Ikke bare barnemat

Feature

Tekst:  Le LD Nguyen  Foto:  Le LD Nguyen og PR / Arthaus

Med filmen Barn befester Dag Johan Haugerud sin plass som en av Norges mest interessante filmskapere.

Etter å ha laget en rekke kortfilmer og novellefilmer leverte regissøren i 2012 sin første langfilm – Amanda-grossisten Som du ser meg. Filmen regnes for å være en av de beste norske filmene det året, og høstet ros både hos kritikere i publikum. Haugerud har de siste to tiårene markert seg som en betydelig aktør innen kulturfeltet. Ved siden av film har han nemlig også utgitt fire romaner, samt filmmanuset til nevnte Som du ser meg i bokform. Barn er Haugeruds andre langfilm, og kommer hele syv år etter suksessen med Som du ser meg. I mellomtiden lagde han den minimalistiske novellefilmen Det er meg du vil ha (2014). Filmen består i det store og hele kun av en monolog av Anja Bræin Hovig, som spiller en lærer som har innledet et tabuforhold til en 15 år gamle elev. Prosjektene til Haugerud viser at han ikke redd for å tråkke utenfor allfarvei og gjøre sine egne greier, styrt av en klar visjon på hva som ønsker å formidle som kunstner.

– Når jeg begynner å skrive på noe nytt, så står det klart allerede i starten hvorvidt dette skal bli film eller bok. Det har hittil ikke skjedd at jeg har begynt på et romanmanus og underveis bestemt meg for å snu det om til film, eller omvendt, forteller Dag Johan Haugerud til Filmmagasinet når vi setter oss ned med ham på Vega Scene i hovedstaden.

TIL VENEZIA

Haugerud har fått et sterkt renommé også i utlandet, og Barn har vært en etterlengtet film på mange fronter. Ikke lenge før denne utgaven av Filmmagasinet gikk i trykk, ble det bekreftet at filmen har blitt tatt inn i det gjeve konkurranseprogrammet Venice Days under filmfestivalen i Venezia. Venice Days er en seksjon dedikert til interessante regissører, og kun 11 filmer er invitert i år. Festivalsjef Giorgio Gosetti har allerede omtalt Barn som et mesterverk, noe som lover godt for mottakelsen i en av Europas viktigste filmfestivaler. Det er første gang på 10 år at en norsk film har blitt invitert til et konkurranseprogram i Venezia.

– Det er selvfølgelig en stor å ære, men jeg vet ærlig talt ikke hva jeg kan forvente meg der nede. Det er første gang jeg deltar i en så stor festival, og det blir selvsagt spennende å presentere filmen overfor et internasjonalt publikum. Jeg både gleder meg og gruer meg, kan du si.

Selve idéen til Barn fikk filmskaperen allerede like etter at han hadde fullført Som du ser meg. Tittelen til tross; Barn handler grunnleggende om voksne. Katalysert gjennom en historie om en skolejente som ved et uhell har forårsaket en kamerats død, behandler filmen elementer som hvordan vi voksne ser barna, hva vi vet om deres indre liv, hva vi egentlig forstår av den sosiale dynamikken mellom barna, hva oppdragerrollen består i, hvordan vi løser konflikter mellom de små, og våre egne forhold til andre voksne.

– Jeg bruker lang tid på å skrive manus, og dessuten er det en lang prosess å søke om produksjonsstøtte. Som du ser meg var en tredelt film, med tre ulike historier som veves sammen. Jeg hadde lyst til å lag en film med én historie, det vil si et tema med mange innfallsvinkler. Barn som hovedtema sto umiddelbart frem som noe man kan lage mange innganger til.

– Selv om jeg ikke har barn selv, så er jeg som de fleste andre opptatt av barn. Hvordan det er å vokse opp som barn i dagens samfunn, hvordan det er å ha barn, hva vi vil med barna, hva det vil si å være barn og hva det vil si å være voksen, hvordan vi mer eller mindre bevisst bruker barna i vår egen identitetssøken og selvrealisering, og så videre. Det går an å lage en så kompleks film man bare vil, relatert til et så stort og viktig tema som barn. Jeg har naturligvis ikke gått i dybden på alle undertemaene, dette er tross alt en spillefilm som jobber innen et etablert format, men forhåpentligvis vil de ulike elementene fungere som en helhet og belyse sentrale spørsmål som vi alle er opptatt av.

