Øie for kunst

Feature

Tekst:  Le LD Nguyen (Filmmagasinet/Oslo)  Foto:  PR / Norsk Filmdistribusjon

Som filmskaper er Villmark-regissør Pål Øie først og fremst kjent for grøssere, i alle fall hva langfilmer angår. Men interessene er åpenbart mer mangefasettert enn som så. Han har tidligere laget en dokumentarfilm om kunstneren Lars Hertevig, og nå er en spillefilm om en annen kunstner – Nikolai Astrup – klar for kino.

Øie vokste opp i en kunstinteressert familie med et par billedkunstnere i nærmeste slekt, det setter jo sine spor. Med en møbeldesigner-far som også var en dugende fotograf, har filmskaperen nok fått interessen for visuell kunst inn med morsmelken.

– Som halvt jølstring tilbrakte jeg alle mine somrer i Vassenden bare noen kilometer fra Astruptunet, et av Nikolai Astrups mange imponerende livsverk som han elsket å male i mange versjoner, forteller Pål Øie.

– Min bestefar var venn med en av Astrups sønner. Så det kjentes nært å høre alle historiene. Den ikoniske skikkelsen svevde jo over jølstravannet, for å si det sånn, han er på en måte fortsatt tilstede i Jølsters ånd så lang tid etter sin død. Ikke minst gjennom den magiske kunsten sin. Jeg mener å ha lest at han er en av de mest reproduserte kunstnerne i landet. Alle har jo vokst opp med en Astrup på veggen hjemme eller hos en tante eller besteforeldre.

FRA PRESTESØNN TIL HEDNING

Nikolai Astrup var plaget av astma, og fikk konjakk på resept som medisin. Dermed utviklet han alkoholproblemer. Dessuten ble han også plaget av det vestlandske trangsynet og hans strenge prestefar, som kunne messe i tre lange timer fra prekestolen i Ålhus kirke i Jølster hver søndag. Kirkebenkene var steinharde, og faren låste kirkedøren. Ingen fikk gå ut av Gudshuset under preken. Dette bidro nok til at Nikolai Astrup senere erklærte seg selv som hedning. Men den «vestlandske samvittighet» var nok vanskelig for han å drive helt ut av kroppen.

– Det herlige med Nikolai Astrup, er at det virker som han gjorde som han ville. Som å gifte seg med 15 år gamle Engel Sunde. Nikolai Astrup ble tidlig plukket frem som et av de nye store talentene, og hadde mye medgang, vil jeg si. Og glem ikke at han bygget opp Astruptunet, fikk 8 barn med Engel og skapte kunst som fortsatt gir oss gåsehud. For en mann!

Pål Øie har skrevet manuset til filmen sammen med Karl Johan Paulsen (som han også jobbet med i forbindelse med dokumentarfilmen om Lars Hertevig). Bildene til Nikolai Astrup er kjennetegnet ved det fargesprakende og visuelle. Det samme må man si om Jølstralandskapet – både før og nå.

– Det er et visuelt og til tider dramatisk materiale å jobbe med. En flammende kjærlighetshistorie mellom ham og Engel som nesten kan minne om John Lennon og Joko Ono – uten sammenligning forøvrig. Engel hadde meningers mot om kunsten hans. Ja hun var selv en meget habil kunsthåndverker. Bygdedyret og den strenge prestefaren prøvde nok å stikke kjepper i hjulene for Nikolais kunstnerkarriere, men det stoppet ham ikke.

– Den over 10 år eldre vennen, sambygdingen og mentoren Anton Fond ble derfor en særs viktig inspirator for ham. Han viste Nikolai vei ut i verden. Her ser man viktigheten av å ha sjelevenner som ser deg og støtter en i tykt og tynt.  På sine eldre dager ble Nikolai hedret og elsket av sine sambygdinger. Forøvrig er jo Jølster full av gammel mytologi; St. Hansnatten med dansen rundt alle bålene er ett hans desiderte favorittmotiv. Likskuefest der den døde ble ført ut et hull i veggen – de laget faktisk et fysisk hull i husveggen – for at gjenferdet ikke skulle finne veien inn i huset igjen. Overtro og gamle hedenske tradisjoner som prestefaren hatet dypt og inderlig. Alt dette fyrte opp under fantasien hans og er som skapt for det store kinolerret!

– Hva har du vektlagt mest i det visuelle uttrykket for denne filmen?

– Sammen med fotograf Sjur Aarthun har vi prøvd å finne en visuell stil som kler Nikolai Astrup. Kunsten hans var jo ikke perfekt i streng klassisk forstand. Den er på mange måter perfekt uperfekt, og her ligger kanskje noe av magien, det vakre, storslåtte, det personlige uttrykket hans som ikke ligner noe annet.

– Men la det være sagt, Nikolai kunne sin akttegning og var et usedvanlig talent i de klassiske stilene også. Han kunne male en hånd for å si det sånn, men malte på dialekt som Hans E. Kinck så fint sa det. Bildene hans har en varm og tiltalende pathos. Magien og kraften i bildene er dirrende. Og Astrup lot seg inspirere av andre kunstnere som Arnold Bøcklin og Kandinskij. Nikolai var også meget bereist og uhyre kompetent i sine betraktninger rundt kunst. Astrup sine bilder går rett i hjertet og forblir der. De trenger ikke ta turen via hjernen, dette er ikke kunst bare for de innforståtte betrakterne. 

«EN DANSK STRADAVARIUS»

– Fortell om valget av Thure Lindhardt, Dennis Storhøi og Henriette Marø i sentrale roller.

