Jacques Audiard

Feature

Tekst: Einar Aarvig Foto: PR / Arthaus

Fra franske byer til western-landsbygda, men stadig like hardkokt.

Det franske ordet «polar» betegner en genre som har blitt noe av et varemerke for landets filmskapere: Hardkokte krimthrillere, gjerne med organiserte forbrytere og ruskete helter, alt i mørke bilder og med et pessimistisk menneskesyn.

MORRICONE

Jacques Audiards tidlige filmer sklir pent inn i båsen. Egentlig ville pariseren, som er arvelig belastet med filmskapere i familien, gjøre helt andre ting. Studere litteratur og filosofi og kanskje bli lærer. Det er muligens typisk fransk at det var en kjæreste som fikk ham på andre tanker. Etter noen år som regiassistent begynte han en karriere som manusforfatter, og gjennombruddet var actionkrimmen Le Professionnel (som fikk den kuriøse tittelen Profesjonell Killer på norsk) i 1981. Filmen hadde storstjernen Jean-Paul Belmondo i hovedrollen og er kanskje aller mest kjent for musikken til Ennio Morricone. Sjekk ut hovedtemaet «Chi Mai», en episk, følelsesladd og cheesy-vakker melodi som sender tankene til Quentin Tarantinos Kill Bill-filmer.

BEKMØRKT

Regidebuten kom i 1994 med dramakrimmen Regarde les hommes tomber (Se på menn som faller). Både regissør og hovedrolleinnehaver Mathieu Kassowitz (i dag kjent som Malotru i agentserien Le Bureau) vant nykommerpriser under Cesar-utdelingen, Frankrikes Amanda.
Det kom en håndfull titler til på det sene nittitallet, men Jacques Audiard er definitivt mest kjent for sine arbeider fra dette årtusenet.
Mitt hjertes tapte slag (2005) er et bekmørkt drama om en ung mann med et dilemma: Skal han arbeide i farens lyssky eiendomsselskap, der en vesentlig del av stillingsbeskrivelsen er å banke opp folk? Eller følge drømmen moren ansporet ham til; bli konsertpianist. Ja, hva skal han bruke hendene sine til? Filmen var en nyinnspilling av den amerikanske Harvey Keitel-filmen Fingers fra 1978 og ble vist i hovedprogrammet under filmfestivalen i Berlin.

OSCARVINNENDE FENGSELSFILM

Nestefilmen vant juryprisen i Cannes, fikk en oscarnominasjon og regnes, med rette, som en av tidenes beste fengselsskildringer på lerretet. Un Prophete (2009) – Profeten på norsk – er episk som Gudfaren, trass i sin celle- og korridorminimalisme. Den følger en innsatt i et nord-fransk fengsel – den tenårige analfabeten Malik – som snart får et umulig dilemma fra en korsikansk gangsterleder: Drep en annen fange eller lev uten beskyttelse. Audiard skildrer et av filmhistoriens styggeste drap og deretter Maliks klatring mot toppen av forbryternæringskjeden. Profeten er gråblekt, knallhard og storslått – og til å få frysninger av.

ROMANTIKK, VOLD OG GHETTOER

Det var kanskje logisk at filmskaperens neste verk var betydelig varmere Rust og bein (2012). Her er fargepalett, miljø og persongalleri mer tempererte. Filmen kan beskrives som et mørkt kjærlighetsdrama fra Antibes. Romantisk ja, men også spekket med stygge ulykker, kickboksing, kampfiksing, fyll og nakenhet. Jacques Audiards prestisje hadde kommet dit at Frankrikes største stjerne – Marion Cotillard – var et naturlig valg for hovedrollen.

Dheepan (2015) vant like greit Gullpalmen i Cannes og begynner i et frodig, men fattig Sri Lanka. Soldaten med samme navn som filmen flykter fra borgerkrig og blir gateselger og vaktmester i Paris. Volden i den franske forstadsghettoen åpner det man kanskje kan kalle gamle krigsskader hos hovedpersonen, og den lugne tamilen viser seg å være både voldelig og handlekraftig.

TILSKRUDD VIRKELIGHET

Felles for alle Audiards filmer fra dette og forrige tiår er den utsøkte likevekten mellom det stiliserte og det realistiske. Samtlige foregår i et samtidig og gjenkjennelig Frankrike, der miljøer og konflikter er akkurat passe skrudd til. Historiene er definitivt ikke redde for å underholde, og gjør det med en særegen cocktail av selvsikre spenningskurver, heftige stemninger og sosial samvittighet. Skuespillerne i Audiard-filmer blir gjerne nominert til priser.

Men hva skjer når man tar mannen ut av både hjemland og samtid og ber ham lage western fra 1850-tallets Oregon? På papiret var kanskje ikke The Sisters Brothers et opplagt Audiard-valg. Genren har vært i oppdrift de siste årene – se bare på Hateful Eight, Westworld, Red Dead Redemption og The Ballad of Buster Scruggs – noe som nok har muliggjort finansieringen av regissørens første ikke-franskspråklige film.

HARDT OG MYKT

John C. Reilly (som også er oppført som produsent på rulleteksten) og Joaquin Phoenix spiller to revolvermenn som egentlig ikke kan kalles noe annet enn leiemordere. De er på utkikk etter en viss Hermann Warm (Riz Ahmed), en kjemikerluring med en formel for å lykkes i det pågående gullrushet. Med på moroa er også Jake Gyllenhaal, Blade Runner-legenden Rutger Hauer og komponist-kometen Alexandre Desplat. Jepp, som i så mange Audiard-filmer, er det ikke mange kvinnelige rollefigurer i The Sisters Brothers.

Filmen er voldelig, men slett ingen hodeløs macho-orgie. Her er nevekamper, horing og drekking i saloonen og hissige skytescener, men også drømmesekvenser og filosofering rundt leirbålet. The Sisters Brothers er ikke direkte lystig, men trekker opp humør-snittet i Audiard-filmografien. Heltene i filmen skal bare gjøre «en siste jobb.» Det gjelder neppe for hyperproduktive Jacques Audiard.

Den nevnte opplevelsen førte forfatteren inn på en «hva hvis»-tankegang som til slutt resulterte i boka, som forfatteren selv har kalt den mest skremmende han har skrevet. Den ble utgitt i 1983, og seks år senere kom den første filmversjonen, som har blitt en klassiker innen horrorsjangren. Nå, 30 år senere, skal historien sjokkere en ny generasjon kinogjengere og dyreelskere, i form av en nyinnspilling.

Filmmagasinet er Norges største rendyrkede magasin om film (målt i lesertall og opplag), og har en historikk som strekker seg helt tilbake til 90-tallet. Vi tar sikte på å favne bredt med underholdende tekster om de store filmene, samtidig som vi gjør plass til artikler og spalter som tar for seg kultfilmer, kvalitetsfilmer og uavhengige produksjoner. Norsk film er også et viktig satsningsområde for oss. Du finner oss på de fleste kinoene i Norge.

Følg oss

Random
Mutantene ruller tilbake tiden