OZPLOITATION

Tekst: Espen Svenningsen Rambøl

G’day, mate! Den australske The Babadook-regissøren Jennifer Kent er kinoaktuell med The Nightingale, et voldsomt hevntokt som har skapt betydelige kontroverser. Vi drar ut på den australske outbacken for å måle stemningen.

Kultklassikeren

WAKE IN FRIGHT

Australia/England/USA – 1971                       
Regi: Ted Kotcheff
Med: Donald Pleasence, Gary Bond, Chips Rafferty & Sylvia Kay

 

«Sweat, dust and beer… there’s nothing else out here mate!»

 

Øl, svette, villmannskjøring, slåssing og sjofel behandling av kenguruer. Der har du disse ozploitation-filmene i et nøtteskall. På slutten av sekstitallet hadde Australia knapt noen filmindustri å snakke om, men så kom Wake in Fright og kickstartet nybølgen. Filmen opparbeidet seg senere et rykte som tapt kultklassiker, fordi negativen i flere tiår var somlet bort. Først i 2004 ble en komplett kopi funnet på et lager i Pittsburgh, slengt i en kontainer merket «for destruering». Deretter ble Wake of Fright restaurert og relansert på australske kinoer. Dette er en intens, tvetydig, tidløs film som slår hardt, basert på romanen av Kenneth Cook. En personlig favoritt av Martin Scorsese, som har beskrevet Wake in Fright som «en dypt, og jeg mener dypt, urovekkende film», mens Nick Cave hevder dette er «den beste og mest skremmende filmen om Australia noensinne laget». Rød varseltrekant for dyrevenner; filmen inneholder noen dypt ubehagelige scener med autentisk kengurujakt!
John Grant (Gary Bond) jobber som barneskolelærer i outback-landsbyen Tiboonda, og er veldig bitter over å være tvangsutsendt til dette ingenmannslandet av myndighetene. Han er en småborgerlig tørrpinn i slips og dress, som snart skal miste alle pretensjoner om å være et sivilisert menneske. Planen er at John skal tilbringe juleferien sammen med sin forlovede i storbymetropolen Sydney, men for å ta flyet dit må han først overnatte i gruvebyen Bundayabba. Et helveteshull befolket av frustrerte menn med høy promille, som er unaturlig stolte av å bo i «The Yabba». Vi ser dette samfunnet gjennom de arrogante øynene til Grant, og han klarer ikke å skjule sin forakt for disse ubehøvlede bøndene. Det er noe skrudd med den joviale tonen her; en utstudert vennlighet som skjuler uartikulerte aggresjoner. Måten alle insisterer på at Grant styrter den ene ølglasset før han umiddelbart får det neste i hånden. De stive smilene, svette fjesene og kalde øynene. Følelsen av at alt når som helst kan detonere i voldsomheter. Etter alt for mange halvlitere gambler John Grant bort sparepengene sine, og blakker seg helt under noen runder med myntspillet «two-up». Han våkner opp naken dagen derpå uten å huske noen ting, tidsnok til å se flyet til Sydney passere over byen. Herfra er Grant fanget i The Yabba uten et rødt øre, og totalt avhengig av hjelp fra de fastboende.

Dette er et sted nesten helt uten kvinner; der alt dreier seg om menn stuet tett sammen; som drikker konstant og ser ut til å slåss mest for å oppleve litt kroppskontakt. Mot slutten ender John opp på flatfylla med legen Doc Tydon (Donald Pleasence), en heltidsalkoholiker som har et veldig frilynt forhold til sex. Så etter at han ruller snydens rundt på gulvet med John Grant er det ikke noe stort sjokk hva som skjer videre. John våkner opp med sår stuss og skamfull mine, mens han totalt mister fotfestet. Etter en lang dag med øl og piller blir John dratt ut på kengurujakt sammen med de bøllete kompisene Dick (Jack Thompson) og Joe (Peter Whittle), der han forvandler seg til et primitivt urmenneske. Undertegnede har veldig lav toleransegrense for dyreplageri på film, men er villig til å unnskylde Wake in Fright. Regissør Ted Kotcheff er en mild vegetarianer, som sendte kamerateamet ut med en gjeng profesjonelle kengurujegere. Opptakene de kom tilbake med var så drøye at Kotcheff ikke engang orket å se i gjennom alt. Etter påtrykk fra dyrevernorganisasjoner klippet han inn de minst magesterke opptakene i Wake in Fright, og oppstyret rundt filmen bidro senere til at australske myndigheter totalforbød denne formen for jakt. I dag finnes angivelig dobbelt så mange kenguruer som mennesker i Australia. Det sier litt om kraften i Wake in Fright at denne rystende jaktsekvensen ikke ender opp med å overskygge alt annet filmen.
Wake in Fright ble ingen stor suksess i hjemlandet, der folk ikke satt nevneverdig pris på å bli stemplet som en alkoholisert, voldelig berme som mutilerer forsvarsløse kenguruer for moro. Men selv om filmen tar for seg en del kontroversielle temaer på en kompromissløs måte, er den såpass tvetydig at det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor stemningen blir så ubehagelig. Folkene John Grant møter er egentlig vennlig innstilt og ingen behandler ham direkte dårlig. Årsaken til at han selvdestruerer så ettertrykkelig kommer innenfra. Det er noe i det ugjestmilde landskapet, den kvelende heten og isolasjonen som tærer på Grant, og presser frem noe han har kjempet hardt for å undertrykke. Så dette dreier seg egentlig mer om mannlig aggresjon og homoerotisk machokultur enn om den australske landsbygda, og det er sikker en av grunnene til at Wake in Fright har beholdt kraften etter snart femti år. En velregissert, velspilt og ulidelig anspent film, som virkelig fortjener å bli gjenoppdaget. Tilgjengelig på Blu-ray fra Eureka i England. Også kjent som: Outback. Se samtidig: Long Weekend (1978), Road Games (1981) og Wolf Creek (2005).

