Den luftige ferden Q&A med Günter Wetzel

Feature

Tekst:  Le LD Nguyen (Filmmagasinet/Oslo)  Foto:  PR / Another World Entertainment

Flukten fra Øst-Tyskland skildrer en dramatisk historie fra virkeligheten. Filmen handler om to familiers halsbrekkende flukt med luftballong fra Øst- til Vest-Tyskland i 1979. Vi tar en prat med Günter Wetzel, en av personene som sto i sentrum for det hele.

Hendelsen har vært gjenstand for mange dokumentarer og én spillefilm tidligere, nemlig Disney-produksjonen Night Crossing (1982). Flukten fra Øst-Tyskland, regissert avMichael Herbig, er imidlertid en tysk produksjon og sikter på å fortelle historien på en mer realistisk og sannferdig måte. Günter Wetzel og Peter Strelzyk bestemte i sin tid for å ta med familiene sine og flykte fra Øst-Tyskland på dristig vis – ved å bruke en hjemmelaget luftballong. De to arbeidskollegene og kameratene endte etter hvert opp som uvenner, og her er Günter Wetzels versjon.

FRIHETSLENGSEL STØRSTE DRIVKRAFT

Filmmagasinet (FM): Hvordan startet det hele da du og Peter Strelzyk fikk ideen å flykte og bestemte dere for å gjøre det med luftballong?

Günter Wetzel (GW): Ved en tilfeldighet kom søsteren til min kone Petra på besøk. Hun forlot DDR allerede i 1958. Hun brakte med seg et magasin. Der kunne vi lese om det årlige møtet for luftballongentusiaster i Albuquerque. I tillegg til rapporten var det noen bilder av luftballonger, og da jeg fikk jeg ideen om at dette ville være en måte å flykte over grensen på. Jeg fortalte umiddelbart Peter Strelzyk om ideen min. For oss var det klart fra begynnelsen av, at hvis vi flykter, så måtte alle være med. Det var bare mulig med fly, siden vi var 8 personer – 4 voksne og 4 barn. Jeg husker denne avgjørende dagen veldig godt, for det var 7. mars 1978, en dag før den internasjonale kvinnedagen, som ble aktivt feiret i DDR. Allerede dagen etter, 8. mars, ble avgjørelsen tatt om at vi ville prøve å forlate DDR på denne måten. Vi informerte konene våre om intensjonen vår, og overbeviste dem om at dette var en trygg vei. Petra og Doris, kona til Peter Strelzyk, var enige.

FM: Dere vurderte først å bygge et helikopter, men skrinla idéen? Sett i etterkant hadde det kanskje vært enda farligere å flykte i et helikopter med tanke på støy og oppmerksomhet?

GW: Det var ikke snakk om et helikopter, men et lett fly. Jeg visste at Jörg Kramer, en god venn av meg, var en glideflypilot. Så jeg fortalte ham at jeg var interessert i å fly og ba om å få låne byggeplan og dokumenter av ham. Ved hjelp av disse papirene og annet teknisk litteratur prøvde jeg å konstruere et lite fly. Det virket realistisk at dette kunne lykkes. Imidlertid var det vanskelig å få tak i riktig materiale. Mitt hovedproblem den gang var først og fremst å anskaffe materialer. Det hadde nok ikke vært så vanskelig å få flyet opp i luften, og jeg kunne ha landet på en trygg måte selv om flyet ble ødelagt ved landing, men til slutt var det altså luftballong vi gikk for. Skissen til det lette flyet kan man se i filmen Flukten fra Øst-Tyskland.

FM: Hvordan var livssituasjonen deres under årene før flukten? Var det nød eller frihetslengsel som var den sterkeste drivkraften?

GW: Livet i DDR var utilfredsstillende for oss. Vi måtte godta begrensninger på mange punkter. Hovedårsakene var at det ikke var mulig å uttrykke sin mening offentlig eller i en liten sirkel, siden man ikke kunne være sikker på om en eller flere deltakere var informanter. I tillegg var det ikke mulig for vanlige mennesker å reise til et annet land, bortsett fra noen land i østblokken. Valget av yrke var også begrenset, spesielt hvis du ikke var lojal mot regimet. Jeg ville ikke bli medlem av SED eller engasjere meg i statlige organer for å få en bedre posisjon. Å ikke kunne leve i frihet var det verste. Selvfølgelig var det mange andre faktorer også, deriblant økonomien og de dårlige livsvilkårene.

FRYKTET STASI

FM: Hvordan holdt dere planlegging og bygging skjult for omgivelsene? Var naboene nysgjerrige? Visste storfamilien noe?

GW: Siden vi begge hadde egne hus, var vi i stand til å møtes og gjøre fluktforberedelser uovervåket. Vi har alltid reist og jobbet rundt omkring som håndverkere, så naboene merket ikke noe. Jeg fortalte det ikke til noen i familien min, det var for deres egen sikkerhet. Hvis de hadde visst noe, ville Stasi sikkert ha funnet ut av det.

