Cats
England 2019
Regi: Tom Hooper
Med: Francesca Hayward, Judi Dench, Idris Elba, Jennifer Hudson, Taylor Swift
Genre: Musikal
Premiere: 25. desember
«Cats» så dagens lys for første gang som Andrew Lloyd Webbers scenemusikal på Londons West End Theatre i 1981. Basert på dikt av T.S. Eliot, forteller musikalen en merkelig historie om katter som samles til et ball der én av dem får muligheten til å bli gjenfødt. Plotet er tynt, men musikalen ble allikevel en stor suksess, og ble spilt tusenvis av ganger både i den engelske hovedstaden og rundt om i verden. Vel, så fungerer historien kanskje på scenen, men denne filmversjonen burde rett og slett aldri eksistert.
Tom Hooper, som regelrett stjal David Finchers regi-Oscar i 2011, gjorde en relativt dårlig jobb med sin forrige musikaladaptasjon, Les Misérables, så hvorfor han har fått muligheten igjen er et godt spørsmål. Denne gangen gjør han jobben så dårlig at det vil være en fornærmelse mot alle der ute med regidrømmer om han får lage flere filmer. Nær sagt alle valg han tar er helt banalt dårlige, nærmest uforståelige, og resultatet er en film som er både stygg og kjedelig.
Helt siden den første traileren ble sluppet, har skepsisen vært stor til valget om å halvanimere rollefigurene. Mennesker i kattekostymer har vært et åpenbart valg for scenen, men i filmens verden finnes jo digitale effekter. Dessverre. Istedenfor en slags Løvenes konge-variant der skuespillerne gir stemmer til helanimerte katter, blir skuespillerne her utstyrt med pels, værhår katteører og hale. Samtidig får de beholde menneskelige hender og føtter, og merkeligst – sitt eget fjes. Resultatet er merkelige hybridskapninger som verken er katt eller menneske, og følgelig ikke vet hvordan de skal bevege seg. Som katter på alle fire, eller som ballerinaer? Samtidig er noen av dem utstyrt med klær, sko eller tilbehør – men betyr det så at de andre er nakne? Hvem vet.
Skuespillerne ser ut til å gi sitt alt. Noen av dem, som Jennifer Hudson, gir altfor mye. Alle de store navnene får et solonummer, for hele filmen består egentlig av én introduksjonsscene etter en annen. Vi får møtt alle kattene, joda, men vi bryr oss aldri om dem. Den gjentagende formelen utsetter bare hovedseansen, det nevnte ballet, uten at vi investerer følelsene våre i kattene som er på vei dit. Særlig hovedrollen, nykommer Francesca Hayward, fungerer bare som en substitutt for oss i salen, der hun storøyd og måpende tar inn det grusomme spetakkelet som finner sted i skitne bakgater og falleferdige teatre. De andre figurene forsvinner enten i mylderet, eller de skjemmes av karikerte og plumpe roller.
Det skal sies at sangene i seg selv ikke er så verst. Webber er tross alt en talentfull komponist, og melodiene hans fenger fortsatt. «Magical Mr Mistoffolees» er sangen som fungerer best, men de fleste numrene skjemmes av Hoopers insisterende klipping. Ofte klippes man ut av sangen for at en annen figur skal komme med en vittig kommentar, eller for å vise et akrobatisk dansetrinn i bakgrunnen. Slike eksempler viser tydelig at overgangen fra scene til film ikke fungerer, fordi både rytme og fokus forstyrres med de gjentagende bruddene. At både sang- og dansenumre skulle føles så malplassert i en film nærmest fri for ordinær dialog, er et varsko i seg selv.
Kanskje høres dette veldig strengt ut, men dette er oppriktig en av de verste filmene jeg har sett på veldig, veldig lang tid. Ennå har jeg ikke nevnt de merkelige størrelsesforholdene mellom «katter» og menneskeobjekter som møbler og smykker, eller hvor blasse og grelle hver eneste kulisse er, hvor forferdelig kameraføringen er, eller at filmens fjerde vegg brytes fordi, tja, det liksom sitter et teaterpublikum også i kinosalen? Avstanden fra katt til menneske har aldri vært større, og Tom Hoopers Cats har ikke gjort annet enn å gi hundemennesker et uovervinnelig argument i det til nå evige spørsmålet om hva som egentlig er best, katt eller hund. Katter blir aldri det samme etter å ha sett denne filmen, noe jeg håper du aldri gjør.
Mads Kvalvaag Halvorsen