Jim Jarmusch

Feature

Tekst: Mads Kvalvaag Halvorsen Foto: PR / United International Pictures

The Dead Don’t Die er indielegenden Jim Jarmusch’ trettende spillefilm, og fikk æren av å åpne den prestisjetunge filmfestivalen i Cannes i år. Ikke akkurat en typisk sjanger å vise på den franske rivieraen, men så er Jarmusch heller ikke hvem-som-helst.

Jim Jarmusch er først og fremst kjent for indiefilmer med kultstatus. På 80- og 90-tallet nærmest konkurrerte studenter og andre unge intellektuelle om å klistre plakater fra filmer som Stranger Than Paradise (1984), Down by Law (1986), Mystery Train (1989), Night on Earth (1991) og Dead Man (1995) på veggene i hybelen.

FRA VAMPYRER TIL ZOMBIER

Den særegne regissøren har klart å fornye seg og holde seg relevant opp gjennom tiårene, og i 2013 leverte han vampyrdramaet Only Lovers Left Alive. Dette gav tydeligvis såpass mersmak at Jarmusch med årets The Dead Don’t Die har valgt å bryne seg på nok en horrorkomedie. Denne gangen dreier det seg om zombier.

Zombier har vært hyppig portrettert på film helt siden Victor Halperin lagde White Zombie så tidlig som i 1932. Mange av filmene har vært lavbudsjettsprosjekter med B-stempel, men av og til dukker også høydepunkter som Night of the Living Dead (1968), 28 Days Later (2002), Dawn of the Dead (2004) eller Train to Busan (2016) opp. Men zombiebesøk trenger ikke bare være skummelt for oss faktisk dødelige. Filmer som Shaun of the Dead (2004) og Zombieland (2009) har vist at levende døde kan by på latterkuler i tillegg til grøss og gru, og med The Dead Don’t Die bidrar Jarmusch med enda et kreativt tilskudd til zombiekomediesjangeren.

MINIMALISTISK

66 år gamle James Robert Jarmusch har vært en av de viktigste bidragsyterne til den amerikanske indiefilmen helt siden han lagde Permanent Vacation i 1980. Den ble aldri sluppet på kino, men bærer mange av kjennetegnene man ser i resten av filmene hans. Hans første kinofilm, Stranger Than Paradise, kom i 1984, og allerede da deiset en Cannes-invitasjon ned i postkassa til den Ohio-fødte regissøren. Siden da har Jarmusch hatt hele åtte filmer i hovedkonkurransen, og vunnet hovedprisen for beste kortfilm.

Jarmusch beskrives gjerne som en minimalistisk filmskaper, som fokuserer mer på stemning og karakterutvikling enn på narrativ progresjon. Lynn Hirschberg i New York Times mener at Jarmusch endret amerikansk film, og viste at indiefilm ikke trengte å være utilgjengelig og avantgarde. Godt hjulpet av verdenskjente samarbeidspartnere, har han gjort indiefilmen til noe også mannen i gata kan like, for eksempel med Broken Flowers (2005) og Paterson (2016).

GAMLE KJENTE

Hovedrollene fra disse to filmene, henholdsvis Bill Murray og Adam Driver, bekler også hovedrollene i The Dead Don’t Die. De to spiller småbypolitimenn som får langt mer enn en forsvunnet kylling å bryne seg på når byens døde våkner til live. Med seg på laget har de Chloë Sevigny, også hun en Jarmusch-gjenganger. I tillegg popper kjente fjes som Tilda Swinton og Steve Buschemi opp, mens noe yngre Selena Gomez og Caleb Landry Jones jobber med Jarmusch for første gang. Det er rett og slett lite å si på skuespillerstallen!

Nesten alle rollene ble skrevet til helt spesifikke skuespillere, mange av dem mangeårige venner av Jarmusch – som selvfølgelig har skrevet manuset selv. På denne måten slapp gjengen også unna prøver og forberedelser før innspilling, for her var alle valgt nettopp for hvem de er. Eller, som i Tilda Swintons tilfelle, fordi de fikk velge selv hvem de ville spille. Jarmusch tok faktisk kontakt med henne så tidlig i prosessen at hun selv fikk foreslå hva slags rollefigur hun ville spille. Hun så for seg en sminkefiksert likhusarbeider med skotsk aksent, og Jarmusch svelget agnet. Kjenner vi Swinton rett, passer det henne som hånd i hanske.