Potensiell kultfilm

RAZORBACK

Australia – 1986                           
Regi: Russell Mulcahy
Med: Gregory Harrison, Arkie Whiteley, Bill Kerr & Chris Haywood

 

«It has two states of being… dangerous or dead!»

 

Det er påfallende hvor mange av disse australske sjangerfilmene som dreier seg om kengurujakt, noe som enten betyr at regissørene er engasjerte dyrevernere som vil rette søkelyset mot grusomhetene – eller at dyreplageriet er så utbredt at det er en del av den australske folkesjelen. Åpent for debatt. Razorback skygger heldigvis unna magesterke jaktskildringer, men det føles som en tapt mulighet at filmen ikke dreier seg om en rasende kenguru som røsker ihjel illegale jegere. På åttitallet ble Razorback stadig sammenliknet med Spielbergs Jaws, der haien var byttet ut med et rasende, gigantisk villsvin. Litt urettferdig, med tanke på hvor særegen, skrullete og.. vel, fordømt australsk denne filmen er. Dette var spillefilmdebuten til Russell Mulcahy, som er mest kjent for Highlander (1986). Han hadde en bred bakgrunn som musikkvideo-regissør, og sto bak den aller første musikkvideoen vist på MTV: The Buggles-klassikeren «Video Killed the Radio Star». Mulcahy tok i bruk alle triksene han lærte i bransjen, noe som sørget for at Razorback så veldig moderne ut i 1984; med overforbruk av røykmaskiner og fargefiltre. Kanskje ikke like duggfriskt i dag. Prologen ser ut til å være inspirert av den berømte «a dingo ate my baby!»-saken fra 1980, der Lindy Chamberlain sto tiltalt for barnemord etter at datteren hennes ble tatt av en dingo-villhund.

Langt ute i den australske outbacken er jegeren Jake Cullen (Bill Kerr) i ferd med å legge det lille barnebarnet Scotty til sengs, da et rasende kjempevillsvin plutselig stormer rett gjennom huset hans som en gryntende bulldoser. Beistet knuser veggene, overtenner hele huset og jafser tak i babyen på vei ut av den brennende bygningen. Jake blir arrestert for barnedrap, siden ingen tror på hans historie om at barnebarnet ble bortført av et skuddsikkert super-villsvin. På grunn av manglende bevis ender Cullen allikevel opp med å bli frikjent, og han vier livet til å jage dette beistet – som en kombinasjon av kaptein Ahab og Quint fra Haisommer. To år senere drar den amerikanske TV-reporteren Beth Winters (Judy Morris) til Australia for å lage et nyhetsinnslag om den grusomme kengurujakten der, der hun blir ønsket varmt velkommen av lokalbefolkningen. Eller ikke så veldig. Beth ender opp med å bli terrorisert av de psykopatiske kengurujeger-brødrene Benny (Chris Haywood) og Dicko (David Argue), som er i full ferd med å voldta henne da Razorback-beistet går til angrep. Brødrene stikker av, men Beth er langt fra like heldig – og blir denne filmens motsvarighet til Janet Leigh i Psycho. Så hun forsvinner ut av historien, og inn i magen til villsvinet. Den offisielle historien er at Beth har falt ned i et gruvehull, men ektemannen Carl (Gregory Harrison) er ikke overbevist.
Han drar til småbyen Gamulla for å finne svar, og sjangler delirisk rundt i en psykedelisk Walkabout før han besvimer foran huset til viltforskeren Sarah (Arkie Whiteley). Det er bare via en serie tilfeldigheter at han til slutt ender opp i nærkamp med det enorme villsvinet. Spesialeffektdesigneren Bob McCarron konstruerte et halvt dusin animatroniske villsvin som kostet en kvart million dollar, men de er filmens svakeste element. Glimtene vi får av Razorback-udyret er aldri særlig overbevisende, og ser ut til å være filmet i innklippsbilder langt unna skuespillerne. Russell Mulcahy er mer opptatt av å gi Razorback en særegen visuell stil enn han er av å fortelle en logisk historie, så filmen ser oppsiktsvekkende bra ut. Han spilte inn Razorback i på en ny type høyhastighetsfilm utviklet av Kodak, som sørget for at den ikke akkurat så ut som et fruktfat på hjemmekino. I fjor slapp imidlertid Umbrella Entertainment Razorback på Blu-ray i en nyrestaurert 4K-master, som er nærmere regissørens intensjoner. Synd de bare fikk tak i filmelementene til kinoversjonen; som ble klippet ned med 38 sekunder for å slippe gjennom den australske sensuren. De gørrete øyeblikkene er derfor bare tilgjengelig som ekstramateriale i VHS-kvalitet. Se samtidig: Dark Age (1987), Sons of Steel (1988) og Spirits of the Air, Gremlins of the Clouds (1989).