– Casting er alltid en mangslungen prosess. Skuespilleren og prestesønnen Thure Lindhardt (Broen, Angel & Demons) møtte jeg i København. Han likte manus og kunsten til Nikolai Astrup. Vi to fant godt ut av det. For meg som regissør har det vært en helt fantastisk reise. Bergman sa vel en gang til en kjent skuespiller at du er min Stradivarius. Slik følte jeg det med Thure, en dansk Stradivarius jeg fikk klimpre frem Nikolai Astrup på. Ja, Nikolai snakker dansk i filmen. Men spill trumfer språk og dialekt mener jeg. Vi nordmenn forstår jo godt dansk! Og Astrup skrev og innimellom snakket fint riksmål ikke ulikt dansk. Nikolai Astrup nedstammer jo også fra Danmark noen generasjoner tilbake i tid.

– Vestlendingen Henriette Marø ligner Engel og har mye av den samme utstrålingen og energien fra naturen av, føler jeg. Valget av henne er jeg glad for, og hun blomstret i samspillet med Thure Lindhardt. Dennis Storhøi er som kjent en brilliant skuespiller som kan takle så mange ulike karakterer, alltid med komedianten på lur et sted. Så musikalsk som han er fikset han kjapt dialekten. Dennis spiller vennen Anton Fond som blir en slags forteller i filmen.

KETCHUPFLASKE-EFFEKT

Forrige langfilm vi fikk fra Pål Øies hånd var Villmark 2 for fire år siden.  Og nå i høst kommer det to filmer på rappen: Astrup – Flammen over Jølster og Tunnelen (som vi skal komme tilbake til i desemberutgaven). Livet for en norsk filmskaper går jaggu i rykk og napp.

– Ketchupflaske-effekten trives jeg vel ikke godt med. God film er avhengig av prosesstid. Jeg trives godt med å roe ned mellom slagene. Ta meg tid. Jeg orker ikke gå fra opptak rett til nye opptak. Å lage film i disse kinoformatene er på mange måter svært krevende. 

– For meg er noe av det fineste med å arbeide med film å unnfange den gode filmideen. Det er magisk. Resten av prosessen kan være tung materie. Selv om man skal være utålmodig må man ha stayerevner og jeg bruker å spøke med at drømmeprosjektet får jeg nok aldri laget. Slutter man å vente på Godot kommer han aldri, så… Sannheten er at det blitt veldig tøft å få finansiert litt smalere film i dag. Mange hensyn skal tas av konsulentene som sitter på alt for lite penger. De har en tøff jobb.

UTSATT INTERNASJONAL DEBUT

– Du var også klar for et Luc Besson-produsert film med arbeidstittel Underground, som skulle bli din debut på et internasjonalt prosjekt. Hvordan ligger det an der?

Underground var og er en av Luc Bessons darlinger, som han ville la andre ha regien på. Underground er et tøft prosjekt som i stor grad utspiller seg under New York City. Nærmere bestemt i metropolens mangeslungne Subway- og kloakksystem.

– Ryan Wickers (Bryan Singers tidligere assistent) fra Europacorp LA så Villmark2 i Cannes og var begeistret. Luc Besson og Europa Corps Hollywood-avdeling fikk en DCP av filmen og så den i kinosalen. Vi hadde en Skype, og ble umiddelbart invitert til møter i Paris med blant annet Lisa Ellzay som har produsert to av Ridley Scotts storfilmer. Vi besøkte Luc Besson i et gedigent bluescreen-studio under filmingen av Valerian. Jeg signet en 5-års kontrakt. Vi var i gang! Hadde flere manusmøter i Paris med to manusforfattere flydd inn fra LA. Locationbefaringer i Budapest og Brussel. Dyktige setdesignere var i sving, og en lang castingprosess der bare de største stjernene ble kontaktet.

– Vi hadde prøvefilming i Bergen med innflydd skuespiller. Carly Chakin fra TV-serien Mr. Robot fortalte meg på Skype fra New York at hun akkurat hadde sett Villmark2 sammen med kjæresten. I’m in! Finske Peter Franzen var da allerede klar for hovedrollen. Og når selveste Ben Kingsley endelig signerte kontrakten som filmens antagonist The King, jublet vi høyt og pakket koffertene. Under Cannes-festivalen to år etter at vi ble satt på prosjektet var det bare de aller siste preproduksjonsmøtene tilbake. Underground-plakater og banner med mitt navn på hang rundt på festivalen. Et par uker senere kom imidlertid en kjedelig telefon. Lisa Ellzay måtte dessverre nok en gang sette Underground på vent på grunn av en akutt økonomisk situasjon og uheldige omstendigheter for øvrig i Europacorp. Valerian til svimlende 1,2 milliarder floppet kraftig, og det transatlantiske drømmeslottet til Luc Besson holdt på å rakne.

– Da kastet vi oss kjapt over to nye prosjekter: Astrup – Flammen over Jølster og Tunnelen. Men Underground lever videre, og for meg og selskapet Handmade films in Norwegian Woods har dette uansett vært en fascinerende og lærerik reise. Ryan Wickers boundet skikkelig med produsent
Einar Loftesnes i Handmade Films In Norwegian Woods. De to er fortsatt gode venner. Men det påminnet oss selvsagt om det faktum at film i dag stort sett handler om penger.

Astrup – Flammen over Jølster har premiere 4. oktober.

Filmmagasinet er Norges største rendyrkede magasin om film (målt i lesertall og opplag), og har en historikk som strekker seg helt tilbake til 90-tallet. Vi tar sikte på å favne bredt med underholdende tekster om de store filmene, samtidig som vi gjør plass til artikler og spalter som tar for seg kultfilmer, kvalitetsfilmer og uavhengige produksjoner. Norsk film er også et viktig satsningsområde for oss. Du finner oss på de fleste kinoene i Norge.

Følg oss

Random
En stjerne i verdensrommet