Skam, tvil og konkurranse-dans

Feature

Tekst:  Einar Aarvig (Filmmagasinet/Oslo)  Foto:  PR / Mer film

Det var en vond tilstand å gå inn i, sier Josefine Frida.

– Det skjedde veldig plutselig. Samtidig var jeg den som satt og skrev mailer til tv-kanaler som barn: «Hvorfor er det ikke auditions for elleveåringer?».

– Det var en vilje hos deg?

– Jeg ville bli ett eller annet. Dikter, for eksempel. Det ble musikk da jeg begynte på musikklinja. Så fikk jeg en bitteliten rolle i Neste sommer. Dattera til Johannes Joner. Jeg gikk på videregående og syntes det var veldig stas. Det var to opptaksdager, og bare et par replikker.

– Husker du dem ennå?

– «Pappa, jeg bare går ned på stranda med Stine!»

MELLOM TORONTO OG SKAVLAN

Filmmagasinet har utfordret Josefine Frida til et tilbakeblikk på egen karriere, skrittene som fikk henne hit, til en kafe i hovedstaden med ferdigpakket koffert, på vei til Stockholm og Skavlan. For noen dager siden kom hun hjem fra Toronto og verdens største filmfestival, neste uke står prestisjefulle San Sebastian Film Festival på programmet. Årsak: Innsatsen som Mirjam i kinoaktuelle DISCO, en film om prestasjonsjag, kroppspress og depresjon i et kristent miljø. Hovedpersonen er konkurransedanser, og det er ikke godt å si hvor staffasjen og glitteret er mest påtrengende, i menigheten eller på dansegulvet. Men vi er ikke ferdige med tilbakeblikket. Da Josefine var søtten, så hun en annonse:

– Det skulle være audition for en NRK-nettserie. Det var sånn: «Jeg har ikke noe bedre å gjøre i dag». Og på attenårsdagen min fikk jeg vite at jeg hadde fått rollen i Skam. Jeg syntes det var kult å få den, men tenkte på prosjektet som kleint. «Webserie»! På NRK! Så ble det jo veldig stort.

– Hva tenker du når du tenker tilbake på Skam?

– At det føles lenge siden. Og det er jo noen år siden det tok slutt. Samtidig er det jo ikke borte. Jeg merker at det finnes. Men underveis tenkte jeg aldri på hvor stort det var. Vi fikk statistikk om at det var millioner av seere i Kina, men det gikk ikke inn på meg.

– Når man gjør sin første store rolle tenker man kanskje at alt er naturlig…

– Jeg husker det som en deilig tid. Jeg var atten og nitten, og det var på en måte ikke så seriøst. Nesten alle gikk på skole, Skam var noe vi gjorde ved siden av.

LIVREDD

Internasjonale filmfestivaler, Skavlan, organisert religion, kroppspress, depresjon. Disco, skrevet og regissert av Jorunn Myklebust Syversen (Hoggeren) er ingen gravalvorlig film, men kan fint sorteres under merkelappen «seriøs». Rollen som Mirjam kom uventet:

– Det var ganske random. En felles bekjent hadde tipset Jorunn om at jeg danset disco i yngre år.

Dermed ble Josefine invitert til prøvefilming, og ble tilsendt tre sider med manus.

– Jeg syntes det var kult, men ble også livredd. Det var scenen med psykiateren og en krangel med moren. Det var lagt opp til improvisering. Det var heavy lesning, men jeg elsket måten det var skrevet på, jeg forstod det umiddelbart. Jeg syntes det var så bra, hadde aldri lest noe lignende eller sett noe sånt på film. Da jeg møtte Jorunn skjønte jeg at jeg ikke trengte å lese mer. Hun var så spesiell. Vi fikk veldig kjemi, snakket samme språk.

– Helt konkret også? Dialektmessig, siden dere er fra dalfører i Buskerud begge to?

– Det har jeg ikke tenkt på. Men det er jo gøy at hun er fra Hallingdal og jeg fra Sigdal.

VOND TILSTAND

Disco er et modig prosjekt som ikke er redd for vonde følelser eller vanskelige spørsmål. Den bygger på personlige erfaringer og store mengder research, og er noe ganske annet enn for eksempel Askeladden 2.

– Jeg merket at historien var viktig for Jorunn og det er sånn jeg vil jobbe: Å lage noe som betyr noe. At man kjenner at man har noe å tape. Å bli litt redd. Det er følsom og vanskelig tematikk.

– Hva var aller vanskeligst?

– Det var jo en vond tilstand å gå inn i, hver dag på jobb. Men jeg følte meg komfortabel takket være Jorunn og Marius, fotografen. Vi fikk lov til å bli nære. Jeg følte meg trygg nok til å gå inn i hva som helst.

– Jeg brukte ikke egne opplevelser, men lærte meg å reagere instinktivt – som Mirjam ville gjort. Det var veldig kult.

I prosessen snakket Josefine Frida med både avhoppere og lykkelige menighetsmedlemmer. Hun møtte en rekke unge dansere; satt i garderobene og hørte på småpratet deres.

– Det var kjempegøy og jeg lærte så mye. Både om folk og om meg selv.

BERØRINGSANGST

– Mirjam er «flink pike», nokså typisk for instagram-generasjonen. Hun higer etter å være helt perfekt  – for seg selv, andre og Gud. Hun er nok et bilde på min generasjon, og jeg kjenner meg litt igjen. Jeg vil jo gjøre det bra.

Det eksplosive med Disco er utforskningen av hva som skjer når man blander religion og krav til tro inn i generasjonens prestasjonskrav. Det er ikke bare venner, foreldre og skole man skal være perfekt for, men for selveste Gud i tillegg. Når hovedpersonen har det vanskelig, svarer omgivelsene med læresetninger om religion.

– Det handler jo om berøringsangst: Hva gjør man når man ser at noen har det vondt? Det er heldigvis mye åpenhet om det i samfunnet, men vi er fortsatt usikre på hvordan vi kan spørre hverandre om man har det kjipt. Man er redd for at det skal trigge noe, blir verre. Mirjam har mange rundt seg som gjerne vil hjelpe, men de snakker ikke sammen. De hopper ofte rett til konklusjoner…

– …om at det er Gud dette handler om, liksom.

– At håpet finnes i kristendommen. At man kan fikse opp i alt ved å «leve godt». Dermed føler Mirjam at hun ikke lever godt nok. Hun begynner å søke håp i mer ekstrem religionsutøvelse, vekk fra popmusikken og det overflatiske i menigheten man kommer fra. Hun vil bare at noen skal si hva hun skal gjøre. Det er ekstra utfordrende at hun er midt i en sårbar alder, hvor det er meningen at man skal ta egne avgjørelser.

Disco har premiere 4. oktober.

Filmmagasinet er Norges største rendyrkede magasin om film (målt i lesertall og opplag), og har en historikk som strekker seg helt tilbake til 90-tallet. Vi tar sikte på å favne bredt med underholdende tekster om de store filmene, samtidig som vi gjør plass til artikler og spalter som tar for seg kultfilmer, kvalitetsfilmer og uavhengige produksjoner. Norsk film er også et viktig satsningsområde for oss. Du finner oss på de fleste kinoene i Norge.

Følg oss

Random
Øie for kunst