Ekstrem kultfilm


FAIR GAME

RAMBO: THE FORCE OF FREEDOM

Australia – 1986                        
Regi: Mario Andreacchio
Med: Cassandra Delaney, Peter Ford, David Sandford & Garry Who

 

«Hunted like an animal, stalked by maniacs, she’s fair game!»

 

I den underholdende dokumentaren Not Quite Hollywood: The Wild, Untold Story of Ozploitation! (2008) beskriver Quentin Tarantino Fair Game entusiastisk som «et klassisk øyeblikk i sjangerfilmhistorien». Vel, egentlig snakker han om en spesifikk scene i filmen, der den kvinnelige hovedpersonen bindes toppløs til grillen på en truck – som frester ustødig rundt i rundt hundre kilometer i timen med henne som et skrikende panserornament. For å sitere Tarantino igjen: «who in the fuck thought of that?! What brain thought of it, who let them do it and what the fuck went through their minds?!». Regidebutanten Mario Andreacchio (gesundheit!) hevder at målet hans bare var å lage en B-actionthriller med tegneserievold, og at han ble dypt skuffet da Fair Game ble tatt seriøst som en kultfilm. Vel, han kan slappe helt av. Det er helt umulig å ta denne tøysefilmen seriøst. Fair Game kom på tampen av bølgen med ozploitation-filmer, mens hele markedet var i ferd med å dø ut – og er et oppsamlingsheat av elementer tatt fra de mest populære filmene i sjangeren.

Så da føles det naturlig at hovedpersonen er en lettkledd dyreverner som blir plaget av en gjeng slemme kengurujegere i en spesialbygget The Road Warriors-truck i outbacken. Jessica (Cassandra Delaney) driver dyrereservatet Corella, på en gård langt utenfor småbyen Midgee. Ektemannen hennes er på forretningsreise, så Jessica svinser rundt halv- og helnaken i heten. På vei inn til byen for å handle blir hun terrorisert av de hatefullt kåte kengurujegerne Sunny (Peter Ford), Ringo (David Sandford) og Sparks (Garry Who). De presser henne av veien, og starter en feide som blir gradvis opptrappes. Etter at en av drittsekkene plasser et flådd kenguru-lik i bilen hennes sveiser Jessica sammen jaktvåpnene deres til et abstrakt kunstverk. Og etter at disse psykopatene jager Jessica rundt i bushen tar hun hevn ved å kjøre den ene varebilen deres utfor et stup. Alt bygger seg opp til det magiske øyeblikket jegerne spenner Jessica toppløs opp på panseret til trucken sin, og forvandler Fair Game til en litt kuriøs «rape & revenge»-avlegger – som jeg antar hører hjemme i «menneskelig panserornament & revenge»-undersjangeren. I velkjent, australsk villmansstil ble denne scenen filmet akkurat som vi ser den: ved å binde hovedrolleinnehaver Cassandra Delaney på panseret, og deretter råkjøre rundt i bushen uten nevneverdig tanke på hennes sikkerhet.
At hun var toppløs ble ikke avtalt på forhånd, men var noe regissøren foreslo like før kameraet ble skrudd på. Det er en god grunn til at filmer som dette ikke lages lengre. Fair Game blir skikkelig livlig mot slutten; mens jegerne totalødelegger gården til Jessica med trucken sin, før hun får nok og dreper dem alle med hjemmelagede feller. Med tanke på utgangspunktet fortjener Fair Game litt berøm for sitt måtehold. Voldsomhetene er forholdvis dempede, dyremishandlingen bare antydet og Jessica er portrettert som en tøff dame med nulltoleranse for seksuell trakassering. Dette er ikke akkurat en actionthriller med psykologisk dybde, men en livlig tøysefilm med noen imponerende bilstunts og et par unike scener – stødig filmet av Oscar-vinneren Andrew Lesnie, som før sin død i 2015 blant annet sto bak kameraet på Lord of the Rings-filmene. Fair Game er sluppet på Blu-ray i en innholdsrik spesialutgave fra Umbrella Entertainment. Se samtidig: Lady Stay Dead (1981), Body Melt (1993) og 100 Bloody Acres (2012).

Filmmagasinet er Norges største rendyrkede magasin om film (målt i lesertall og opplag), og har en historikk som strekker seg helt tilbake til 90-tallet. Vi tar sikte på å favne bredt med underholdende tekster om de store filmene, samtidig som vi gjør plass til artikler og spalter som tar for seg kultfilmer, kvalitetsfilmer og uavhengige produksjoner. Norsk film er også et viktig satsningsområde for oss. Du finner oss på de fleste kinoene i Norge.

Følg oss

Random
Jim Jarmusch