Kultfilm om kultledere

Tekst: Espen Svenningsen Rambøl

Midsommar påminnet oss om at svensker slett ikke er til å stole på, Ready or Die påminner oss om at rikfolk heller ikke er til å stole på, mens Brad Pitt tar et oppgjør med Charles Mansons familie i Tarantinos Once Upon a Time in Hollywood. På tide å sjekke ut kultfilm om kultledere!

Kultklassikeren



MANDY

USA/Belgia/England – 2018
Regi: Panos Cosmatos
Med: Nicolas Cage, Andrea Riseborough, Linus Roache & Ned Dennehy

 

«I’m your God now!»

Det er ikke et kjempestort sjokk å oppdage at regissør Panos Cosmatos har bred erfaring når det gjelder sanseutvidende stoffer, og tyllet i seg alt fra sopp til LSD. Han kuttet ut alt fanteri etter at en skolekompis døde av en heroinoverdose, men filmene hans bærer sterkt preg av syretrippene. Vi har vært innom Panos før, med den ni år gamle regidebuten Beyond the Black Rainbow, men oppfølgeren Mandy er på alle måter et stort sprang oppover. For dem som føler at det er en smule overilt å utnevne en så fersk film til kultklassiker har jeg bare dette å si: en sterkt rusa Nicolas Cage med motorsag! Den første halvparten av Mandy er en syrete kjærlighetshistorie, mens den siste halvdelen forvandler seg til en ravende rabiat hevntokt med skolten full av meskalin. Dette er en film ulikt noe annet; rendyrket heavy metal og en av Nicolas Cages beste skuespillerprestasjoner på mange år. Vi er vant til at Cage går banan-berserk i lavbudsjettfilmer som bare er verdt å se fordi han er med i dem, og han spinner rundt som en tasmansk djevel i så mange filmer årlig at ikke engang jeg har sett mesteparten av dem. Sånn går det når du får skattefuten på nakken.

Det er samtidig lett å glemme hvor unik Cage er som skuespiller, og hvor fordømt severdig han kan være i de rette rollene. Denne gangen er han tømmerhuggeren Red, som bor i en selvbygget tømmerkoie langt ute i skogen i Californias Shadow Mountains, sammen med sin store kjærlighet Mandy (Andrea Riseborough). Året er 1983, og på radioen raser Ronald Reagan mot umoral og abort. Mandy er litt i utakt med omverdenen; hun bærer på vonde barndomstraumer, lager fantasifulle illustrasjoner som ser ut til å komme fra en alternativ dimensjon – og har en forkjærlighet for T-skjorter med Heavy Metal-motiv. Hun skiller seg såpass ut at hun umiddelbart vekker interessen til Jeremiah Sand (Linus Roache), en sprøyte gal kultleder som har en liten flokk av tilsvarende forskrudde disipler. De kaller seg The Children of the New Dawn, og Jeremiah mener at Gud personlig har gitt ham tillatelse til å ta alt han vil ha. Og nå vil Jeremiah ha Mandy, som han prøver å forføre med folkesang. Når det ikke fungerer viser han henne tissen sin. Og når hun bare ler av dem brenner han Mandy levende med ordene«the darker the whore, the brighter the flame», mens Red er hjelpeløst spent fast med piggtråd. Han takler ikke tapet særlig bra. Red smir en kamp-øks, utstyrer seg med armbrøst, tar det han kommer over at dop – og forvandler seg til en rasende urkraft som deler ut gammeltestamentlig blodhevn til avskyelige «Jesus freaks».
Frem til nå høres dette muligens ut som en forholdvis normal film, men ingen fare. Jeg har ennå ikke nevnt «The Cheddar Goblin», motorsagduellen, tigeren Lizzie, tegnefilm-segmentene eller «The Horn of Abraxas». En fallos-fløyte Jeremiahs disipler benytter for å tilkalle sadomasochistiske Hellraiser-demoner på motorsykler kalt Black Skulls, som har stor sans for menneskeblod blandet med kruttsterk LSD. Panos Cosmatos har skapt et alternativt univers her, som er like særegent som noe for eksempel David Lynch har kommet opp med. Nicolas Cage gikk igjennom en opprivende skilsmisse under innspillingen, og kanaliserte mye av raseriet og fortvilelsen inn i filmen. Han fortalte til avisen The Guardian at: «de følelsene måtte rettes mot noe, så de gikk rett inn i rolleprestasjonen min». Panos Cosmatos er en av de få regissørene på kloden som ser ut til å være helt på bølgelengde med Cage, og som skaper en ramme der alt er så intenst merkelig at hans såkalte «nouveau shamanic»-spillestil ikke overskygger alt annet. Selv om Cosmatos hadde et beskjedent budsjett og veldig tett tidsskjema ser Mandy helt fantastisk ut. Til stor del takket være den norske filmfotografen Benjamin Loeb, som kommer opp med noen helt utrolige Panavision-tablåer her. Filmen får dessuten god drahjelp av et blytungt musikkspor av den islandske komponisten Johann Johannson, som døde av en kokainoverdose før filmen var ferdigstilt. Mandy er dedikert til ham, og sluppet på Blu-ray fra Universal Sony i Norge. Se samtidig: The Wicker Man (1973), The Wicker Man (2006) og kanskje The Wicker Tree (2011).

