Tekst: Mads Kvalvaag Halvorsen (Filmmagasinet/Oslo) Foto: PR / Norsk Filmdistribusjon
23. oktober i år kom nyheten om at Lene Marie Fossen hadde gått bort. 33-åringen hadde i mange år slitt med spiseforstyrrelser, men hadde også rukket å bemerke seg som et stort fotografitalent, særlig kjent for sine sterke selvportretter. I januar kommer dokumentaren om Fossen, passende nok kalt Selvportrett. I én av tre regissørstoler sitter Margreth Olin.
– Hvordan begynte dette filmprosjektet?
– Fotograf Espen Wallin kom til meg for tre år siden etter å ha fulgte Lene Marie med kamera i noen år allerede, forteller Olin. Han trengte en regissør og en produsent. Espen viste meg Lenes selvportretter, og jeg ble slått av råheten i uttrykket. Jeg hadde aldri sett selvportretter som dette, ikke av malere, ikke av filmskapere. Aldri.
FRA FOTO TIL FILM
Olin valgte å hoppe om bord som regissør og produsent, og det ble søkt om støtte til kinofilm.
– Etter hvert som jeg ble kjent med Lene og forstod hvor alvorlig syk hun var, og hvordan hun var fanget i sykdommen, inviterte jeg Katja Høgset med som co-regissør. Katja er en ny, sterk registemme innen dokumentar, og en jeg har jobbet med tidligere. Jeg visste av erfaring at dette kom til å bli et krevende og sensitivt prosjekt, og at det ville være en styrke at vi var flere.
– Hvordan var arbeidsfordelingen når dere var tre regissører?
– Filmen startet som sagt hos Espen, som har vært med hele veien. Etter at jeg kom inn har jeg vært den som har hatt tettest dialog med Lene med tanke på filmen og hva vi skulle skape. Katja har vært med Lene på reiser, og vært mye på opptak. Katja og Lene er født samme året, de hadde en egen og annen kontakt. Vi er et team som har jobbet tett og stått i dette møtet med Lene helt inn i døden, som best vi kan.
– Hvordan var det å jobbe så tett med Lene?
– Vi kom veldig nær henne. Hun delte håp, livskamp, kjærlighet til kunst og livet, lengsel etter et annet liv, tap av barndom og ungdom, redsel for døden. Det er enormt sterkt, men også vanskelig å erfare så nært det Lene gikk gjennom.
BRUTALT ÆRLIGE BILDER
Fossen var i flere år åpen om sykdommen sin, og ga blant annet et langt intervju til NRK i 2016. Samtidig har kunsten alltid stått i fokus, og hun har hatt flere utstillinger. Den verdenskjente fotografen Morten Krogvold mente Fossen var et av verdens største fotografitalenter, og han var en nær støttespiller for henne som kunstner.
– Det har alt å si for denne filmen at Lene er en kunstner som selv ønsket å avkle sykdommen, vise frem smerten og på denne måten gi oss en annen inngang til psykiatriens mest dødelige sykdom, anoreksi. Lenes talent holdt henne lenge i live. Hennes lidenskap til det å skape, det å ha noe å si gjennom enestående vakre og brutalt ærlige bilder er filmens utgangspunkt. Jeg sier Lene er. Ennå. Det er rart at hun er borte. Kunstens hennes er. Og vil alltid være. Å være så alvorlig syk og samtidig ha et så sterkt uttrykksbehov berørte meg sterkt.
«VI SNAKKET OM ALT HELT TIL DET SISTE»
I filmens trailer snakker Lene Marie Fossen om sitt forhold til fotografi. Hun sier at hun som liten ønsket hun kunne stoppe tiden fordi hun syns den gikk så fort. Det som gjorde henne så engasjert i fotografi var at dette tillot henne nettopp dette: å fryse tiden. Kjenner du deg igjen i denne måten å tenke om kunstformen sin på?
– Lene ville forbli et barn. Hun var veldig nostalgisk. Dette er særegent for henne. Hun så på bildene sine som en mulig nøkkel til å komme seg bort fra sykdommen. Som kunstner kan jeg kjenne igjen formidlingsbehovet, hvor viktig det er å fange øyeblikk, holde de frem, se på livene våre, for å bedre forstå hvem vi er.
– Det er den ene siden av det. Men for meg er kunst best når det åpner opp noe i meg som er avstengt, eller som jeg ikke visste jeg hadde. Det er som om det åpner seg noe nytt i en. Du får en tilgang til noe. For meg skjer dette gjennom emosjonell berøring. Den effekten hadde Lenes bilder på meg. Måten hun tegner rommene på, lys og farge, slående komposisjoner. Hun holder et svært høyt nivå i uttrykket. Dette kombinert med et råere og naknere innhold, det liker jeg. Det er alene en film verdig.
Og film har det altså blitt. Da nyheten som Fossens død nådde ut, var filmen ennå ikke kommet til kinoene, men i januar skjer det altså. I følge Olin var det aldri snakk om noe annet.
– Lene var klar hele veien på at filmen var veldig viktig for henne, og at hun ville at den skulle bli ferdig og lanseres som planlagt. Sykdommen utviklet seg veldig det siste året, og vi har hatt flere samtaler med Lene og foreldrene i de ulike fasene om hva de tenker. I perioder har Lene vært så syk at det har vært vanskelig å filme. Sykdommen gav klare begrensninger, men hun ville hele tiden at vi skulle fortsette. Foreldrene støttet Lene i dette.
– Lene rakk å se filmen helt ferdig rett før hun døde. Hun var veldig glad for den. Og jeg lovte henne at den skulle ut som planlagt. Dette har vi kontraktsfestet også. I slike sammenhenger så er det bare full åpenhet og ærlighet som gjelder. Vi snakket om alt helt til det siste. Lene var aldri i tvil om filmen skulle ut.
TØRRE Å MØTE FØLELSENE
– Hva sitter du selv igjen med etter dette prosjektet, og hva håper du filmen skal gi publikum?
– Bak enhver alvorlig diagnose er det et menneske. I filmen møter du kunstneren Lene Marie Fossen. Jeg har aldri møtt et menneske med en vilje og livskraft som henne, samtidig aldri møtt noen som så sterkt vil leve, men dypest sett vet at det ikke er noen vei ut.
– Jeg tror denne filmen kan gi oss flere nøkler til å forstå sykdommen, fordi Lene hadde et sjeldent mot til å invitere oss inn i sin verden. Lenes stemme og hennes bilder av en nådeløs sykdom kommer til å nå ut til mange. Bildene hennes speiler alle de ulike følelsene hun bar på. Og der ligger gjenkjennelseseffekten for alle andre. Vi bærer alle på smerte. Det beste vi kan gjøre for oss selv er å tørre å møte disse følelsene i oss selv, åpne Pandoras eske og få dem ut. Ikke rette dem mot andre mennesker, men ta jobben med å kvitte oss med frykt, sinne og sorg – for å kunne gå videre i livet. Betydningen av det er hva jeg sitter igjen med. Å medvirke til å lage filmen om Lene sammen med Espen og Katja har endret meg som filmskaper og menneske.