Vi kjemper så hardt for å leve

Feature

Tekst:  MADS KVALVAAG HALVORSEN  Foto:  PR / SF NORGE

I Håp spiller Andrea Bræin Hovig en kvinne som rett før jul får den verste beskjeden noen kan få.

Scenen som utspiller seg foran meg fremstår nærmest parodisk når ikke bare én, men to grupper rebusløpere vil ta bilde med Andrea Bræin Hovig idet hun er på vei inn på Vega Scene. Byrebusen som foregår denne regntunge torsdagen inkluderer en oppgave der man skal ta bilde sammen med en kjendis, og intervjuobjektet mitt kvalifiserer unektelig til kategorien. Særlig denne høsten.
Etter å ha plassert oss trygt på et bord i lokalets nedre foajé, kjennes mitt første spørsmål uunngåelig. Både Barn og Disco er allerede på kino, og snart kommer altså Håp. Alle med Andrea Bræin Hovig på rollelisten.

– Det er litt av en høst du har, med de tre filmene?

– Ja, det er kjempegøy! Jeg har aldri opplevd noe sånt før, men det er jo ikke sånn at det er stas fordi det er mange filmer, det er stas fordi det er akkurat de filmene. Kvantiteten er underordna kvaliteten!

MARIAS HISTORIE

Alle de tre filmene har høstet gode kritikker og blitt vist på store filmfestiver i utlandet. I Håp er det Hovig som spiller hovedrollen. Filmen handler om en kvinne som rammes av kreft lille julaften, og er basert på manusforfatter og regissør Maria Sødahls eget liv. Hvordan går man egentlig inn i et sånt prosjekt?

– Da jeg leste manuset, var jeg faktisk ikke helt sikker på om det var jeg som skulle gjøre filmen, forteller Andrea. Selv om jeg ble veldig grepet av manuset, slik alle som leste det ble, hadde jeg noen forbehold.

– Hvorfor det?

Nettopp fordi Håp er Marias historie. Hun er regissøren, hun sitter med alle svarene – jeg var redd for å havne i en situasjon der jeg ikke kunne si hva jeg syns var den beste løsningen på en scene, fordi den kanskje ikke var korrekt eller sann.

– Men så endte du opp med å ta rollen?

– Jeg tok en kaffe med Maria, og hun testa meg litt foran kamera. Da kjente jeg på at det kanskje var min rolle, at jeg kunne få det til. Jeg opplevde Maria som presis og usentimental. Dessuten spiller jeg jo ikke Maria, og vi er ganske langt fra hverandre både i sinn og skinn. Jeg opplevde henne som veldig fri fra det, at det er hennes historie.

– Snakket dere om det allikevel?

– Ja. Jeg var veldig interessert i forløpet, helt kronologisk og nøyaktig. Det er selvfølgelig mye som er utelatt, men jeg ville vite hva. Samtidig er det ting jeg ikke vet, som hennes relasjoner til barna. Der hadde jeg lyst til å ha mine egne, spesielle relasjoner med dem som spilte barna i filmen.

SUPER-STELLAN

I Håp har Andrea nemlig seks barn med Stellan Skarsgård, han svensken du for eksempel har sett i de første Thor-filmene, HBO-serien Chernobyl eller kanskje Mamma Mia!? Eller flere titalls andre store filmer. Skandinavias største nålevende filmstjerne?

– Stellan og jeg ble faktisk castet uten å ha møtt hverandre, sier Andrea. Det kunne gått dårlig, men Maria kjenner ham godt fra før. Jeg hadde blitt overrasket om hun hadde valgt en idiot til å spille mannen, men jeg var jo spent. Vi hadde bare fjorten dager sammen før innspillingen begynte, så vi måtte bli fort kjent.

ANDREA ER FULL AV LOVORD OM MOTSPILLEREN

– Stellan er så bra! Jeg syns han gjør ting i denne filmen som jeg ikke har sett ham gjøre før. De første dagene vi filma, så var Stellan og jeg på det mest intime, det mest sårbare, rett på. Vi spilte inn scenene med bare oss to før ungene og de andre kom, så vi bretta ut hjertet på dag én. Heldigvis hadde vi en umiddelbar kjemi, det gjorde at det var lettere å gjøre filmen enn det ellers hadde vært.