FM: Hva følte du da dere landet i Vest-Tyskland? Hadde dere klare planer for hva dere skulle gjøre og hvor dere skulle dra?

GW: Vi var overlykkelige over at vi hadde klart det. Vi kom med intensjonen om å bygge et nytt liv i frihet, noe vi lyktes i å gjøre.

FM: Ble livet i Vest-Tyskland alt dere hadde ønsket og drømt om? Har dere reflektert og snakket mye om hvordan livet hadde vært dersom dere ble værende i Øst-Tyskland?

GW: Livet i Vest-Tyskland var vårt mål, og vi hadde oppnådd det. Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på hva som ville ha skjedd hvis vi hadde blitt værende i DDR, for det var ikke lengre en aktuell problemstilling.

SKILTE LAG

FM: Holdt dere tett kontakt med familien Strelzyk i årene som fulgte?

GW: Jeg har blitt spurt om igjen og igjen hvordan forholdet mellom oss og Strelzyk-familien. Sannheten er at etter flukten, så tok det ikke så lang tid før familiene våre skilte lag. Siden jeg fikk revet en muskel på venstre legg under den harde landingen, kunne jeg ikke delta i intervjuer i løpet av den første tiden. Dessverre brukte Peter Strelzyk anledningen til å fortelle alle at luftballong-ideen og initiativet kom fra ham. Bygging og konstruksjon av alle komponenter var hans verk, ble det påstått, og det eneste han gav meg æren for var selve syingen av ballongene. Han fremstilte det som om familien vår fikk lov til å være med fordi han syntes synd på oss. Virkeligheten var dog litt annerledes. Det er riktig at han finansierte mesteparten av prosjektet fordi han hadde penger, men konstruksjon og bygging var utelukkende mitt arbeid. Dessuten designet og bygde jeg viften, hvor motoren på motorsykkelen min ble brukt.

GW: I tillegg trakk vi Wetzel-familien oss vekk fra media og offentlighet i januar 1980, vi ville tilbake til en normal hverdag. Strelzyk-familien var derimot jevnlig til stede i media og fortsatte å dyrke den offentlige statusen. Dessverre ser det ut som om de over tid har glemt hvordan forberedelsene til rømmingen faktisk skjedde. Men toppen av uforskammethet ble nådd i mai 1980. Vi fikk en telefon fra kontoret til det amerikanske forlaget Malcolm Forbes (Forbes Magazine) og ble spurt om hvorfor vi avviser invitasjonen? Vi ble overrasket, for vi visste ikke noe om en invitasjon. Hva skjedde? Det viste seg at Malcolm Forbes hadde invitert oss til en sammenkomst for luftballongentusiaster i slottet hans i Frankrike, Chateau de Balleroy. Invitasjonene for begge familiene ble sendt til Peter Strelzyck. Han takket ja på vegne av seg selv, og fortalte Forbes at familien min ikke ville komme. Heldigvis ringte Forbes oss, og vi var glade for å kunne delta. Denne og andre lignende hendelser gjorde at vi til slutt valgte å bryte kontakten med Strelzyk-familien for godt. Jeg kan ikke forstå denne oppførselen.

FORSTÅR DAGENS FLYKTNINGER

FM: Var det et ekstra sterkt og ettertenksomt øyeblikk for deg da Berlinmuren falt og grensen endelig ble åpnet drøye ti år etter flukten deres?

GW: Berlinmurens fall og fjerning av grensen er for meg en av de viktigste historiske begivenhetene for Tyskland. Endelig har folket kommet sammen igjen. Vi er ett folk og hører sammen.

FM: Har det vært aktuelt for dere å flytte tilbake til hjemtraktene etter foreningen?

GW: For meg var det i utgangspunktet uaktuelt å dra tilbake. På tidspunktet for murens fall hadde vi allerede klart å bygge oss et nytt og godt liv i Vesten, det var ingen grunn til å bryte opp. Nå for tiden bor jeg i Chemnitz, i Sachsen, altså i et område som var en del av det tidligere DDR. Men 30 år har gått, og hvor i Tyskland man bor betyr ingenting lenger, vi er en og samme nasjon. Selvfølgelig er det regionale forskjeller, men det er uavhengig av øst eller vest.

FM: Hva tenker du om dagens internasjonale flyktningsituasjon, som i høyeste grad også angår Tyskland og det tyske samfunnet?

GW: Jeg forstår disse menneskene veldig godt, og jeg synes det er riktig at Tyskland hjelper til så langt vi kan.

Filmmagasinet er Norges største rendyrkede magasin om film (målt i lesertall og opplag), og har en historikk som strekker seg helt tilbake til 90-tallet. Vi tar sikte på å favne bredt med underholdende tekster om de store filmene, samtidig som vi gjør plass til artikler og spalter som tar for seg kultfilmer, kvalitetsfilmer og uavhengige produksjoner. Norsk film er også et viktig satsningsområde for oss. Du finner oss på de fleste kinoene i Norge.

Følg oss

Random
Selvportrett