Ingen grunn til å være redd monstre. De er kule. Bare se Hellboy, Mysteriet Herr Link, Godzilla: King of Monsters og Detective Pikachu. Eller eventuelt disse gladmonstrene.
Kultklassikeren
NIGHTBREED
USA – 1990 Manus og regi: Clive Barker Med: Craig Sheffer, Anne Bobby, David Cronenberg & Charles Haid
«Come meet the dead of night.»
Den britiske skrekkmesteren Clive Barker var på høyden av sin suksess da opptakene av Nightbreed startet. En bestselgende forfatter Stephen King beskrev som «the future of horror»; en dyktig illustratør og regissøren bak det popkulturelle fenomenet Hellraiser (1987). Clive Barker hadde nærmest blitt et horror-varemerke, og Hollywood luktet penger. Det nystartede Morgan Creek-studioet signerte Barker for en kontrakt på tre filmer, og han fikk et romslig budsjett for å regissere sin første amerikanske storfilm: basert på novellen Cabal. Barker var muligens full av hubris; han annonserte bombastisk at dette skulle bli skrekkfilmens motsvarighet til Star Wars. Et ambisiøst epos som var starten på en trilogi, og en merkevare som inkluderte alt fra dataspill til tegneserier. Isteden endte dette opp med å bli en spektakulær fiasko, som har hjemsøk Clive Barker i nærmere tretti år. Innspillingen var en konstant kamp i oppoverbakke, ødelagt av studioinnblanding, utilstrekkelige ressurser og ungdommelig hovmod. Men mest studioinnblanding. Dette var filmen Clive Barker prøvde å lage: en vidtspennende fantasy-historie om et underjordisk samfunn befolket av groteske monstre. Egentlig et fristed for samfunnets utstøtte, skapninger som gjennom mange hundre år har blitt jaget og utryddet av sneversynte, hatefulle, fordomsfulle udyr. Menneskene.
Den psykisk ustabile kjekkasen Boone (Craig Sheffer) er plaget av kryptiske drømmer om sensuelle monstre og en mytisk underverden kalt Midian. Han går jevnlig i terapi hos psykiatrikeren Dr. Phillip Decker (David Cronenberg!), som hevder at Boone står bak en serie grusomme drap. Han presser Boone til å melde seg selv for politiet, og ruser ham i all hemmelighet på kruttsterke hallusinogener. Viser seg at Decker er den egentlige seriemorderen, som slakter familier ikledd en marerittfremkallende maske. Til slutt blir Boone skutt i hjel av politiet, men våkner opp som et monster på likhuset. Han flykter i retning kirkegården Midian; som skjuler et stammesamfunn med monstre som kaller seg «Tribes of The Moon». Boone er endelig hjemme, men hakk i hæl kommer kjæresten Lori (Anne Bobby), Dr. Decker og en milits ledet av den hatefulle politikapteinen Eigerman (Charles Haid). Vel, det er historien i veldig grove trekk. Like før Clive Barker startet innspillingen forlot studiosjefen Joe Roth Morgan Creek, og han hadde plutselig ingen støttespillere igjen der. Budsjettet ble kuttet ned, og da Barker leverte sin klipp av filmen tok den nye studiosjefen Jim Robinson over kontrollen. Han var ingen fan av dette prosjektet; som manglet filmstjerner og var umulig å selge. Robinson kunne ikke begripe hvorfor monstrene var skildret som filmens helter, og etter en katastrofal testvisning forlanget han at historien ble omstrukturert.
Premieren ble utsatt mens Barker dro tilbake til Pinewood-studioet for å filme en uke med nye opptak, og deretter spille inn en ny slutt. Barkers nye versjon var to og en halv time. Robinson forlangte at han klippet bort en time av handlingen. Studioet nektet å vise Nightbreed for anmeldere, og den endte opp med å bli en spektakulær flopp. Filmen fikk i alle fall en stor fan i Alejandro Jodorowsky, som begeistret uttalte at dette var «the first truly gay fantasy epic!». Han har et poeng. Det er lett å tolke Nightbreed som en lett forkledd skildring av Clive Barkers indre landskap, ikke ulikt transperson-subteksten i Wachowski-søsknenes The Matrix-trilogi. Dette er historien om en ung mann som tar de første skrittene ned i en forlokkende hardhomo-underverden befolket av muskuløse menn som er like skumle som de er forførende, mens jentekjæresten prøver å dra ham tilbake opp til den straighte siden. Barker var i ferd med å offisielt hoppe ut av skapet da Nightbreed ble laget, og filmen er full av homoerotiske undertoner. Noe som neppe gjorde studiolakeiene mer velvillig innstilt.
