Tekst: Einar Aarvig Foto: PR / Norsk Filmdistribusjon
Hvordan innrømmer man at karrieren er bygget på juks? Hva er forventet? Silje Salomonsen spiller fallende syklist i Jannicke Systad Jacobsens kinoaktuelle Hjelperytteren.
Kimberley «Kim» Karlsen har vært i verdenseliten i sykkelsport og ble leder for det norske sykkellandslaget etter at hun la opp. Nå bor hun på fjong vestkant med tysk sportsbil, arkitektmann og to barn. Alt er tilsynelatende skikkelig på stell helt hun blir tvunget til å bekjenne utstrakt dopingbruk gjennom store deler av karrieren på en pressekonferanse. Hvordan takler man et slikt statusfall? Hva forventer presse og publikum at man skal gjøre?
SKAMME SEG NOK OG RIKTIG
Slike spørsmål ønsker regissør og manusforfatter Jannicke Systad Jacobsen (Få meg på for faen) å røre i med Hjelperytteren, med stavangerfilm-institusjonen Silje Salomonsen i hovedrollen.
Ideen kom da Systad Jacobsen snublet over en pressekonferanse der en viss idrettsutøver ble tvunget til å «legge alle kort på bordet». Detaljer ved den ytre historien i Hjelperytteren har klare fellestrekk til skjebnen til en profilert norsk sykkelrytter, som hadde en fabelaktig karriere på 90-tallet og senere ble landslagssjef for Norge, for så å oppleve at både karriere og renommé kollapset da han sto fram og innrømte dopingbruk under de aktive årene. Samtidig er Hjelperytteren ikke en typisk sportsfilm, men et drama om vekst og fall, status og identitet, og om medienes behandling og fremstilling av enkeltmennesker. Således kan den være inspirert av andre, lignende tilfeller innen både sport og andre samfunnsområder.
– To ting slo meg: Det ene var at personen som gikk sin kanossagang duknakket og ydmyket, i etterkant bare fikk pisk fra media; vedkommende hadde ikke skammet seg nok eller på riktig måte. Tårene og følelsene manglet inderlighet og troverdighet. Det andre jeg lurte på var hvordan man fortsetter livet sitt etter et sånt vendepunkt som en dopinginnrømmelse må være. Man er midt i livet, men svartelistes offentlig. Hvordan går man videre? I dag, i morgen og resten av livet. Hvilke muligheter finnes?
– Er du inspirert av virkeligheten? FORTELL!
– Absolutt, det er mye å ta av i virkeligheten. Jeg så dokumentarfilmer og leste flere syklistbiografier som research. Flest om syklister som hadde dopet seg. Spesielt Tyler Hamiltons «The Secret Race» og Michael Rasmussens «Gul feber» er bra. Disse bøkene er skrevet som forsvarstaler i ettertid. Det som var gøy med å skrive manuset til Hjelperytteren var å forestille seg å være tilstede i kulissene med Kim og de andre mens skandalen utfolder seg og ballen begynner å rulle. Se på hvordan et menneske reagerer på det som kommer her og nå, i presens.
– Hvorfor la du du handlingen til nettopp sykkelsporten? Vurderte du andre idretter?
– Sykling har visst seg å levere på mange plan. Hvis man liker menneskelig drama som utspiller seg over tid og gjennom en hinderløype av prøvelser ute i naturen, så er sykling helt klart den beste sporten. Syklistene har også vært best på doping fra første stund, fordi behovet for å døyve smerte og holde ut er størst i utholdenhetsidrett. Doping blir ikke en spekulasjon, men noe vi vet. Sykling har høyt tempo, stor risiko og lite beskyttelse og tiltrekker en annen mennesketype enn f.eks langrenn.
TILBØYELIGHET TIL SNUSK
Systad Jacobsen har latt seg fascinere av det rensende ved å se en helt falle, men som ikke gir seg, som strever på, selv om sjansen for seier er nærmest ikke-eksisterende.
I Hjelperytteren blir det en test av verdier, hva Kim vil være med på for å komme tilbake i varmen. Ærlighetens pris, og sannhetens muligheter, og hvilke kameler hun er villig til å svelge. Det er også rom for mørk humor i en såpass håpløs situasjon.
Det var hele tiden meningen at hovedrollen skulle spilles av Silje Salomonsen.
– Jeg tenkte at hun hadde en idrettstroverdighet, at hun utstrålte noe kjernesunt, men at det bak friskus-fasaden kunne finnes tilbøyelighet til snusk og juksing som karakteren trengte.
IDRETTPSYKE
Salomonsen var med på manusutviklingen og castingen av de andre store rollene og skryter av filmskaperen:
– Jannicke er en auteur. Hun har både idé, manus og regi. Hun gjør imponerende research og går inn i tematikken med hud og hår. Jeg opplevde henne veldig åpen og lydhør på manusstadiet, hun tok imot innspill og skrev om – hun er og en av få regissører som faktisk skriver ordentlig om og ikke bare endrer detaljer i en omskriving. På opptak snevret hun mer inn og kjempet for akkurat det hun ville ha. Hun er ikke glad i kompromisser, noe som kan være irriterende der og da, men som ofte er et kvalitetstegn og som vises i den ferdige filmen. Denne historien er blitt slik Jannicke ville den skulle bli. Jannicke har idrettspsyke!
– Fortell litt om Kim og hvorfor du ville spille henne.
– Som karakter er det mye ved henne som er fascinerende. Idrettsfolk på det nivået hun har vært på har en spesiell psyke. De jobber beinhardt både fysisk og psykisk. De må tro på at de er vinnere, at de er best. Uovervinnelige. Kim var villig til å gå over streken for å bli best, noe hun ikke var alene om innen sykkelsporten rundt årtusenskiftet. Denne overbevisningen om at hun har rett, selv om hun vet at hun jukset er interessant. Hvordan vi handler under press avslører hva vi egentlig er laget av. Kim mister noe i hver scene. Gjennom filmen følger vi hennes fall. Det oppstår mye komikk i de situasjonene.
– Hva var morsomst og hva var vanskeligst?
– Sykkelen. Den var vanskeligst å bli trygg på, men jeg ble veldig glad i den.
INN OG UT AV VARMEN
Salomonsen hadde i utgangspunktet ikke noe forhold til sykling og sykkelsport, og forberedte seg med samtaler med syklister og andre idrettsfolk. Hun har trent som en ekte proffsyklist.
– Jeg har lært meg å sette pris på riktig utstyr og friheten i å sykle fort. Egentlig er jeg lite glad i både fart og spenning. Ikke så glad i sport heller faktisk.
Hjelperytteren er ikke en historie om sport, men om vekst og fall, om hva som skjer med identiteten din når alt som har bygget den opp blir borte. Og om berømmelse:
– Pressen bygger folk opp og river dem ned. Dersom en kjent person begår en feil forventes det at han eller hun skal legge seg flat, legge alle kort på bordet også snakke ut om den tunge tiden før de joiner «Skal vi danse» og plutselig er inne i varmen igjen.