Potensiell kultfilm


BAD DREAMS

USA – 1988
Regi: Andrew Fleming
Med: Jennifer Rubin, Bruce Abbott,
Richard Lynch & Dean Cameron

«The is dead… but far from gone. And he’s come back for his love child.»

Det mest bemerkelsesverdige med denne åttitallsgrøsseren er Richard Lynch, en seriøs teaterskuespiller som studerte metodeskuespill på Lee Strasbergs prestisjefylte Actors Studio sammen med Al Pacino, og spilte teater med Robert De Niro. Til tross for å være en dannet kunstnersjel med sans for poesi og klassisk drama spilte Lynch ofte skurker i billige lavbudsjettproduksjoner. Før sin død i 2012 rakk Lynch å spille inn over nitti spillefilmer og sytti TV-serier; en stor overvekt av dem roller som psykopater og onde villmenn. Mest fordi han hadde et så distinkt, arrete fjes skapt for truende skikkelser. Han pådro seg skadene sommeren 1967, etter å ha tatt en skikkelig heisatur på kruttsterke hallusinogener. Under en intens «bad trip» i New York følte Lynch at det var en glimrende ide å dynke seg i bensin, og sette fyr på seg selv ved Cleopatra’s Needle-minnesmerket i Central Park. Det er et mirakel at han overlevde; Lynch var alvorlig brannskadet på mer enn sytti prosent av kroppen. Han gikk igjennom en rekke smertefulle operasjoner, ble rusfri og gjenopptok skuespillerkarrien. Senere i livet ville Lynch helst ikke snakke om denne traumatiske hendelsen, så det virker litt snodig at han takket ja til Bad Dreams – der han starter filmen med å sette fyr på seg selv, og går igjennom store deler av spilletiden sprøstekt som en grillkylling. Men that’s showbiz!