Clive Barkers to planlagte filmer for Morgan Creek-studioet ble avlyst, og en av skrekksjangerens mest lovende regikarrierer ble kvalt. De siste årene har Clive Barker vært sterkt svekket av sykdom, men han ser ut til å være på bedringens vei. I årenes løp bygget Nightbreed opp en hardbarket fanbase, som stadig håpet på å få se en komplett versjon av filmen. En VHS av Barkers 159-minutter lange arbeidskopi ble oppdaget i 2009, og vist på en håndfull festivaler. Råmaterialet var antatt tapt, men ble til slutt gravd frem fra arkivet til Morgan Creek. En nyrestaurert «director’s cut» ble sluppet på Blu-ray i en begrenset spesialutgave i 2014. En markant forbedring med førti minutter nytt materiale, som allikevel understreker at Nightbreed aldri helt ble det Clive Barker håpet på. Historien er kålete konstruert, hovedpersonen usympatisk og ting henger ikke helt sammen. Men for alle sine svakheter er Nightbreed fortsatt en film ulik noen andre, som flommer over av ambisiøse ideer, en komplisert mytologi og unike monstre. Da dette ble skrevet kom nyheten om at det planlegges en Blu-ray-utgivelse av en enda lengre «Cabal Cut» på over tre timer. I tillegg jobber Barker med en Syfy-serie basert på Nightbreed, som trolig er et stykke unna. Se samtidig: Bride of Frankenstein (1935), Swamp Thing (1982) og Darkman (1990).
Potensiell kultfilm
THE OILY MANIAC
Hongkong – 1976 Regi: Meng Hua Ho Med: Danny Lee, Ping Chen, Lily Li & Lun Hua
«A gooey gem of a monster mash.»
Her er nok en tøysete villmannsfilm fra Shaw Brothers. Hongkongs fremste filmstudio var mest kjent for sine livlige kung-fu filmer, men de produserte også mye annet merkelig. Blant det aller merkeligste er The Oily Maniac, en eventyrblanding av skrekk, folkesagn, kokosolje og sleaze, om en petroleum-basert monster-superhelt som angriper gynekologer og slår i hjel pengeutpressere med sykler. Den stakkarsligeadvokatassistenten Shen Yuan (Danny Lee) blir konstant mobbet på jobben, og hinker rundt på krykker etter å ha blitt rammet av polio som barn. Mens familiens kokosoljefabrikk blir angrepet av en skurkebande ender onkelen Lin Ya Pa (Feng Ku) opp med å drepe en mann som prøver å voldta datteren hans. Takket være korrupte krefter blir Ya Pa dømt til døden, men før henrettelsen gir han nevøen Shen Yuan en gave. Onkel har en hemmelig tatovering på ryggen; en trolldomsformel som skal «beskytte de svake mot ondskap». Shen Yuan skribler ned formelen, og følger instruksjonene. Han hugger et hull midt i stuegulvet, fyller det med kokende olje, og senker seg ned i det med en bønn om fred og styrke. Han gjenoppstår som mektige The Oily Maniac.
Et heltemodig monster med oljebaserte superkrefter, som ser ut som en kombinasjon av bæsjedemonen fra Kevin Smiths Dogma og den innavlede lillebroren til Swamp Thing. I oppstarten vil Shen Yuan beskytte den søte niesen Little Yue (Ping Chen), som han er hemmelig forelsket i. Isj. Men snart blir han en kladdete vigilante med kampropet «Now I become a brutal devil!», som klabber ihjel Triade-medlemmer, voldtektsforbrytere, korrupte advokater, plastiske kirurger og lumske gynekologer som tilbyr prostituerte vaginal foryngelse. Jo, virkelig. Som Oily Maniac er han nærmest usårbar; og kan vokse ut kroppsdeler som blir kuttet av. Han kan dessuten forvandle seg til flytende olje, og temasangen hans er stjålet rett fra Haisommer. The Oily Maniac er trolig en av Shaw Brothers-studioets mest sleazy filmer, med en masse nakenscener, trusler om voldtekt, deformerte bryster og gynekologiske undersøkelser. Toneleiet her er omtrent litte stødig som en sørpefull sjømann, og vingler mellom barnevennlig ablegøyeri og halvnakne piker som blir truet med voldtekt.
Fun fact time: The Oily Maniac er basert på en skapning fra malaysisk folklore; kalt Orang Minyak. Ifølge gammel overtro var dette et overnaturlig vesen dekket i svart olje, som bortførte og besudlet jomfruer. På femtitallet fikk udyret skylda for flere voldtekter i Malaysia, og overtroiske kvinnelige studenter prøvde å unngå monsterangrep ved å kle seg i svette klær for å «se ut som de akkurat hadde vært sammen med en mann». Så sent som i 2012 hevdet innbyggerne i landsbyen Laksamana at de hadde sett dette udyret, så det er en seiglivet myte. Muligens fordi det har vært temaet i en rekke malaysiske filmer, sist i Pontianak vs Orang Minyak, som hadde premiere i (nettopp) 2012. The Oily Maniac er mest inspirert av Curse of the Oily Man (1956), der en pukkelrygget stakkar inngår en pakt med djevelen for å få oljebaserte superkrefter, men til gjengjeld må voldta 21 jomfruer på en uke. The Oily Maniac toner ned det urovekkende voldtektfokuset, og skaper isteden sin egen mytologi. Men ikke misforstå, der er fortsatt plenty av seksuelle overgrep her. Filmen er sluppet på Blu-ray fra britiske 88 Films. Se også: Wolf Guy (1975), Neon Maniacs (1986) og Spring (2014).
