor av Tangerine Dream-medlemmet Klaus Schulze. Tony Williams’ tekniske kompetanse merkes hele veien; med ambisiøs kameraføring, lange steadycam-tagninger og scener spilt inn i ultra high speed. Williams snauset bort flere scener for å fokusere på atmosfæren, inklusive en kampscene som ville ha gjort filmen betydelig blodigere. Dette materialet er dessverre tapt, men en rekke bilder fra dem kan ses på Blu-ray-utgivelsen.

Det er forbausende at en så talentfull regissør aldri fikk sjansen til å lage mer spillefilm; Williams gikk tilbake til reklamefilmbransjen og drev senere et filmselskap. Enda mer tragisk at dette også ble den siste filmen til filmfotografen Gary Hansen, som ble drept i en helikopterulykke kort tid etter innspillingen. Next of Kin druknet i havet av australske filmproduksjoner, og fikk minimal oppmerksomhet i hjemlandet. Williams sanket allikevel prisen som beste regissør på Sitges-festivalen i 1981 (foran nesa på Sam Raimi, som var nominert for Evil Dead!), og filmen samlet opp fans i USA. En av dem er Quentin Tarantino, som sammenliknet den med Stanley Kubricks The Shining i dokumentaren Not Quite Hollywood: The Wild, Untold Story of Ozploitation! (2008). Filmen var tilgjengelig på video i Norge kort tid etter den australske premieren, under tittelen Onsdskapens hus. Siden den gang har den vært vrien å oppdrive, frem til australske Umbrella slapp Next of Kin i en innholdsrik Blu-ray-spesialutgave i fjor. Dette er en tidløs, atmosfærisk godbit som fortjener mer oppmerksomhet. Varmt anbefalt! Se samtidig: Rabid Grannies (1988), The House of the Devil (2009) og The Taking of Deborah Logan (2014).



Ekstrem kultfilm


THE GREASY STRANGLER

USA – 2016
Regi: Jim Hosking
Med: Michael St. Michaels, Sky Elobar, Elizabeth De Razzo & Gil Gex

«Get ready to get greasy.»

Vel, dette var snuskete. En bisarr seriemorder-antikomedie som utspiller seg i et alternativ univers, befolket av uappetittlige mennesker som har et veldig avslappet forhold til nakenhet, kroppsvæsker og pinlig oppførsel. Regidebutanten Jim Hosking har skapt sin egen verden, som befinner seg et sted mellom John Waters, Eraserhead, Tim and Eric og Napoleon Dynamite. På ketamin. Etter verdenspremieren på Sundance-festivalen ble The Greasy Strangler mottatt med beskrivelser som «avskyelig», «vemmende» og «den typen film som bare vil bli likt av folk du ikke vil ha noe med å gjøre». Jeg vil ikke påstå at jeg direkte likte dette griseriet, men The Greasy Stranger fortjener en salutt for sin vilje til å gå nye veier. Den patetiske hentesveis-stakkaren Big Brayden (Sky Elobar) har bodd hele livet sammen med sin frastøtende, gamle pappa Big Ronnie (Michael St. Michaels). En lystløgner som er fiksert på å dynke all mat i fett, og insisterer på at han slett ikke seriemorderen The Greasy Strangler. Sånn apropos ingenting. De livnærer seg ved å gi guidede disco-turer, utkledd i matchende rosa fritidsdrakter og knestrømper. Privat foretrekker de å sprade rundt i underbuksa, mens de spiser bæsjeliknende pølser i sammen, og konstant kaller hverandre «bullshit artist!».

Far og sønn lever i en passiv-aggressiv symbiose, helt til Brayden for første gang får seg en kjæreste i den grovbygde, brunstige søtnosen Janet (Elizabeth De Razzio). Hun har frodig hårvekst nedentil, og innfinner seg med at Big Brayden har en bitteliten mikro-penis. Etter hvert innleder Janet også et seksuelt forhold til Big Ronnie, som har en diger, rottefjesformet penis. Ingen fare. Vi får sjansen til å studere den nøye, gjentatte ganger. Brayden blir skikkelig fortvilet over bedraget, særlig etter at pappa og Janet gjør narr av ham ved å hoppe rundt nakne og roper «hootie-tootie disco cutie!» flere hundre ganger. Dette sjalusipregede trekantforholdet spiser opp litt for mye av spilletiden, og leder oppmerksomheten bort fra det faktum at Big Ronnie er en seriemorder. Han kler seg kliss naken, kliner seg inn med grisefett, og dreper folk som irriterer ham. Det vil si: de aller fleste. Ronnie kveler en pølseselger til øynene hans spretter ut, og spiser deretter øyeeplene hans fritert i fett. Senere dreper han sønnens bestevenn Oinker (Joe David Walters), som går rundt med en grisesnute i strikk (for å dekke over at nesen hans er smuldret bort). Etterpå vasker Big Ronnie bort fettet i den lokale bilvasken, som drives av den blinde diskodanseren Big Paul (Gil Gex). Vel, helt til Big Ronnie halshugger ham, og danser naken rundt med det avkuttede hodet.

The Greasy Strangler haler ut scenene for å melke hver eneste dråpe av pinlig ubehag ut av dem, og gjør sitt beste for å få oss kvalme. Dette blir utmattende lenge før filmen er ferdig, så det er en lettelse at regissøren Jim Hosking klippet bort tre kvarter før verdenspremieren. Jeg var dessuten litt lettet over å oppdage at hovedrolleinnehaverne var utstyrt med spesiallagede løspeniser. Både for deres del og vår. Isj. Jeg tippet at The Greasy Strangler slår en rekord når det gjelder mannlig nakenhet utenfor pornobransjen; inklusive flere tilfeller av geriatriske rumpehull. Mange takk. Før dette hadde Hosking bare regissert et segment i antologifilmen ABC’s of Death 2 (2014), med tittelen «G for Grandad». Han er langt fra den villmannen man kan ledes til å tro; en tørrvittig brite som hevder at han bare har laget en «søt, uskyldig og på mange måter barnslig film». Fun Fact: 75-åringen Michael St. Michaels har en fortid som John Travoltas personlige frisør. Han ser ut som en livs levende Simpsons-figur, og gjør en fascinerende hemningsløs rolleprestasjon her. The Greasy Strangler er produsert av Ben Wheatley og Elijah Wood, og er utstyrt med et monotont Chiptune-møter-Chipmunks-musikkspor av Andrew Hung fra Fuck Buttons. Fett nok. The Greasy Strangler er tilgjengelig på Blu-ray i en «Special Director’s Edition» fra FilmRise i USA. Se samtidig: Frightmare (1974), Anguish (1987) og House on Tombstone Hill (1988).