I 1975 velger den karismatisk-psykopatiske kultlederen Franklin Harris (Richard Lynch) å samle sin fromme flokk på det landlige herskapshuset til den religiøse hippiesekten Unity Fields, for å inngå en selvmordspakt i beste Jim Jones-stil. Han dynker et par dusin disipler med parafin, og setter fyr på dem alle. Bare en person overlever; ungjenta Cynthia (Jennifer Rubin). Hun havner imidlertid i koma, og våkner først opp på sykehuset tretten år senere. Alle hun kjente er døde, og det er nå åttitallet. Nedtur. Cynthia er plaget av grusomme mareritt og visjoner fra hennes tid hos kulten, så den barske psykiatrikeren Dr. Alex Kamen (Bruce Abbott) sender henne på gruppeterapi for pasienter med personlighetsforstyrrelser. Her skal hun snakke ut om de vonde følelsene sammen med en samling fargerike eksentrikere, som deretter dør en etter en under mystiske, gørrete omstendigheter. Den offisielle forklaringen er at dette bare er en selvmordbølge blant dypt forstyrrende pasienter, men Cynthia er ikke overbevist. Hun er selv litt forstyrret av å stadig se visjoner av den sprøstekte, avdøde kultlederen Harris, som har kommet på besøk fra den andre siden for å oppfordre sitt elskede «kjærlighetsbarn» til å begå selvmord – sånn at hun kan bli gjenforent med flokken hans. Bad Dreams drar en overraskelse ut av baken mot slutten, som ikke fungerer fryktelig bra. Trolig fordi produsentene snauset bort en ti minutter lang epilog der Cynthia fikk sjansen til å konfrontere demonene fra fortiden (scenen er inkludert som ekstramateriale på den eldre DVD-utgivelsen, men er dessverre fraværende i den britiske Blu-ray-utgivelsen).

Andrew Fleming var akkurat uteksaminert fra filmskolen da han regidebuterte med Bad Dreams, som til tross for et forholdsvis lavt budsjett hadde proffe fagfolk i ryggen. Filmen var distribuert av 20th Century Fox-studioet, og produsert av Gale Anne Hurd – som før dette hadde jobbet med The Terminator (1984) og Aliens (1986). Hennes daværende ektemann James Cameron troppet opp på settet for å gi den unge regissøren råd, ideer og assistanse. Fleming skrev selv manuset sammen med Steven E. de Souza, som samme år skrev en liten film ved navn Die Hard. Filmstudioet hadde store håp om at dette ville bli starten på en lukrativ filmserie, og markedsføre Bad Dreams skamløst som en arvtager til A Nightmare on Elm Street-serien. Så skamløst, faktisk, at de klippet inn en gjeng unge kinogjengere som entusiastisk skrek «watch out, Freddy!» i TV-trailerne. Filmen endte imidlertid bare opp med å bli en veldig beskjeden suksess, og de fleste kritikere slaktet Bad Dreams som en (nettopp!) skamløst Elm Street-kopi. Likhetstrekkene er åpenbare: nok en brannskadet, overnaturlig skurk som hjemsøker drømmene til folk og dreper dem. Hovedrollen ble attpåtil spilt av Jennifer Rubin, og hun hadde året før filmdebutert i A Nightmare on Elm Street 3: Dream Warriors, som også utspilte seg på et mentalsykehus. For å være ærlig var mine gamle minner av å ha sett Bad Dreams på VHS i oppveksten langt bedre enn filmen viste seg å være nå. Men dette er fortsatt en høvelig obskur åttitallsskrekkfilm med høy underholdningsverdi. En polert produksjon med noen gørrete øyeblikk, som var klippet ned i England frem til den usensurerte Blu-ray-utgivelsen fra 88 Films kom i fjor. Se samtidig: End of the Line (2007), The Sacrament (2013) og The Endless (2017).

Ekstrem kultfilm



THE VOID

Canada/USA/England – 2016
Manus & regi: Jeremy Gillespie og
Steven Kostanski
Med: Aaron Poole, Kenneth Welsh,
Kathleen Munroe & Ellen Wong

«GThere is a Hell. This is worse.»