Ekstrem kultfilm
THE AMAZING BULK
USA – 2012 Regi: Lewis Schoenbrun Med: Jordan Lawson, Terence Lording, Shevaun Kasti & Randal Malone
«Don’t get mad. Get purple!»
Hver gang jeg tror vi har funnet tidenes aller verste film dukker det opp en som er enda verre. The Amazing Bulk er nok en bunnrekord; i teorien en slags nullbudsjett-mockbuster som imiterer Marvel-kjempen Hulk. I praksis en av verdenshistoriens mest stakkarslige tøysefilmer. Regissør Lewis Schoenbrun lot seg inspirere av filmer som blandet animasjon og livs levende skuespillere, i stil med Sin City, Speed Racer og Who Framed Roger Rabbit. Schoenbrun kom opp med en genial ide: han saumfarte de billigste pakkeløsningene som var tilgjengelige på digitale arkivtjenester som TurboSquid – og kjøpte alle de dataanimerte bakgrunnene, figurene og omgivelsene som er å oppdrive for rundt 17.000 kroner. Noe som åpenbart er temmelig mye, så lenge du nøyer deg med ting som ble laget før årtusenskiftet. Deretter bygget han hele historien rundt dette materialet, og filmet alt med et billig videokamera på fem dager – med amatørskuespillere i sokkelesten foran et provisorisk grønnlerret i en garasje. Absolutt alt er dataanimert bortsett fra skuespillerne, som sitter på kjøkkenstoler mens de later som om de kjører bil, og liksomløper foran et statisk kamera.
Forskeren Hank Howard (Jordan Lawson, som går igjennom hele filmen med snurpete, furten geip) jobber med et vidunder-serum som kan få organisk materiale til å vokse, og dermed vil ende verdens hungersnød. Etter å ha blitt angrepet av en ransmann på vei hjem fra en date med kjæresten Hannah (Shevaun Kasti) bestemmer Hank seg for å prøve serumet på seg selv. Han forvandler seg til en lilla, spastisk geleklump som vagger rundt og tramper på folk. I mellomtiden planlegger superskurken Dr. Werner Von Kantlove å sprenge månen. Han spilles av Randal Malone, som minner om den typen barneteaterskuespiller du helst ikke vil ha i nærheten av ungene dine. I løpet av det siste kvarteret prøver regissøren desperat å presse inn absolutt alle de digitale elementene han kjøpte, helt på måfå. Så vi får gjestespill av blant annet en dataanimert hundevalp med englevinger, en apekatt som holder en rakett, en leprechaun med gullgryte, en koalabjørn i hatt, kattepuser i en barnehuske, et piratskip, en datagutt ikledd Sveriges landslagsdrakt som nikker en fotball og den greske guden Zeus. Det er vanskelig å beskrive hvor latterlig bedritne disse dataeffektene er, men mesteparten hadde virket skrekkelig primitive i et Nintendo 64-spill. De er enda verre enn du kan forestille deg.
The Amazing Bulk ble utrolig nok laget i fullt alvor: i den forstand at regissør Lewis Schoenbrun ikke hadde ambisjoner om å lage et dadaistisk kunstprosjekt eller en Tim & Eric-aktig køddefilm. Han gikk seriøst inn for å lage en «tegneseriefilm», og følte at de digitale bakgrunnene ville tilby «produksjonsverdier» han ellers ikke ville ha vært i stand til å iscenesette på et lavt budsjett. I likhet med kollegaer som Tommy Wiseau prøvde Schoenbrun å lage en normal film, og etter at folk lo seg skakke av resultatet unnskylde ha seg med at The Amazing Bulk bare var ment å være en parodi. Etter å ha leset flere intervjuer med fyren virker han en smule hårsår; han har gjentatte ganger avvist kritikere med at de «ikke ser ut til å forstå filmen», og hevder at de negative reaksjonene skyldes folks «misunnelse og frustrasjon over å ikke være en filmskaper» som ham. Til Schoenbruns forsvar var dette et nullbudsjett-prosjekt som ble spilt inn i løpet av noen dager, og deretter fullført som et hobbyprosjekt i helgene. Så hvis The Amazing Bulk var laget av en entusiastisk åtteåring med mobilkamera kunne jeg ha vært tilbøyelig til å gi ham en oppmuntrende klapp på skulderen. Schoenbrun er imidlertid i slutten av femtiårene, og har jobbet i film- og TV-bransjen siden slutten syttitallet. Så han fortjener ikke annet enn hets. The Amazing Bulk er sluppet på DVD i USA fra Wild Eye Releasing i USA, og ble markedsført som «The Room of Superhero movies!». De sarkastiske brukeranmeldelsene på Amazon er forresten festlige. Se samtidig: The Beast of Yucca Flats (1961) Monsturd (2003) og Septic Man (2013).