ALDRI PAUSE

– Jeg har barn selv, og ser at det er veldig annerledes å vokse opp nå, kontra da jeg var liten. Kommunikasjonsteknologi, massemedia og sosial medier er noen stikkord. Dagens samfunn byr som kjent på mange muligheter, men også større utfordringer. En av tingene jeg har hengt meg mest opp i, er at barna aldri har sosialt fri lenger. Dynamikken mellom ungene følger dem hele dagen, det være seg positive eller negative ting. Selv etter skoletid, fotballtreningen, lekstunden, og så videre. Uansett om vi tar fra dem mobiltelefonen noen timer, så har hodet deres ikke sosialt fri. De er liksom ikke ferdig for dagen. Selvbekreftelsen i form av å være poppis på sosiale medier, selvforakten som kommer av mobbing og ignorering – alt blir forsterket når man sjeldent får pause fra omgivelsene. Dine tanker rundt dette?

– Det er et interessant poeng, og jeg har også tenkt på mye av det samme. Det gjelder ikke bare barn, men også oss voksne. Det er viktig å være bevisst disse tingene, og rydde nok tid og plass til at tanker og opplevelser kan bearbeides.

– Filmen er tankevekkende, og rett så irriterende av og til, når man ser rådvillheten blant de voksne, hvordan de forholder seg til tragedien og ting de gjør for å løse konflikter både mellom barna og overfor andre voksne. Man føler liksom at dette hadde man fikset bedre selv. Men har vi som publikum noen grunn til å sette oss på vår høye hest og dømme de voksne i filmen?

– Nei, det tenker jeg ikke at vi har. Jeg har i alle fall prøvd å fremstille de ulike utfordringene alle involverte står overfor i en sånn situasjon på en realistisk måte, være litt på parti med alle. Jeg ønsker også å gå litt «bak teppet»; gi innblikk i samtaler mellom karakterene, ting de sier til hverandre som de kanskje ikke vil at andre skal høre. Den gruppe voksne vi møter i filmen – alt fra skoleledelsen til foreldre og besteforeldre – representerer nok et ganske normalt utsnitt i dagens samfunn. De gjør mye riktig, og noe feil, og rådvillheten og famlingen deres er nok noe vi alle kan identifisere oss med. Det er en ekstraordinær situasjon som har oppstått, og ingen av oss vet hvordan vi egentlig ville reagert hvis vi opplevde det samme.

– Jeg gjorde mye research på skoler og snakket med mange lærere og folk i ledelsen, og alle sier at det ikke er uvanlig at man har blikket et annet sted eller blir distrahert under en friminuttvakt. Og selv om læreren hadde stått tre meter unna når et sånt uhell inntreffer, så hadde det ikke utgjort noen forskjell. Men når et dødsfall skjer, så blir det et stort tema og med tilhørende grad av gransking og selvgransking.

ALLSIDIGE HENRIETTE STEENSTRUP

Haugerud er det man i filmspråket kaller en auteur. Han er en filmskaper som tar sterkt kontroll over alle aspekt rundt sine filmer og har et distinkt filmspråk og en særegen fortellerstemme. Haugerud har både manus og regi på sine prosjekter, og står for det meste av castingen selv. Mange roller skrives med bestemte skuespillere i tankene, og brorparten av de faste skuespillerne filmskaperen har jobbet med tidligere er naturligvis på rollelista også i Barn. Anja Bræin Hovig og Anne Marit Jacobsen, for eksempel. Og ikke minst Henriette Steenstrup, som ikke bare var med i Som du ser meg, men faktisk også alle andre Haugerud-prosjekter, inkludert kortfilmer og novellefilmer (bortsett fra Det er meg du vil ha).

– Jeg har stor sans for Henriette både som menneske og som skuespiller. Det gjelder for så vidt de andre jeg har jobbet med også. Det er mange flinke folk og flotte personligheter. Henriette har et veldig bredt register som skuespiller. Hun kan bekle både fysiske roller i sprø komedier og komplekse karakterer i alvorstunge dramaer. Karakteren som skolerektor i Barn ble skrevet med henne i tankene, og det var lett å se for seg hvordan hun ville levere replikkene. Også er hun kreativ underveis i arbeidsprosessen. Hun «ser» karakteren veldig fort, vi forstår hverandre godt etter å ha jobbet så mye sammen. Det er alltid givende å «spille ball» med henne.

Barn har premiere 13. september.