MOBILZOMBIER

The Dead Don’t Die er ikke bare et grusomt blodbad av en film, men også en metafor for dagens USA. I følge produsenten finner historien sted i en verden som er unik for filmen, samtidig som den er et uttrykk for samtiden, på et tidspunkt der det av og til føles som om selve nåtiden spiser oss levende. Jarmuschs zombier våkner til live med kun én ting på hjernen, nemlig en tidligere hobby eller interesse fra den gangen de fortsatt pustet. Den tørrvittige regissøren sender rett og slett et stikk til hvordan vi mennesker allerede mens vi lever oppfører oss litt som zombier, for eksempel når vi fester øynene til smarttelefonskjermen.

– Zombier er ikke egentlig interessante i seg selv, sier Jarmusch. Samtidig er de aller fleste zombiehistorier metaforer fordi de beskriver menneskelig konformitet. Jeg bet meg merke i alle «mobilzombiene» som ruslet rundt i gatene da vi spilte inn Gimme Danger (The Stooges-dokumentar fra 2016, red.anm.), og det var der ideen kom fra.
Tilda Swinton støtter sin gamle venn:

– Alle zombiefilmer handler jo om mennesker, det er derfor vi liker dem. Vi har godt av å tenke på de udøde av og til, for da husker vi kanskje at vi lever når vi våkner neste dag. Det fins så mange måter å «sove» på i dagens samfunn, så for Jim var det mye å velge i.

«MUSIKALSKE INNSLAG»

I motsetning til mange av Jarmusch’s tidligere filmer, som først og fremst fokuserer på én karakter, hopper The Dead Don’t Die frem og tilbake mellom mange ulike personer. Selv om polititrioen står i sentrum, er den imaginære byen Centerville proppfull av interessante individer. Med et såpass sterkt skuespillerensemble, skulle det bare mangle at flere av dem får tid til å boltre seg på lerretet. I tillegg til de allerede nevnte skuespillerne, dukker også musikerne Iggy Pop, RZA og Tom Waits opp.

Iggy Pop er blant zombiene med aller mest sminke. Det begrensede budsjette la nemlig strenge føringer for hvor mange av de ravende zombiene som for eksempel kunne få ansiktsproteser for å øke grøssefaktoren. Rockestjerna fikk allikevel beholde sitt karakteristiske lange hår, dog fullt av klissete produkter. Til tross for at ikke alle fikk like mye sminkehjelp som Iggy Pop, er det ingen tvil om at de fleste ser skikkelig skumle ut.

Det til tross for at de ligger ganske langt unna de groteske og deformerte zombiene fra for eksempel The Walking Dead. I følge produksjonsdesigner Alex DiGerlando var det helt nødvendig for dem å finne sin egen versjon av zombiene, noe som ligger nærmere de tidligere zombiefilmene enn de helt hypermoderne monstrene vi er blitt vant.

KLASSIKERINSPIRASJON

Den begrensede zombifiseringen er ikke bare et økonomisk valg, men også et inspirert av George Romeros zombieklassiker Night of the Living Dead fra 1968. Som den største inspirasjonen for Jarmusch under arbeidet med manuset, har det sneket seg inn mange referanser til filmen som ble laget for langt under en million dollar.

Night of the Living Dead er en fantastisk film, sier Jarmusch, særlig med tanke på hvilke begrensninger de hadde. Vi har mange detaljer i vår film som er direkte hint til den, for eksempel Pontiacen Selena Gomez’ karakter kjører.

På samme måte som Romeros film, bærer også Jarmusch zombiekomedie på et underliggende budskap, og er kanskje ment som noe litt mer enn ren underholdning. Selv om både replikker og fysisk komedie vil være hikstende morsomme, er det verdt å tenke gjennom en gang eller to hva filmen faktisk sier om verden vi lever i, og særlig med amerikansk perspektiv. Vi har jo litt å gå på før det blir helt amerikanske tilstander her til lands, selv om vi saktens prøver hardt å holde følge med amerikansk (pop)kultur.

Filmmagasinet er Norges største rendyrkede magasin om film (målt i lesertall og opplag), og har en historikk som strekker seg helt tilbake til 90-tallet. Vi tar sikte på å favne bredt med underholdende tekster om de store filmene, samtidig som vi gjør plass til artikler og spalter som tar for seg kultfilmer, kvalitetsfilmer og uavhengige produksjoner. Norsk film er også et viktig satsningsområde for oss. Du finner oss på de fleste kinoene i Norge.

Følg oss

Random
Det siste kuppet