EKTE SYKEHUSPERSONELL

I tillegg til lange samtaler med både regissør og motspiller, forteller Andrea om et ekstra grep som ble gjort for å gjøre filmen enda mer autentisk.

– Alle som spiller sykehuspersonell i filmen, er det i virkeligheten. Det var flere hundre leger og sykepleiere som meldte seg på casting, og de måtte gjennom flere runder for å få rollene. At vi har med dem, gir meg en uhyre presis autensitet i scenene. Ofte sitter jeg og oversetter hvis det er en skuespiller i hvit frakk, da må jeg liksom gå mine trente veier for å tenke at hun eller han er min lege, men nå trengte jeg ikke det. Legen foran meg hadde den kompetansen i virkeligheten. Det gjorde at Stellan og jeg var skjerpa på en annen måte.

– Det er jo en situasjon man ikke akkurat vil se for seg, å få en slik beskjed fra legen, at man skal dø. Gjør det at man får historien enda mer under huden?

– Jeg vet ikke hvordan en slik beskjed oppleves, og syns det er vanskelig å vite. Jeg hadde jobbet så lenge i forkant, med manus, med møter og research, og samtaler med sykepleiere… Jeg grudde meg litt – på grunn av tematikken, på grunn av viktighetsgraden, fordi det brenner i hver eneste scene. Det er ikke én scene hvor man kan slappe av, det er ingen hvileskjær.

IKKE BARE MØRKE

Selv om Håp i første rekke er en gripende og sterk historie, er det heldigvis gitt plass til noen øyeblikk som ikke er beksvarte.

– Alle vi som har vært i kjipe situasjoner i livet vet at verden går videre, sier Andrea. Du kan jo, mens du får en helt grusom beskjed, snuble i en fortauskant. Komikken ligger på lur hele tiden. Livet er jo kjempekomisk, og flaut og pinlig og alt det der. Jeg syns det er ivaretatt i denne filmen, at det er komikk i den svarte sitasjonen.

– Du liker rett og slett å flekse humormusklene litt også?

– Ja! Jeg fikk faktisk nylig tilbud om en film der jeg skulle omkomme av kreft. Jeg rødmer bare av tanken, det ville jeg gjort så dårlig akkurat nå, den skåla er tom. Nei, jeg har akkurat gjort en komedie, en TV-serie. Det var så deilig, fy flate!
Vi har ennå til gode å vite særlig mer om denne TV-serien, men rollefiguren hennes i den ligger helt sikkert et stykke unna Anja, som hun spiller i Håp.

– Anja er krevende, til tider ekstremt selvsentrert. Jeg tror kanskje man blir en slags ekstremvariant av seg selv hvis man vet at man skal dø. Hun tar seg i hvert fall ikke tid til å sukre ting, til å være søt. Noe av det som var fint med manuset var det drøye ved henne, det viljesterke villdyret, nesten. Det må være noe darkness for at det skal være gøy å se på, og det syns jeg Maria har fått til. Hun er en lynskarp filmskaper!

LIVSKRISE

Andrea forteller om flere uker på innspilling i Sverige, i en leilighet bygget fra bunnen av kun for filmen. Om hytteturer for å bli kjent, og det første møtet med svensk presse. Tiden løper fra oss, men det kommer tydelig fram at dette er en film hun er glad i, stolt over.

– Da jeg endelig så den, slo det meg at den handler om hvor små vi er. Menneskets bittelille billesituasjon i verden. Hvor utrolig viktig vårt eget liv er, som jo er en rørende misforståelse i den globale helheten. Hvor slynget ut i livskrisen man blir når noe sånt skjer, hvor oppslukt man blir av sin egen betydning. Det har et ufrivillig komisk skjær, nesten, som vi kaver og jobber for å holde oss i live. Det satt jeg og koste meg med. For meg ble den universell på den måten, at vi kjemper så hardt for å leve.

Filmmagasinet er Norges største rendyrkede magasin om film (målt i lesertall og opplag), og har en historikk som strekker seg helt tilbake til 90-tallet. Vi tar sikte på å favne bredt med underholdende tekster om de store filmene, samtidig som vi gjør plass til artikler og spalter som tar for seg kultfilmer, kvalitetsfilmer og uavhengige produksjoner. Norsk film er også et viktig satsningsområde for oss. Du finner oss på de fleste kinoene i Norge.

Følg oss

Random
Barn