Denne folkefinansierte lavbudsjettgrøsseren er bare noen år gammel, men føles som om den kommer rett fra åttitallet. En Lovecraft-influert råtass med ekte spesialeffekter av lateks og bøttevis av kunstig blod, så godt som fri for nymotens datakraft. Det kanadiske filmkollektivet Astron-6 har spesialisert seg på å lage pastisjer av filmene de vokste opp med på åttitallet, som Manborg (2011), Father’s Day (2011) og The Editor (2014). The Void er imidlertid mye mindre gjøglete, mer ambisiøs og betydelig grimmere. Astron-6-gjengen jobber til daglig med spesialeffekter og art design på større Hollywood-filmer (nå sist på It: Chapter 2 og Andre Øvredals Scary Stories to Tell in the Dark), og bruker pengene på sine egne produksjoner. De har blant annet jobbet mye med Guillermo del Toro, og var vitne til alt arbeidet han la ned i H.P. Lovecraft-filmatiseringen At the Mountains of Madness med Tom Cruise, før det ble kansellert av Warner-studioet. Så regissør Jeremy Gillespie begynte å fantasere om hvordan en lavbudsjett-versjon av dette prosjektet kunne ha sett ut på åttitallet.

Det ser dessuten ut til at han dro mer enn litt inspirasjon fra John Carpenters Assault on Precinct 13 (1976), The Thing (1982) og Prince of Darkness (1986). Et narkomant kjærestepar kjeppjages av rasende menn med hagler, som klarer å skyte den unge kvinnen før de brenner henne levende (så ja, dette med å brenne folk levende ble et utilsiktet bonus-tema denne gangen). Den hardt sårede kjæresten hennes kollapser i veien foran bilen til visesheriffen Daniel Carter (Aaron Poole), som kjører ham til nærmeste sykehus. March County Hospital er delvis stengt etter en brann, og seriøst underbemannet – men en håndfull pasienter, leger og pleiere er fortsatt på plass under flytteprosessen denne natten. En av sykesøstrene er tilfeldigvis ekskona til Carter; Allison (Kathleen Munroe), og hun er langt fra den eneste kilden til den anspente stemningen. Dette er en dorsk, provinsiell småby der fint lite skjer, men nå blir det sus i serken. Ting går av skaftet temmelig fort: sykepleieren Beverly (Stephanie Belding) stikker en av pasientene i øyet med en skalpell, og kutter av seg ansiktet mens hun mumler «it’s not me!». Telefonene virker ikke, og utgangene til sykehuset er sperret av mystiske kultledere i hvite hazmat-drakter som er utstyrt med offerkniver.
Deres nærvær vekker en urgammel ondskap i sykehuset, som samtidig vekker de døde og forvandler dem til groteske tentakelmonstre. Carter leder de overlevende ned i sykehuset kjeller på jakt etter en nødutgang, og ned en trapp som ikke var der tidligere. De ender opp i en parallelldimensjon som ifølge Blu-ray-coveret er verre enn svarte Helvete, og befolket av skapninger «eldre enn Gud». Tilsynelatende i samme nabolag som Hellbound: Hellraiser II og Lucio Fulcis The Beyond befant seg i. The Void blir gradvis såpass kryptisk at det er vrient å holde oversikten på plottet, men som klissete, klaustrofobisk skrekk-kabinett scorer filmen fortsatt høyt. Jeremy Gillespie og Steven Kostanski gjør maksimalt ut av de beskjedne ressursene sine, og brukte angivelig opp med enn tre hundre liter teaterblod under opptakene. Tviler ikke på det, nei. Disse old-school spesialeffektene er helt førsteklasses, og burde varme hjerte til alle oss som leste Fangoria i tenårene. The Void er sluppet på Blu-ray fra Signature Entertainment i England, og kan kjøpes hos amazon.co.uk. Se samtidig: Last House on Dead End Street (1973), Thou Shall Not Kill… Except (1985) og The Sect (1991).

Filmmagasinet er Norges største rendyrkede magasin om film (målt i lesertall og opplag), og har en historikk som strekker seg helt tilbake til 90-tallet. Vi tar sikte på å favne bredt med underholdende tekster om de store filmene, samtidig som vi gjør plass til artikler og spalter som tar for seg kultfilmer, kvalitetsfilmer og uavhengige produksjoner. Norsk film er også et viktig satsningsområde for oss. Du finner oss på de fleste kinoene i Norge.

Følg oss

Random
Klevbergs Play